Jeg tror – hjelp min vantro

Av Seth Erlandsson

Er det bare visse mennesker med svak tro som må be: «Hjelp min vantro»? Nei. «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?» sier Jesus (Mark 9,19). Vi tilhører en vantro slekt, menneskeslekten, som helt fra syndefallet har vært vantro mot Gud, fordervet og bortvendt fra Gud. «I meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt,» bekjenner Paulus (Rom 7,18 – egen overs.).

Utgangspunktet er altså vantro, ikke tro. Hvordan skal vi da bli troende, omvendt til Gud i stedet for bortvendt fra ham? La oss sammenstille noen punkter om dette:

1. Å tro er å stole på og fortrøste på Gud og hans ord, på det Gud fullkomment har gjort for oss i Kristus Jesus.

Denne tro har intet menneske av seg selv. Vi kan heller ikke selv ta oss den. I forklaringen til den tredje trosartikkelen sier Luther: «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.»

2. Av naturen er vi vredens barn, under Guds vrede, som hviler over synden.

Bare Den Hellige Ånd kan føre synderen fra vredens tilstand til nådens tilstand og bevare ham der til han får gå inn til den himmelske gleden. Mennesket kan omvendes, men det kan ikke selv omvende seg. Det nye livet, troens liv, må skapes og fødes. Vi må bli født på ny ovenfra, av Gud, gjennom evangeliet. Kristi ord: «Omvend dere og tro evangeliet!» (Mark 1,15) innebærer ikke at mennesket av seg selv kan omvende seg og tro evangeliet. Kristus befalte også Lasarus å gå ut av graven (Joh 11,43) selv om han ikke kunne gjøre dette av seg selv. Mennesket som er dødt i overtredelser og synder, kan ikke av seg selv stå opp åndelig, men må oppvekkes, reises opp, gjøres levende, omvendes ved Guds kraft i Ordet (Sal 19,7). «Ingen kan komme til meg uten at Far som har sendt meg, drar ham» (Joh 6,44).

3. Omvendelsen er Guds verk.

«Omvend meg du, så blir jeg omvendt!» (Jer 31,18 – NB88/07). De som er blitt omvendt og tror, er født, ikke av menneskers vilje, men av Gud (Joh 1,12-13). «Ingen kan si: ‘Jesus er Herren!’ uten i Den hellige ånd» (1 Kor 12,3 – egen overs.). «Hvis dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i deres synder» (Joh 8,24).

Det var av nåde Gud gjenløste menneskene ved sin Sønns død. Det er også av nåde og ikke på noen måte menneskets fortjeneste, Gud omvender et menneske og gir det velsignelsene av Kristi gjenløsning. «Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av» (2 Tim 1,9).

4. Den Hellige Ånd handler gjennom nådens midler.

Noen sier at Den Hellige Ånd virker direkte og umiddelbart på menneskers hjerter for å hellige dem ved å vende dem til og bevare dem hos Kristus. Men Bibelen lærer at Den Hellige Ånd bruker bestemte midler, gjennom hvilke han virker og bevarer troen i menneskenes hjerter. Kristus sier: «Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet» (Joh 17,17), og han tillegger i v. 20 at mennesker kommer til tro på ham gjennom apostlenes ord – altså gjennom Ordet! Paulus skriver: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord» (Rom 10,17). Mennesker blir omvendt eller født på ny gjennom Guds ord. «For dere er født på ny … ved Guds levende ord, som er og blir» (1 Pet 1,23). «Av sin egen vilje har han født oss ved sannhetens ord» (Jak 1,18), og gjennom dåpen (Tit 3,5; Joh 3,5; Apg 2,38).

Vi leser i Den augsburgske bekjennelsens art. V: «For ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil. … De fordømmer gjendøperne og andre, som mener at Den Hellige Ånd kommer til menneskene uten det ytre ordet, ved deres egne forberedelser og gjerninger» (Konkordieboken, Lunde Forlag 1985, s. 31). Bekjennelsesskriftene sier også: «Gud vil ikke ha noe med oss mennesker å gjøre på annen måte enn ved sitt ytre ord og sakrament» (De schmalkaldiske artikler, III, VIII,10, Konkordieboken, s. 256).

