Av Seth Erlandssonⁱ

Når vi hører at emnet for dagens samtale er «det anstøtelige i Bibelen», tenker vi kanskje at nå skal vi samtale om det som vi synes er anstøtelig i Bibelen. Da blir det lett slik at vi setter oss til doms over det vi leser i Bibelen og kritiserer det vi synes er anstøtelig eller vanskelig å forstå. Mye av det vi leser kan til å begynne med virke vanskelig å forstå og kanskje underlig.

Men jeg vil aller først snu på vår tenkning her. Vi skal ikke sette Bibelen på den anklagedes plass, men gjøre som det står i overskriften over alle Bibelforums emner, nemlig spørre oss «Hva sier Bibelen?», ikke: Hva synes vi? Jeg tror det er meget nyttig å snu på spørsmålet på den måten. For vi tenker ofte stikk i strid med Bibelen. Vi trenger å rive ned menneskelige «tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud» (2 Kor 10,4f) og ydmykt lytte til Guds tanker slik de blir åpenbart i Bibelen. Vi må bli preget av Bibelens synsmåte. For Bibelen vender ofte om på våre perspektiv. Tenk for eksempel på ord som «når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12,10), eller Jesu ord «de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første» (Mark 10,31) og «uten at dere … blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18,3). De som er store og betydningsfulle, de er minst.

Når jeg nevner disse eksemplene, får jeg professor Hugo Odeberg i tankene. Han betonet ofte nettopp dette at Bibelen snur opp ned på våre inngrodde tanker. Vi må likesom krype inn i Bibelen. Han kalte dette for et immanent studium, dvs. gå dypt inn i Skriften og forsøke å se på forskjellige ting med Skriftens øyne. Han reagerte mot oversettelsen av Åp 3,8b i den svenske 1917-års kirkebibel: «Ty väl är din kraft ringa, men du har tagit vara på mitt ord och har inte förnekat mitt namn.» Å ha liten egen kraft er nemlig ifølge Skriften intet minus, men egen kraft er ofte en hindring for å ta imot frelsens gave. Ordrett sier Kristus noe positivt om menigheten i Filadelfia: «Jeg har satt foran deg en åpnet dør … For du har liten kraft, og du har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn.»

Det som ifølge Bibelen er anstøtelig
Hva sier da Bibelen om hva som er anstøtelig? Jeg vil stanse ved fire saker som Bibelen nevner som et stort anstøt, på gresk skándalon (en skandale).

1. Det store anstøtet er at vi mennesker, som har fått så mye kjærlighet, omsorg og nåde fra Gud, likevel er så utakknemlige og stadig vender ham ryggen. Det er vi som er det store problemet, ikke Gud. Mennesker sier ofte: Hvordan kan Gud tillate? Hvordan kan Gud være allmektig og kjærlig når det fins så mye elendighet og krig og nød i verden? Typisk for vår gudsfiendtlighet, vår synd, er at vi legger skylden på andre. Så snart synden kom inn i verden, begynte vi å skylde på andre. Adam skyldte på Eva og til sist på Gud. Han sa: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste» (1 Mos 3,12). Eva skyldte på slangen og til sist på Gud: «Slangen narret meg, og jeg spiste» (v 13). Du, Gud, har jo skapt alle skapninger, også denne slangen, så det er din feil.

Når vi studerer Israels historie i Det gamle testamentet, ser vi at folket gang på gang skyldte på andre. Israels barn blir av bare nåde reddet fra slaveriet i Egypt. Likevel varer det ikke lenge før de begynner å klage på Gud og hans tjener Moses: Hvorfor førte du oss ut av Egypt? Det hadde vært bedre å få bli værende ved Egypts kjøttgryter. «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? … Vi vil arbeide for egypterne! Det er bedre for oss å arbeide for dem enn å dø i ørkenen» (2 Mos 14,11-12). Et ondt og utakknemlig folk! Ja, slik er det på grunn av synden. Dette må jeg minne om aller først, ettersom Skriften taler om det som et stort anstøt, en stor skandale.

La meg sitere hvordan profeten Jesaja allerede i begynnelsen av sin store profetrull tar opp denne skandalen: «Hør, dere himler og lytt, du jord, for Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke» (Jes 1,2-3). På grunn av synden oppfører vi oss til og med verre en dyrene, ja, perverst. Ellers i skaperverket får Gud en bedre gjenklang enn det han får fra oss. En okse og et esel som har måttet slite og streve, holder seg likevel til («kjenner») sin eier. Men vi som likesom Israel har fått så mye godt fra vår Herre som har båret oss, ledet oss, hjulpet oss og tilgitt oss, gir ham bare utakknemlighet tilbake, trass og knurring, forakt og anklager. Dette er et anstøt, en elendighet.

Profeten Jeremia tar opp samme sak. «Himmel, bli skremt og skjelv av skrekk over dette, sier Herren. For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann» (Jer 2,12-13). «Fra den tid da fedrene deres dro ut av Egypt og helt til denne dag har jeg sendt alle mine tjenere profetene til dem, sent og tidlig. Men de ville ikke høre på meg og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv og var verre enn fedrene sine» (Jer 7,25-26). De vendte den ene sanne Gud ryggen selv om de fikk så mye godt. Derimot det som ikke holder, ikke er en virkelig hjelp, stumme avguder gjort av tre eller stein, de blir gjenstand for stor omsorg og tilbedelse. De hyller dere, sier både Jesaja og Jeremia. Folket vender seg til himmelens hele hærskare, de vender seg til stokk og stein. Men til den eneste levende og sanne Gud vender de seg ikke.

2. Som et andre anstøt vil jeg nevne Kristi kors. Ifølge Bibelen er Kristi stedfortredende offer, at han blir ofret i vårt sted, fastspikret på forbannelsens tre, et stort anstøt. «For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre» (Gal 3,13). Dette er en stor snublestein. Herrenes herre, kongenes konge, blir så dypt fornedret og må bli så dypt fornedret for at vår skyld skal bli sonet. Korset er en dårskap, en snublestein. Og de som holder seg til korset, de som sier med Paulus: «Jeg vil ikke vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2), de er dårer. «Vi er dårer for Kristi skyld», til skam og vanære (1 Kor 4,10). Det heter om de troende at de må gå til Kristus «utenfor leiren», til vanærens område (Hebr 13,13).

At Kristi kors er et stort anstøt, merker vi også når man forsøker å forklare kristendommen fornuftig og tilpasse den til menneskelig tenkning. Da gjør man Bibelens lære om korset om til noe annet. La meg i denne sammenheng få sitere Paulus: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. … For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene» (1 Kor 1,18-25). Det som altså er sann visdom, betrakter vi som dårskap. Og vår dårskap betrakter vi som den høyeste visdom. Vi tar vårt utgangspunkt i vår visdom og dømmer det som er virkelig visdom, som ingenting verdt. Vi forakter den sanne visdommen.

3. Et tredje anstøt er Guds rike, at det ikke med en gang framtrer i makt og ytre glans. Det gjør heller ikke rikets konge. Derfor forsøker mennesker i sin visdom å forandre både Messias og riket. Man vil ha en Messias som er en politisk og mektig konge, og man vil forandre hans rike til et ytre jordisk tusenårsrike som framtrer konkret og mektig, ikke som et åndelig rike midt i et samfunn som kanskje i store deler forfølger og forakter det. Dette er også et anstøt, Kristi fornedring og rikets ytre ringhet.

Nå har Kristus en storhet, men den viser seg ikke slik vi vil ha den. Nå har også Kristi rike, midt i sin ytre ringhet, en storhet i nåden, en storhet i Ordet, en storhet i sakramentene. Men det er ikke slik man vil ha det. Jeg husker en gang jeg talte om dette. Jeg understreket at Guds rike består i Kristi rettferdighet som er tilregnet oss, at det består i syndenes tilgivelse og i det evige livet for Kristi skyld, noe som vi eier allerede nå midt i ytre undertrykkelse og lidelse, og som er en gave som rekkes oss av nåde alene i Ord og sakrament. Da sa en av tilhørerne: «Jaså, består Guds rike bare i det?» Som om Guds fredsrike ikke var noe hvis det ikke var et ytre jordisk rike. Menneskene vil ha et synlig, mektig og stort gudsrike. I løpet av kirkens historie har mange grupper prøvd å forandre kristendommen i den retningen og opprette en form for synlig gudsrike. Og Kristus selv vil man ha som en politisk frigjører. Det var jo bl.a. derfor Kristi egne landsmenn ikke ville ta imot ham. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). Man ville ha en mektig konge som drev ut romerne, og som her og nå straks opprettet gudsriket på jorden.

Kristi fornedring og hans rikes ytre ringhet er altså et stort anstøt for alle som ikke tror Jesu ord til Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36). Skulle da ikke Messias komme som en «fredsfyrste» (Jes 9,6)? Jo, men hans fred er ikke en verdslig fred, men  fred med Gud. Paulus kommer inn på dette i sitt brev til de troende i Filippi, i det andre kapitlet: Kristus som var så rik, lik Gud, «ga avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse … fornedret … seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,6-8). Uten fredsfyrstens stedfortredende strafflidelse og lovoppfyllelse – ingen fred med Gud! «Straffen (for våre synder) lå på ham, vi fikk fred.» «Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder» (Jes 53,5). Jesus sa til sine disipler: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir» (Joh 14,27). Den freden eier de troende selv om de «møter motgang eller forfølgelse for ordets skyld» (Matt 13,21). «Salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis» (Matt 5,11). «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33).

I denne sammenheng bør jeg kanskje også komme inn på hvordan mennesker vil se ytre tegn og under og en Messiaskonge som gjør spektakulære ting og forvandler denne syndens og dødens verden til et herlighetsrike, uten lidelse, sykdom og død. Når Jesus framtrer, kan han gjøre tegn og under, og han gjør tegn og under. Men han må gjøre det med sparsomhet, og når han gjør det, sier han derfor: «Si det ikke til noen!» For mennesker misforstår. De trekker slutninger om et ytre gudsrike og om en Messias som er av et annet slag enn Herrens lidende tjener. «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet» (Matt 16,4). Med Jona-tegnet menes å dø og oppstå igjen den tredje dagen. Det er det store tegnet, det tegnet som mange forakter. I stedet vil de ha en kortsiktig framgang, frigjøring fra ytre nød og sykdom og forstår ikke storheten i det sanne gudsriket som midt i ytre nød og fornedring fins midt iblant oss. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Matt 18,20).

Noen kristne grupper legger også vekt på det spektakulære. For å vinne mennesker ønsker de å kunne henvise til tegn og under som man kan se, og helbredelser som slår mennesker med undring og på denne måten tiltrekke seg store skarer. Men det største og viktigste tegnet av alle tegn, Kristi død og oppstandelse for vår rettferdiggjørelses skyld, det tiltrekker ingen store skarer. Gjennom syndefallet ble veien til paradiset stengt (1 Mos 3,24). Kristus er den eneste som gjennom sin død og oppstandelse har åpnet veien til Guds himmelske paradis. På korset sa han til den botferdige røveren ved siden av seg: «I dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23,43).

4. Det fjerde anstøtet jeg vil nevne, er de ugudeliges ytre framgang. Troende har det ofte vanskelig, møter forakt og lidelse, mens ugudelige som burde straffes og få vanskeligheter, iblant har stor framgang midt i sin ugudelighet. Dette er et anstøt. Kan Gud være rettvis når han lar den ugudelige ha framgang, når det går bra for ham mens det ser ut som om det går dårlig for den troende? Bibelen tar dette opp på mange steder, bl.a. i Jobs bok og i flere salmer. I Salme 39,5-6 ber David: «Herre, la meg få vite min ende, hvor mange mine dager skal bli! La meg få vite hvor forgjengelig jeg er. Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, min livstid er som intet for deg. Sannelig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står» (Norsk Bibel 1988). Det vil si, gi meg et rett perspektiv! Vi kan ha framgang, bli store og være sikre, men vår livslengde er kort. Jeg og alle andre mennesker er så forgjengelige, selv om vi av og til synes å være mektige og sterke.

Nesten hele Salme 73 tar opp dette spørsmålet. Der står det: «Sannelig, Gud er god mot Israel, mot dem som er rene av hjertet. Men jeg var nær ved å snuble, foten holdt på å gli ut. For jeg var misunnelig på de hovmodige, jeg så at det gikk de urettferdige vel. De er uten plager til sin død, magen er god og mett. De lider ikke som andre mennesker, de blir ikke plaget som andre folk. Derfor har de hovmod som kjede om halsen, de er kledd i en drakt av vold. Synden deres kommer av velstand, hjertets tanker flommer over. De spotter, de taler med ondskap, ovenfra truer de med vold. De løfter munnen mot himmelen, tungen farer omkring på jorden. Derfor vender folk seg til dem og suger i seg deres ord. De sier: ‘Hvordan skulle Gud vite om det? Har Den høyeste kjennskap til noe?’ Slik er de urettferdige, de er alltid trygge og øker sin rikdom. Forgjeves har jeg holdt hjertet rent og vasket hendene i uskyld. For jeg ble plaget hele dagen og irettesatt hver morgen» (Sal 73,1-14).

Det er et anstøt, et tankekors, at den gudfryktige kan få mye lidelse, mens det synes å gå den ugudelige vel. Det er en prøvelse, og vi begynner lett å klage. Men Gud vil vise oss at vårt perspektiv er for snevert og at vi vet for lite. Gud er ikke urettferdig, og han har en mening med det som skjer. Han lar ikke sine barn bli tuktet mer enn det de kan klare, men han gjør det til deres beste. Vi trenger ofte tukt, mye tukt.

I fortellingen om den rike mannen og Lasarus framholdes det at den rike og ugudelige mannen fikk sine goder her i tiden, men hva oppnådde han med det? Lasarus som måtte lide her i tiden, hadde sitt beste i vente. I Bibelen er perspektivet altså et helt annet enn det som mennesker i sin påståtte visdom har. Paulus ba flere ganger om at han måtte få bli kvitt en plagsom sykdom og fikk svaret: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» (2 Kor 12,9). Vi tar altså feil om vi vil måle Guds velsignelse i direkte og ytre framgang. Selvfølgelig kan også vi få ytre framgang og rikdom som for eksempel Abraham gjorde. Men ofte trenger Gud i sin godhet å tukte oss og gi oss prøvelser for at vi seinere skal få den høyeste velsignelsen, den evige rikdommen i himmelen.

Husker dere hva Job sa til slutt etter at han hadde innsett at han på tross av sine prøvelser gjorde feil da han knurret mot Gud og klaget? Våre lidelser og prøvelser er jo ingenting sammenlignet med de alvorlige prøvelsene og lidelsene som rammet Job. Likevel får han lære seg å se det på Guds måte. Derfor sier han til slutt: «Jeg er så liten, hva kan jeg svare deg? Jeg legger hånden over munnen» (Job 39,37). «For jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det» (Job 42,3). Job tar tilbake sin klage mot Gud og angrer seg i sekk og aske. Gud gir ham deretter rik velsignelse både for resten av tiden i sitt jordeliv og for evig.

Det som i menneskers øyne er anstøtelig i Bibelen
Jeg har nå berørt det som er anstøtelig ifølge Bibelen. Min innledning til denne samtalen skal jeg nå avrunde med noen ord om hva som ifølge mennesker er anstøtelig med Bibelen.

Jeg skal her begrense meg til Bibelens ytre ringhet. Andre ting som mennesker kan finne anstøtelig, får jeg ta opp en annen gang. Likesom Kristi ytre ringhet er et anstøt og Guds rikes ytre ringhet er et anstøt, er også Bibelens ytre ringhet et anstøt. Dersom Bibelens ord er det ordene sier at de er, ikke mennesketanker, men Guds ord, «sju ganger renset» (Sal 12,7), dersom «hele Skriften er utåndet av Gud» (2 Tim 3,16 – egen overs.), dersom mennesker talte ord fra Gud «drevet av Den hellige ånd» (2 Pet 1,21), utvalgt av Gud for å registrere, minnes og vitne om det som virkelig har hendt og skal hende – da burde vel Bibelen være mer lettlest, skrevet med gullskrift og mer enhetlig? Nå er den jo et helt bibliotek med 66 bøker med forskjellig litterær stil og karakter.

Mange sier også: Er Bibelen virkelig Guds ord, da kan vel ikke Bibelen se ut som den gjør? Da burde vel Bibelen ha kommet ned direkte fra himmelen, omtrent som Koranen ifølge islam? Nå har jo Guds ord en ytre ringhet. Den er nedskrevet for oss på pergament og papir som ødelegges. Dessuten har vi ingen originalhåndskrifter, men bare avskrifter av avskrifter av avskrifter, og det fins avskrivere som iblant har hoppet over et ord eller lagt til et ord.

Men det er faktisk slik at den opprinnelige grunnteksten kan fastslås med hjelp av de mange avskriftene. Det er ytterst få steder der vi ikke i detalj kan avgjøre tekstens opprinnelige formulering. Når dette er tilfellet, blir variasjonen i formuleringen gjengitt i en fotnote slik at vi kan studere også den. Så midt i Bibelens ringhet har vi en sikker tekst som vi kan studere. Men likevel er dette et anstøt for mange.

Også dette at Bibelen er så omfattende og virker å være så ustrukturert, er et anstøt. Den er ikke skrevet som en bok, en velstrukturert lærebok, men er et helt bibliotek av 66 bøker med forskjellig litterær karakter. Mange synes også at det er vanskelig å se den røde tråden og finne et enstemmig budskap i dette mangfold av bøker. Om man dessuten søker hjelp i den såkalte vitenskapelige bibelkritikken som forutsetter at Bibelen som alle andre bøker, tvers igjennom er et menneskeverk, ikke Guds ord, ikke innåndet av Den Hellige Ånd, men mennesketanker som er preget av tidsånden i forskjellige miljøer, ja, da blir tilliten til Bibelen minimal. Da blir det et stort anstøt at Bibelen skulle være Guds sanne og pålitelige ord.

Kort etterord
Bibelkritikkens feilaktige og ødeleggende oppsplitting av Bibelens bøker får jeg behandle en annen gang. Det har etter min mening sin grunn i at Bibelens egne opplysninger om bibelbøkenes tilblivelse og forfatterskap allerede i utgangspunktet blir betvilt fordi det betraktes som uvitenskapelig å regne med Gud. Bibelens bøker forutsetter at Gud fins og har grepet inn. Å se bort fra det, gjør det umulig å yte tekstene rettferdighet. Den ene sanne og levende Gud, den treenige, har åpenbart seg og sitt budskap for den gamle pakts profeter. Han har også inspirert den nye pakts apostler til å formidle nøyaktig det de som øyenvitner har sett og hørt, og som Hjelperen, Den Hellige Ånd, vil understreke for Jesu utspredte disipler, til trøst, advarsel og formaning.

Peter gir oss i sitt andre brev like før han led martyrdøden i år 64, en viktig påminnelse, som er som hans åndelige testamente: «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: ‘Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.’ Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet» (2 Pet 1,16-18).

(Biblicum 1/2023)