Forskjellen mellom Det gamle og Det nye testamentet

Av Seth Erlandsson

Før jeg går inn på forskjellen mellom Sinaipakten og den nye pakten, bør det først understrekes hva som er likt:

  • Både GT og NT er hellig skrift, Guds spesielle åpenbaring.
  • Både i GT og NT framtrer Guds evige Sønn, ett med Herren, den treenige og sanne Gud. Ingen synder kan se Faderen i hans hellighet, for han er «en fortærende ild» (5 Mos 4,24; Hebr 12,29). Bare gjennom Sønnen har syndere tilgang til Gud den hellige. «Jeg er Veien … Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6). Sønnen åpenbarte seg som et menneske allerede under den gamle paktens tid, før han tok på seg menneskelig skikkelse, «ble kjød» (Joh 1,14), som et sant, syndfritt menneske ved jomfru Maria. Han framtrer i GT som Faderens spesielle Utsendte, på hebraisk Mal’ak Jhwh. Disse ordene blir som oftest oversatt med «Herrens Engel». Han viser seg for Abraham, da sammen med to engler, som siden går videre til Sodoma, mens Herren blir værende hos Abraham og samtaler med ham (se 1 Mos 18,1-2; 13f; 16-18; 22; 19,1). Han viser seg for Moses (2 Mos 3) og går framfor Israels barn ved utgangen av Egypt. Han åpenbarer seg for mange flere, bl.a. for Gideon (Dom 6,11ff) og for Samsons foreldre (Dom 13,3ff). Når Jesu guddom blir betvilt, at han er ett med Faderen, henviser han til GTs ord om Herrens spesielle Utsendte: «Jeg er ikke kommet av meg selv, men det fins en som er sann og som har sendt meg» (Joh 7,28; egen overs.). Med andre ord: Jeg er Faderens Utsendte. «Jeg kommer fra ham, og han har sendt meg. Da ville de gripe ham» (Joh 7,29f). «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om» (Joh 5,46).
  • Guds pakt med Abraham er den samme nådepakt som den nye pakt. Når pakten inngås med Abraham ifølge 1 Mos 15, framgår det tydelig at det er tale om en ensidig nådepakt. Den lovede velsignelsen (frelsen) rekkes som en fri gave uten vilkår. Som bildet av «en rykende ovn … og en flammende fakkel» gikk Herren alene fram mellom kjøttstykkene da pakten ble inngått (15,17). Dermed viser han at han påtok seg å oppfylle både paktens frelsesløfte og motpartens lydighetsløfte. Jer 34,18-19 forteller om hvordan en pakt ble inngått for å anskueliggjøre begge partenes forpliktelser. Da gikk begge partene, også den mottakende parten, «mellom stykkene av kalven». Begge parter måtte oppfylle sine løfter.

Hva er da ulikt?

  • Den gamle pakten, dvs. Sinaipakten, er tosidig, et betinget tilbud. Om den mottakende parten svikter sitt lydighetsløfte (se løftet i 2 Mos 24,7), blir pakten brutt og velsignelsen blir erstattet med forbannelse (se 3 Mos 26 og 5 Mos 28). Jeremia profeterer at dager skal komme da Herren «slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; den pakten brøt de, enda jeg var deres herre» (Jer 31,31-32).
  • Det gamle testamentet er forutsigende, Det nye testamentet er oppfyllelsen.
  • Den gamle pakts tid er «den første tiden» (på hebr. ‘eth harishón); den nye pakten som varer mellom Kristi første og andre komme er «den siste tiden» (på hebr. ‘eth ha’acharón) (Jes 9,1).
  • Den gamle pakten innebærer slaveri, den nye pakten frihet. Pakten fra fjellet Sinai «føder sine barn til slaveri». «Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor (dvs. har født oss)» (Gal 4,24-26). «Til frihet har Kristus frigjort oss … la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen» (Gal 5,1) «La ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat» (Kol 2,16).
  • Det nye testamentet understreker at det er viktig å skille mellom Abrahams barn etter kjøttet og Abrahams barn etter løftet: «Ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel», «ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn», «det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt» (Rom 9,6-8). Slik sier Gud gjennom Hosea: «Det folket som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk» (Rom 9,25; Hos 2,23).