«De har Moses og profetene, de får høre på dem» (Luk 16,29). Vi skal ikke vente på en direkte åpenbaring eller andre nådemidler. Den som nekter å bruke de midler som Gud selv har innstiftet, skal ikke vente seg at Den Hellige Ånd kommer til å utføre sitt verk i hjertet hans for å vende det til Kristus. For selv om omvendelsen viser seg i det ytre livet, skjer den i hjertet og består i at hjertet som er blitt knust og angerfullt på grunn av synden, fortrøster seg til Kristus og hans nåde og tilgivelse. Hvordan skjer det?

5. Gjennom loven virker Gud syndserkjennelse og hjertets anger.

Før noen vil vende om til Kristus med bønn om nåde og tilgivelse, må han kjenne sin synd og angre den. De friske trenger ingen lege, men bare de syke (Matt 9,12). For å overbevise mennesket om at det er dødssykt på grunn av synden, bruker Den Hellige Ånd loven som viser mennesket dets synder (Rom 3,20) og vreden og Guds forbannelse som mennesket fortjener. «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står i lovboken, og gjør det den sier» (Gal 3,10). Når loven forkynnes rett, blir menneskets samvittighet overbevist om synd, innser sin fortapte tilstand, beveges til sorg og anger og drives til fortvilelse. En slik syndserkjennelse, en slik kjennskap til Guds vrede og en slik fortvilelse over at enhver mulighet til selvhjelp er utelukket, er en forutsetning for omvendelse. Ingen ønsker syndenes tilgivelse om han ikke vet at han er en synder, om han ikke sørger over sine misgjerninger, om han tror at han kan hjelpe seg selv.

Men loven åpenbarer ikke Frelseren, tilbyr ingen positiv hjelp, skaper ingen tro. Loven kan ikke frelse. Den fyller mennesket med sorg og fortvilelse over at det ikke kan redde seg selv. For mennesket kan ikke frelse seg selv. Overfor Guds lov kommer det garantert til kort.

6. Den Hellige Ånd kaller mennesket gjennom evangeliet.

Evangeliet er det glade budskapet for alle mennesker. «Forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» (Mark 16,15). Alt er fullbrakt. Kristus er oppvekt på grunn av vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25). Det fins ingen «hvis» eller «dersom» i evangeliet. Det er derfor viktig ikke å blande sammen lov og evangelium.

Den åpne innbydelsen er alltid kraftfull, for Guds kraft virker gjennom den, og den kan selv skape en mottakelse av den i menneskers hjerter. «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebr 4,12). Evangeliet er «en Guds kraft til frelse» (Rom 1,16). «Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (2 Tim 3,15).

Men evangeliet blir jo ikke alltid tatt imot? Dette skyldes menneskets store forderv. «Dere ville ikke» (Matt 23,37). «Alltid står dere Den hellige ånd imot» (Apg 7,51). Mennesker kan motsette seg og nekte å ta imot på grunn av hinder som selvrettferdighet, kjærlighet til synd, hovmod, fortvilelse etc., som dominerer hjertet og ikke vil la Ordet slå rot der. Men du som frykter at det er slik med deg, skal vite at Gud er mektig til å bryte ned all motstand, og han har allerede virket i ditt hjerte ved at han har latt deg se denne faren. Den som står imot Den Hellige Ånds verk, ser ikke denne faren. Han er blind for den og tror at alt står vel til med ham.

7. Intellektuell og åndelig kunnskap.

Man må skille mellom disse to slags kunnskap. Intellektuell kunnskap alene er ikke det samme som tro, så lenge den ikke får treffe hjertet. Men en forutsetning for hjertets tro og fortrøstning er intellektuell kunnskap i Guds ord. «Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?» (Rom 10,14). Åpenbaringen blir gitt i ord for at mennesker kan lære å kjenne sannheten som de ikke kjenner av seg selv. Teologi er kunnskap om Gud. Derfor behøves undervisning. Ingen kan tro det de ikke kjenner til. Løftet om Guds nåde blir ikke til glede for den som ikke vet noe om det. Derfor er det nødvendig å lære og vite hva vi skal tro. En tro uten kunnskap er umulig.

Men hvordan er det med teologien, bibelkunnskapen og forkynnelsen i dag? Den falske forkynnelsen og bakvaskelsen av Bibelen skaper vantro. Ingen vil eller kan stole på noe han ikke betrakter som sant og tilforlatelig. Så lenge kunnskapen om Gud og hans verk er dårskap for mennesket, så lenge det tviler på det, kan det ikke tro og stole på det. En rett nådemiddelforvaltning er derfor en nødvendig forutsetning for troen, og derfor skal troens folk bare gå dit hvor dette skjer.

Men selv om kunnskap og rett undervisning er nødvendig, er denne forutsetningen for troen ikke det samme som troen selv. Troen grunner seg på kunnskap og overbevisning, men er ikke bare en intellektuell kunnskap og kjennskap, men hjertets fortrøstning og tillit til det Gud har sagt. Ytre kunnskap, som vi kan få ved hjelp av vårt sinn, er bra og nødvendig, men Den Hellige Ånd virker i hjertet. «Bøy mitt hjerte til dine vitnesbyrd!» (Sal 119,36 – NO88/07). Denne åndelige kunnskapen og hjertets fortrøstning, uansett om den er svak eller sterk, er den sanne frelsende troen.

8. Troen er ikke alltid like sterk.

Det veksler mellom en svak lengting etter tilgivelse og en fast visshet om at man eier tilgivelsen. En persons tro kan være sterk når det gjelder ett løfte, men svak når det gjelder et annet løfte. «Du lite troende!» sa Jesus til Peter (Matt 14,31). «Kvinne, din tro er stor,» sa han til den kanaaneiske kvinnen (Matt 15,28). Disse vekslingene i troens styrke påvirker ikke troens frelsende kraft, for både den svake og den sterke troen fortrøster på det samme løftet og mottar den samme nåde og tilgivelse. Men den sterke troen kan bedre stå imot fristelsene, for den har et fastere grep om løftene, om Ordet som er mektig til både å korsfeste og døde og til å gi liv. Men den som er sterk i dag, kan være svak i morgen. «Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!» (1 Kor 10,12).

For at den troende ikke skal havne i kjøttslig sikkerhet og overmot, lar Ånden ham se sitt forderv slik at han drives til en daglig sorg som er etter Guds sinn. En slik sorg fins bare hos den troende kristne og er en del av den daglige omvendelsen. Den skyldes ikke frykt for straff, for en troende vet at hans kjære Herre og Frelser har lidt straffen i hans sted. Men den er forårsaket av kjærlighet til Gud. Han sørger over at han er så lite gudfryktig, så utakknemlig mot den gode Gud, at han gjør Gud imot og volder ham så mye sorg. De troendes sorg etter Guds sinn er en sorg de har fordi de ser at deres synder krenker Guds hellighet, og at Gud hater synden. Denne sorgen er virket av Guds Ånd og fører oss nærmere Herren. Den er et kraftig middel i kampen mot kjøttet, den gamle Adam.

Denne åndelige virkningen fører ikke til at man sier: Nå er jeg mer åndsfylt, nå er jeg en bedre kristen. Du burde bli som jeg og få oppleve Åndens dåp. Nei, denne åndelige virkningen fører til at man sier: «Jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt» (Rom 7,18 – egen overs.). «Jeg er den største av syndere» (1 Tim 1,15). «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din!» (Luk 15,21). «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Gud være takk – ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom 7,24-25).

(Tidskriften Biblicum, 3/1974)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *