Av Tor Jakob Welde

«Den dagen Kristus sto opp fra de døde er den største gledesdagen siden skapelsen av verden», sa C.F.W. Walther i innledningen til en påskepreken med temaet Kristi oppstandelse – Verdens avløsning ( = frikjennelse, tilsigelse av syndsforlatelse.)

Betydningen av oppstandelsen henger intimt sammen med betydningen av Jesu lidelse og død. Han led og døde på grunn av synden, ikke sine egne synder (han hadde ingen egne synder), men alle syndene til hele menneskeheten. De som i handling forårsaket Jesus lidelse og død var urettferdige romerske og jødiske ledere og soldater. Men det hele var planlagt av Gud, for å gi verden frelse. Guds Sønn var blitt et menneske, og Gud tillot at hele verdens synd og skyld ble tilregnet ham personlig. Han ble frivillig garantist, kausjonist og stedfortreder overfor Faderen – for milliarder av syndere som sto i enorm gjeld til Gud. Sønnen skulle betale og gjøre opp for alle. Dypest sett var det derfor ikke Kaifas og Pilatus, men Gud Faderen som ga Jesus dødsdommen. Jesus tok på seg alles straff. Med sin lidelse og død sonte han for hele menneskeslekten.

Når dette er betydningen av Jesu lidelse og død, hva blir da meningen med oppstandelsen? Bibelen sier at han ble tatt bort etter fengsel og dom (Jes 53,8). «Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier» (Apg 2,23-24). Siden det var Faderen som hadde dømt Jesus til døden, som nå reiste ham opp igjen, hva må da meningen med hans oppstandelse være?

Den betyr, at gjelden var betalt til siste øre, at betalingen var godkjent og saken gjort opp og avsluttet. Oppstandelsen var Faderens vitnesbyrd overfor himmel og jord, engler og mennesker, om at Guds rettferdighets mange krav nå var blitt fullstendig oppfylt av Jesus. Straffen som Gud hadde utmålt for alle menneskers synder, var blitt fullt og helt sonet og fjernet av Kristus. Han var nå ikke lenger dødens fange, men fri og for alltid erklært løst fra all gjeld og fra straffen som han hadde tatt på seg.

Siden det var for hele menneskeheten Jesus som stedfortreder led og døde og betalte, hvem var det da som ble frikjent og avløst i og gjennom Jesus da den evige Dommeren frikjente ham? Det var: hele menneskeheten! For en underfull og trøsterik sannhet!

Det er akkurat som da unge David vendte tilbake som seierherre etter duellen med kjempen Goliat; da var det hele israelsfolket som hadde seiret, siden David jo hadde kjempet for hele Israel og vunnet seier som deres representant (1 Sam 17). Slik vant også hele menneskeslekten da Jesus seiret over synden, døden og helvete. Oppstandelsen var kvitteringen fra Gud som viste at han hadde befridd og løst hele menneskeheten fra deres syndegjeld.

Vi leser i 2 Kor 5,14: Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og i Rom 5,18: Altså: likesom éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. Vi ser at på samme måte som dommen over Jesus var fordømmelsen av alle mennesker, og Jesu fangenskap og død var alle menneskers fangenskap og død, og Jesu betaling var alle menneskers betaling, slik er også Jesu liv, frifinnelse, rettferdiggjørelse og avløsning alle menneskers liv, frifinnelse, rettferdiggjørelse og avløsning!

Menneskesønnen var kommet for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange, dvs. for den store mengden, alle (Mark 10,45;1 Tim 2,6). Det at han som sann Gud og sant menneske i én person betalte med sitt uendelig dyrebare blod, veide særdeles tungt i vektskålen som betaling for oss alle. Og oppstandelsen var kvitteringen.

Det er Kristi oppstandelse fra de døde som gjør evangeliet til et sant gledesbudskap, og som gjør at dåpen og nattverden er ekte nådemidler, som virkelig tilbyr og overrekker frelsen. Det er Guds avløsning av hele verden som gjør at syndsforlatelsen som gis og forkynnes til oss i kirken, er en ekte avløsning.

Noen påstår at hvis denne læren virkelig var sann, at Gud allerede har frikjent og avløst hele verden i og med Jesu oppstandelse fra de døde, så måtte jo det bety at hele verden allerede eier syndenes tilgivelse og dermed også er frelst. Men nei, slik er det ikke. For alltid når det fins en gave, er det to parter inne i bildet: giveren og mottakeren. Hva gagner det en fattig mann hvis han avviser en gave fra en rik? Den fattige får ingen nytte av gaven hvis den ikke tas imot. Slik er det også med frelsen. Den er en gave som vi tar imot ved troen, når vi bare stoler på det glade budskapet Gud forkynner oss. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef 2,8). Gud krever ingen prestasjon av oss før vi kan få denne gaven. Men gaven må jo tas imot.

Luther skrev: «En konge gir deg et slott. Hvis du ikke tar imot det, er det ikke kongens feil, han har ikke løyet. Men du har bedratt deg selv, og det er din feil. For det er sant og visst at kongen ga det» (Om nøklene, 1520). Vantroen forandrer altså ikke på det faktum at kongen, Gud, ga denne gaven til hele verden. Men hvis folk fortsetter i sin vantro, avvises gaven og den blir ikke til noen nytte og velsignelse. De kan gå glipp av avløsningen og tilgivelsen for evig.

Dersom kvinnene ved graven på påskemorgen, som så at steinen var rullet til side og graven var tom, ikke hadde trodd på engelens budskap om at Jesus var oppstått, så hadde de ikke fått noen glede av det. Og hvis Peter og Tomas og de andre disiplene hadde fortsatt å nekte å tro at det var sant, var det ikke blitt til noen nytte, frimodighet og evig salighet.

Hver og en av oss må derfor lære å si fra hjertet: Også jeg er frikjent, «hele verden» inkluderer jo meg. Gud har også erklært meg fri fra all skyld. Syndstilgivelsens gave er min.

Du som lever nå i det Herrens år 2024 har vel mye i livet ditt som ikke holder mål for Gud. Vi er alle skrøpelige syndere og ligner en del på Peter og de andre disiplene som var feige og redde og sviktet da det gjaldt. Men sett bare din lit til dette at den avløsningen Gud for snart 2000 år siden erklærte til hele verden inkludert deg, fortsatt er like gyldig og virksom. For Gud er trofast og den samme i dag som i går. Hans ord og løfter står fast, gaven hans gjelder fremdeles. I dag er nådens tid. «Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den!» (Sal 118,24). Jesu Kristi oppstandelse fra de døde forkynnes for oss i dag. Gled deg over denne kvitteringen fra Gud og stol på den. Den er en garanti som du kan både leve og dø på. Du er frikjent! Gud være takk og lov.

Etter en preken av C.F.W. Walther (1811-1887) fra boka «The Word of His Grace» (1978).