Teokratiet i GT
I den tosidige teokratiske pakten som ble sluttet ved Sinai-fjellet ca. 1446 f. Kr., behøvde Israel mer enn den naturlige loven, moralloven. Som Guds utvalgte tjener behøvde folket også en rekke seremonilover for å dyrke sin himmelske Konge rett i det lovede landet og leve med den Hellige og ene sanne Gud i sin midte. Som gudsstat behøvde de også en sivil lovgivning som regulerte hvordan nasjonen skulle styres. Gud lovet å være deres konge og gi dem rike velsignelser om de hørte på ham og handlet etter hans bud (se 3 Mos 26; 5 Mos 28). Og hele folket lovet på sin side samstemmig: «Alt Herren har sagt, vil vi gjøre» (2 Mos 24,3). Moses tok da paktsboken og leste den høyt for folket, og de sa: «Alt Herren har sagt, vil vi gjøre og adlyde» (v. 7).

Når Guds folk sammenfaller med en ytre nasjon i en avgudsdyrkende og mot Gud opprørsk verden og trofast skal tjene den ene sanne Gud, må all urenhet og opprørskhet mot Gud bli utrensket fra denne nasjonen. «Ugress og hvete» kan i en teokratisk nasjon ikke vokse sammen fram til innhøstingen ved verdens ende, dvs. dommens dag (Matt 13,30.39), slik det er i den nye pakt. Ifølge den teokratiske pakten som ble sluttet ved Sinai, skulle åpenbar opprørskhet mot Gud fjernes så snart den ble oppdaget. Slik ble bl.a. misbruk av seksualitetens gave renset ut ved dødsstraff (se 3 Mos 20,10ff), likeså brudd på sabbatens hvile (se 4 Mos 15,32-36) og spott mot den Hellige og hans hellige ord (se 3 Mos 24,13-16).

Når Det gamle testamentets løfter om Messias (på gresk Christós) og frelsen gjennom ham får sin oppfyllelse, innstifter Gud «en ny pakt med Israels hus og med Judas hus», noe som Herren hadde lovet gjennom profeten Jeremia på 600-tallet f. Kr. (Jer 31,31ff). Når Gud gjennom Jeremia «taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Og det som blir gammelt og foreldet, vil snart være borte» (Hebr 8,13).

Guds rike er et åndelig rike. Det sammenfaller ikke med et verdslig rike, eller en viss ytre nasjon eller etnisitet. «Mitt rike er ikke av denne verden,» understreker Jesus (Joh 18,36). De troende er Guds sanne folk, «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål». De troende er i verden, men ikke av verden. «Hele verden ligger i den ondes vold» (1 Joh 5,19 – egen overs.). «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde,» ber Jesus i sin øversteprestelige forbønn (Joh 17,15), og fortsetter: «De er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av verden» (v. 16).

Når det gjelder lignelsen om ugresset i åkeren, betoner Jesus at «åkeren er verden» (Matt 13,38). Derfor sier han: «La dem begge (ugress og hvete) vokse der sammen til høsten kommer» (v. 30). Den kristne forsamlingen derimot er «ikke av verden». Derfor hører ikke «ugress» som seksuell umoral, gjerrighet og avgudsdyrkelse hjemme i forsamlingen. Jesu disipler skal være salt og lys i den mot Gud opprørske verden (Matt 5,13-16). De skal «stå sammen i syn og tanke» (1 Kor 1,10) og samstemt forkynne Guds veldige gjerninger (Rom 15,6; 1 Pet 2,9). Den lærepluralisme som i dag kjennetegner så mange kristne kirker, er ifølge Bibelen en styggedom.

Skyggebilder (varsel) i GT – selve virkeligheten (oppfyllelsen) i NT
Israel fikk oppdraget å være Herrens tjener. Når den lovede Messias kommer som Herrens sanne tjener, sammenlignes han ofte med Israel. Om Israels barn står det i Hos 11,1f: «Fra Egypt kalte jeg min sønn. Men jo mer jeg ropte på dem, desto mer gikk de bort fra meg. De ofret til Baal-gudene, tente offerild for gudebilder.» Om den sanne tjeneren Jesus som ble tvunget til å flykte til Egypt under Herodes den store, står det: «Fra Egypt kalte jeg min sønn» (Matt 2,15). Jesus dro seg aldri bort fra sitt oppdrag. Israel sviktet sitt oppdrag; hos Jesus var det intet svik. Israel vandret 40 år i ørkenen og gjorde gang på gang opprør mot Gud. Jesus ble ført ut i ørkenen i 40 dager og ble fristet av djevelen, men var trofast mot sin Far i alle ting.

Den gammeltestamentlige offertjenesten vitnet om at synden måtte sones. Den pekte fram mot det sanne forsoningsofferet som skulle bæres fram en gang for alle. Gjennom tabernaklet og tempelet var Gud midt iblant sitt folk. «Så vil jeg bo midt iblant israelittene og være deres Gud» (2 Mos 29,45). Om den troende sier Jesus: «Min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham» (Joh 14,23). Jesus er det sanne tempelet: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager … Det tempelet han talte om, var hans egen kropp» (Joh 2,19.21). De troende er levende steiner i dette tempelet (1 Pet 2,5). «Vi er den levende Guds tempel, slik Gud har sagt: ‘Jeg vil bo og vandre midt iblant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk’» (2 Kor 6,16).

«Loven (Toráh) inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene» (Hebr 10,1). «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,21-24). «Men den som uten gjerninger tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig, får sin tro tilregnet som rettferdighet» (Rom 4,5 – egen overs.). «Kristus er lovens oppfyllelse, til rettferdighet for hver den som tror» (Rom 10,4 – egen overs.).

Hvordan Gud åpenbarer seg i GT og NT
Ingen synder kan se Faderen i hans hellighet og overleve. Paulus skriver at Gud «bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se» (1 Tim 6,16). Først i himmelen der det ikke fins noen synd, kan vi se Gud i all sin herlighet. Moses minner Israels barn om at «Herren din Gud er en fortærende ild» (5 Mos 4,24). Samme sak blir vi minnet om i Hebr 12,29. Derfor skjuler Faderen sitt ansikt når han stiger ned på vår syndige jord. Han omgir seg da av en sky og et mørke. Det skjer når han stiger ned på Sinai-fjellet for å gi folket de ti bud (egentlig: «de ti ordene»). Det skjedde også da han talte til Moses fra Åpenbaringsteltet. Han ga Moses en omfattende undervisning fra teltets indre rom, det aller helligste (se 3 Mos 1,1ff). Der var det helt mørkt så Moses kunne bare høre røsten.

Faderen åpenbarte seg for Moses på en unik måte. «Aldri igjen sto det fram i Israel en profet som Moses, som Herren ga seg til kjenne for, ansikt til ansikt» (5 Mos 34,10). Slik avsluttes Mosebøkene. Med «ansikt til ansikt» menes at Faderen talte til Moses direkte uten mellommann, ikke at Moses så hans ansikt. Da Moses ba om å få se Faderen i hans fulle herlighet (2 Mos 33,18), var svaret: «Du kan ikke få se ansiktet mitt, for et menneske kan ikke se meg og leve» (v. 20). «Du kan se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se» (v. 23). Da Gud åpenbarte seg for andre profeter, som for eksempel Jesaja, talte han til dem gjennom syner. Derfor heter Jesaja-boken Chazón Jeshajáhu («Jesajas syner»). Gud kunne også tale til menneskene gjennom himmelske sendebud. De viste seg som regel som menn i skinnende klær. Den fremste av disse sendebudene (englene) var Guds egen Sønn, Herrens spesiell Utsendte, som var ett med Herren selv.

Innfor den hellige Guds åpenbaring for Israels barn på Sinai-fjellet måtte en rekke sikkerhetsforanstaltninger settes i verk. Folket fikk ikke komme for nær. Herren sa til Moses: «Du skal trekke opp en grense foran folket og si: Vokt dere for å gå opp på fjellet eller røre ved foten av det! Hver den som rører ved fjellet, skal dø» (2 Mos 19,12). Når det står at Herren skal stige ned på Sinai-fjellet «for øynene på hele folket» (v. 11), betyr det at «hele folket var vitne til tordenbrakene og lynglimtene, lyden av bukkehorn og røyken fra fjellet» (2 Mos 20,18) og hørte ham tale «de ti ordene». Opplevelsen av Guds hellighet var så sterk at de ba Moses: «Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da kommer vi til å dø» (v. 19).

Denne frykt for den Hellige og hvordan han åpenbarer seg, var viktig. «Ta dere vel i akt! Dere så ikke noen skikkelse den dagen Herren talte til dere ut av ilden på Horeb. Derfor må dere ikke gjøre noe så ødeleggende som å lage dere gudebilder …» (5 Mos 4,15-16). Men de glemte meget snart hvordan Faderen hadde åpenbart seg og hva de hadde hørt. Snart lagte de seg et gudebilde, en gullkalv, og stadig på ny gjorde de opprør mot Gud under ørkenvandringen.

For at syndige mennesker ikke skal fortæres av Guds hellighet, åpenbarer Faderen seg gjennom sin Sønn, som han sender som sin spesielle budbærer. Han er Ordet: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til» (Joh 1,1-3). Denne utsendte budbæreren, på hebraisk Mal’ak Jhwh, oversettes oftest med «Herrens Engel» (fra greskens ángelos som betyr «budbærer», «en som er utsendt»). Det hebraiske ordet mal’ak betyr «en som er utsendt» (av verbet la’ák «å sende»). Den utsendte budbærerens ord og gjerninger er Faderens ord og gjerning. Derfor kan Jesus si: «Den som har sett meg, har sett Far» (Joh 14,9). «Jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale» (Joh 12,49). «Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger» (Joh 14,10).

Herrens spesielle utsendte («Herrens Engel») er ett med Herren selv. Derfor kan det stå både Herrens Engel og Herren eller Gud for samme person. Når Herrens Engel åpenbarer seg for Moses i den brennende busken (2 Mos 3), presenterer han seg for Moses som ett med den Hellige («Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn», v. 5), og som «din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud» (v. 6). Nå var det ingen tvil om at Herrens Engel var Gud selv. Derfor skjulte Moses ansiktet sitt, «for han var redd for å se Gud» (v. 6).

Når jødene mer enn 1470 år senere sår tvil om at Jesus er Messias og Guds Sønn, henviser han til det som står i deres Toráh om «Herrens spesielle Utsendte» (Herrens Engel). Se Joh 8,12-59! Der sier Jesus at han er den Utsendte: «Jeg er ikke kommet av meg selv, men han har sendt meg» (v. 42). (Jfr. også Joh 12,45: «Den som ser meg, ser han som har sendt meg»). «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er gått ut fra Gud» (v. 42). «Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg» (v. 56). (Abraham hadde jo fått besøk av «Herrens Engel» som viste seg å være ett med Herren selv, se 1 Mos 18). «Hvis dere ikke tror at Jeg Er, skal dere dø i deres synder» (v. 24). «Jeg Er, før Abraham var. Da tok de opp steiner for å kaste på ham» (v. 58f).

Den evige Sønnen åpenbarer seg i menneskelig skikkelse som en mann allerede før han tar på seg menneskenaturen gjennom jomfru Maria. Faderen er usynlig. Han viser seg ikke, men det gjør Sønnen. Gjennom sitt frelsesoppdrag er han Guds nådige ansikt. Sønnens frelsesgjerning hadde gjeldende kraft fra begynnelsen av da løftet om frelsen gjennom Sønnen ble gitt for første gang (1 Mos 3,15). I Åp 13,8 står det (om vi beholder grunntekstens ordfølge): «Alle som bor på jorden skal tilbe det (villdyret), de som ikke har sitt navn skrevet i livets bok som tilhører Lammet som er slaktet fra verdens skapelse» (slik oversetter bl.a. Luther). Med en annen ordfølge lyder versets siste del: «… de som ikke fra verdens skapelse har sitt navn skrevet i livets bok som tilhører Lammet som er slaktet».

Bare gjennom Sønnen kan syndere komme til Faderen. Herrens Engel er altså Guds nådige ansikt som syndere kunne se uten å dø. «Ingen kommer til Faderen uten ved meg,» sier Jesus (Joh 14,6). Guds evige Sønn er for menneskenes regning den rettferdighet som de mangler og som de behøver for å bestå for den Hellige.

Fra toppen av Sinai-fjellet hadde Gud vist at hans hellighet er som en fortærende ild. Hans hellighet er uforenlig med synd. Likevel drøyde det ikke lenge før folket syndet mot Gud på det groveste. Herren er ikke bare hellig. Hans vesen er kjærlighet (1 Joh 4,8). På tross av folkets alvorlige synd lovet Herren i sin store kjærlighet at han ikke skulle forlate sitt folk: «Min Mal’ak (= Sønnen) skal gå foran deg» (2 Mos 32,34). Han er fortsatt Frelseren. «Men jeg vil ikke dra opp med deg, for du er et stivnakket folk. Om jeg bare et øyeblikk drar opp sammen med deg, måtte jeg gjøre ende på deg» (2 Mos 33,2-3). Via sin Sønn, sin Mal’ak, kan Gud fortsette å lede sitt folk til det lovede landet. Sønnens ansikt kan folket se uten å forgå: «Mitt ansikt skal gå med, og jeg vil la deg få ro» (2 Mos 33,14). Bare Guds Sønn (= Mal’ak Jhwh) kan føre syndere fra syndens trelldomsland inn i det lovede landet.

Da Melkisedek (= «rettferdighetens konge») bar ut brød og vin til Abraham og velsignet ham, var det sannsynligvis Herrens spesielle Utsendte som åpenbarte seg for ham (1 Mos 14,18f). Han var Salems konge, dvs. «fredens konge», og prest for Gud, Den høyeste. «Han er uten far og uten mor og har ingen ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse, og livet hans tar ikke slutt. Slik er han lik Guds Sønn; han er og blir prest for alltid» (Hebr 7,3). Det stemmer med det som sies om Messias at han er «prest til evig tid på Melkisedeks vis» (Sal 110,4).

Den mannen som Jakob kjempet mot ved Jabboks vadested (1 Mos 32,22ff), viser seg å være Gud selv. «Jakob kalte stedet Peniel (betyr «Guds ansikt»). ‘For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet’» (v. 30).

For Gideon viste Herrens Engel seg (Dom 5,12ff). Da Gideon ble vitne til et underverk, forsto han at Herrens Engel var Herren selv, og han sa: «Ve meg, min Gud og Herre! Jeg har sett Herrens engel ansikt til ansikt! Men Herren sa til ham: ‘Fred være med deg, vær ikke redd! Du skal ikke dø» (v. 22-23).

Den samme Herrens Engel som åpenbarte seg for Moses i den brennende busken (2 Mos 3), åpenbarte seg for Josva som «føreren for Herrens hær» (Jos 5,13-15).

Herrens Engel åpenbarte seg for Manoahs kone (Dom 13,3ff). Hun fortalte det til sin mann: «Det kom en gudsmann til meg. Han så ut slik som Guds engel ser ut» (v. 6). «Da ba Manoah til Herren: ‘Hør meg, Herre’, sa han. ‘La den gudsmannen du sendte, komme hit til oss igjen’» (v. 10). Gud hørte på Manoah, og Guds engel kom tilbake til hans kone. «Nå har han vist seg for meg igjen, den mannen som kom til meg her om dagen» (v. 10). Herrens Engel sa til Manoah: «Vil du gjøre i stand et brennoffer, skal du ofre det til Herren!» Manoah hadde nemlig ikke forstått at det var Herrens Engel (v. 16). Siden hendte dette da han ofret brennofferet: «Da flammen steg opp fra alteret mot himmelen, steg Herrens engel opp i flammen fra alteret. Da Manoah og hans kone så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden» (v. 20). Manoah sa til sin kone: «Nå må vi dø, for vi har sett Gud» (v. 22).

Daniels tre venner nektet å tilbe den statuen av gull som Nebukadnesar hadde laget (Dan 3). «Vil dere ikke tilbe den, skal dere straks kastes i ovnen med flammende ild. Finnes det da noen gud som kan berge dere fra min hånd?» (v. 15). Ovnen ble gjort sju ganger varmere, og de tre vennene ble bundet «og kastet i ovnen med flammende ild, med kappene, buksene, luene og de andre klærne på seg» (v. 21). Ovnen var så sterkt opphetet at de mennene som førte Daniels venner opp til ovnen, selv ble drept av flammene fra ilden (v. 22). Nebukadnesar som kunne se inn i ovnen, ble forskrekket og spurte rådsherrene sine: «Var det ikke tre menn vi bandt og kastet ned i ilden? … Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og det finnes ikke skade på dem. Den fjerde ser ut som en gudesønn» (v. 24-25).

Daniel så følgende syn mot slutten av livet sitt i år 537 f. Kr.: «Jeg så, og se! – en mann kledd i lin, med et belte av Ufas-gull om livet. Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet som glimtet av et lyn, øynene som luer av ild, og armene og føttene var som skinnende bronse. Når han talte, lød stemmen som bruset av en folkemengde» (Dan 10,5-6).

Gud er både Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – en treenig Gud. Det er full harmoni og samvirke mellom dem. I skapelsen, da jorden først var øde og tom og helt dekket av vannmasser og kompakt mørke, svevde Guds Ånd over vannet (1 Mos 1,2). Det betyr at Gud Den Hellige Ånd hadde full kontroll over skapelsen fra første stund. I 5 Mos 32,11 blir Guds Ånd lignet med en ørn som brer ut vingene sine høyt der oppe og svever over ungene sine (samme verb som i 1 Mos 1,2), våker over dem og bevarer dem. I dåpen kan Guds Ånd lignes med en due som kommer ned over den døpte med fred. «Det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred» (Rom 8,6). Faderen har sendt sin Sønns Ånd inn i de troendes hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!» (Gal 4,6).

Ånden virker gjennom Guds undervisning. Nehemja skriver om Israels barn på tross av deres stadige frafall: «I din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen … Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom» (Neh 9,19-20). «Du holdt ut med dem i mange år og advarte dem ved din gode Ånd gjennom profetene dine. Men de ville ikke lytte» (v. 30). Det nye testamentet understreker: «Guds ord er levende og virkekraftig» (Hebr 4,12) fordi Guds Ånd er i Guds ord. «Hele Skriften er utåndet (gr. theópheustos) av Gud» (2 Tim 3,16 – egen overs.). Ånden har også ledet profetene og apostlene til å skrive ned Guds hellige ord, sier Peter: «Aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud» (2 Pet 1,21).

Den Hellige Ånd er Livgiveren og Hjelperen som gjennom evangeliet skaper tillit til Guds Sønn, den eneste veien til Faderen. Den Hellige Ånd fører mennesker fra åndelig død til åndelig liv. Han føder syndere på ny ved dåpens bad (Tit 3,5; Joh 3,5). Jesus sa til folket: «Dette er Guds gjerning, at dere tror på ham som han har sendt» (Joh 6,29 – egen overs.). Jesaja skriver at Den Hellige Ånd er visdommens og forstandens Ånd, Ånden som gir råd og styrke. Han kommer med kunnskap og skaper ærefrykt for Herren (Jes 11,2).

«Ingen har noen gang sett Gud (dvs. Faderen i sin hellighet og herlighet), men den enbårne, som er Gud (dvs. Sønnen) og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18). «Da sier Filip: ‘Herre, vis oss Far, det er nok for oss.’ Jesus svarer: ‘… Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld’» (Joh 14,8-11).

Sønnen «er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen» (Kol 1,15-17). «I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,14).

(Tidskriften Biblicum, 4/2023)

1 For et grundigere studium av Israels tjeneroppdrag under den gamle paktens tid, se mitt skrift Israel som Guds tjener (Biblicums småskrifter nr 16/2012). Skriftet fins også på norsk utgitt av Forlaget Scriptura.

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *