Av Seth Erlandsson

(Apropos Den augsburgske bekjennelsens 450-års jubileum og Konkordiebokens 400-års jubileum 1980)

Både for Den augsburgske bekjennelsen (forkortes CA) og for hele Konkordieboken er det av helt avgjørende betydning for all sann kristendom at læren om rettferdiggjørelsen holdes ren. Vi har all grunn til å tenke over dette og tydelig klargjøre hva rettferdiggjørelsen innebærer i et jubileumsår som dette. Hvis læren om rettferdiggjørelsen blir forvansket, får det alvorlige konsekvenser for samtlige læreartikler i den kristne troen. Rettferdiggjørelsen er virkelig – som Luther uttrykte det – «den artikkel som kirken står og faller ved» (articulus stantis et cadentis ecclesiae).

Læren om rettferdiggjørelsen kan ikke holdes ren om man ikke forstår forholdet mellom troens rettferdighet og livets rettferdighet, eller som man også kan uttrykke det, mellom rettferdiggjørelsen og den nye lydigheten. Den katolske kirke hadde blandet sammen rettferdiggjørelsen og den nye lydigheten og gjort rettferdiggjørelsen avhengig av den nye lydigheten. Ved å gjøre rettferdiggjørelsen avhengig av menneskets nye lydighet eller livsrettferdighet kunne man ikke akseptere en rettferdiggjørelse ved troen alene. Denne læren ble fordømt. Det som er en følge av troens rettferdighet, hadde man gjort til dens forutsetning. Dermed forkaster man ifølge reformatorene selve evangeliet som innebærer «at vi ved Kristus har nåde, rettferdighet og syndenes forlatelse» (CA XX,23)¹, og at rettferdiggjørelsen er «en gave fra giveren», ikke en «arbeiderens lønn» (CA XX,14).

Det er ikke slik at syndenes forlatelse og rettferdiggjørelsen blir mulig om mennesket først frambringer gode frukter, men syndenes forlatelse og rettferdiggjørelsen er en virkelighet utelukkende på grunn av Kristi stedfortredende godtgjørelse, og tilbys mennesket som en fri gave gjennom evangeliet i Ordet og sakramentene. «Syndsforlatelsen og rettferdiggjørelsen blir grepet ved troen» (CA VI,2), og «denne tro bør bære gode frukter» (CA VI,1). Menneskene «blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen» (CA IV,1), eller som det står i den tyske grunnteksten: «får syndenes forlatelse og blir rettferdige for Gud av nåde for Kristi skyld ved troen» (CA IV,1).

Dessverre sammenblander den katolske kirke stadig troens rettferdighet og det som er dens frukt, den nye lydigheten eller livets rettferdighet. Men også innenfor den protestantiske kristenheten og den lutherske kirke skjer dette mer og mer. Allerede Andreas Osiander forsøkte på midten av 1500-tallet å gjeninnføre den katolske surdeigen, og han fikk mange etterfølgere særlig under 1800-tallet gjennom pietismen.

Den store blindheten i vår tid når det gjelder Bibelens lære om rettferdiggjørelsen, kommer tydelig til syne i de jubileumsgudstjenester som nå blir anordnet av Svenska Kyrkan og andre såkalte lutherske kirker. Til disse gudstjenestene blir som regel representanter for den romersk-katolske kirke invitert, og man betoner den store samhørigheten og det fine trosfellesskapet. At Den augsburgske bekjennelsen og Konkordieboken uttrykkelig forkaster den katolske rettferdiggjørelseslæren som en underminering av all sann kristendom, tier man om. Man har jo nå for tiden stort sett samme rettferdiggjørelseslære.

I det følgende skal vi gi et lite historisk overblikk over rettferdiggjørelseslæren. Vi tror at det kan kaste lys over dagens læreforvirring i dette avgjørende lærespørsmålet.

En vanlig misforståelse om rettferdiggjørelsen

Det er en vanlig misforståelse om rettferdiggjørelsen at også fornyelsen og kjærligheten, som er en følge av vår tro på Kristus, hører til vår rettferdighet for Gud. Man mener at vår rettferdighet for Gud ikke er hel og fullkommen uten denne kjærlighet og fornyelse og tror at dette også er den lutherske bekjennelsens lære.

De lutherske bekjennelsesskriftene avviser imidlertid skarpt denne misforståelsen som vranglære. I Konkordieformelens tredje artikkel står det: «De følgende og lignende villfarelsene fordømmes, avvises og forkastes … at vår rettferdighet for Gud ikke er hel eller fullkommen uten kjærligheten og fornyelsen» (SD III,44 og 51).

Det som den lutherske bekjennelsen her betegner som vranglære, har i så høy grad trengt inn også blant såkalte lutheranere at man har blitt fremmed for sin egen bekjennelse. Man tror at den rette bekjennelsen lyder: «Vår rettferdighet for Gud er ikke hel og fullkommen uten denne kjærlighet og fornyelse.» Dette hevder for eksempel Johannes Kronlund i sin bok Läran om den allmänna rättfärdiggörelsen (1979). Han siterer nettopp disse ordene fra Konkordieformelen (s. 52), men han ser ikke at Konkordieformelen med denne setningen beskriver en vranglære som må fordømmes, avvises og forkastes.

Da jeg i tidsskriftet Kyrkpressen nr 18/1980 påpekte denne alvorlige feilen og siterte Konkordieformelens fordømmelse av denne vranglære, ble setningen på grunn av en trykkfeil forandret til det motsatte. Ordet «ikke» hadde falt ut av teksten. Den setning som den lutherske bekjennelsen forkaster som vranglære, hadde fått følgende forvanskede form: «at vår rettferdighet for Gud er hel og fullkommen uten denne kjærlighet og fornyelse». Kanskje kan denne trykkfeilen forklares med at ikke bare Kronlund, men mange flere ubevisst bekjenner motsetningen til det som er luthersk lære. La meg derfor nok en gang sitere den lutherske bekjennelsen korrekt: «De følgende og lignende villfarelsene fordømmes, avvises og forkastes … at vår rettferdighet for Gud ikke er hel eller fullkommen uten kjærligheten og fornyelsen.»

Osianders lære

Den oppfatningen at rettferdiggjørelsesdommen ikke bare grunner seg på Kristi fullbrakte godtgjørelse for alle mennesker, men også på Åndens fornyende verk i oss, forsøkte allerede Andreas Osiander (1498-1552) å innføre i den lutherske kirken. For Osiander var ikke rettferdiggjørelsen det at Gud helt gratis og ufortjent tilregner oss Kristi rettferdighet – slik Luther lærte – men noe som Gud gjør i oss. I den grad Kristus bor i oss og fornyer oss kan Gud rettferdiggjøre oss, mener han. Om ikke fornyelsen og kjærligheten fins i oss, fins det heller ingen rettferdiggjørelse. Osianders lære om rettferdiggjørelsen handler altså ikke om en tilregnet, forensisk rettferdighet, som utelukkende grunner seg på Kristi fullbrakte og stedfortredende godtgjørelse for oss.

Skiller mellom forsoningen og rettferdiggjørelsen

Denne oppfatningen fører til at man skiller Kristi forsoning fra rettferdiggjørelsen. Osiander betonte at gjenløsningen og rettferdiggjørelsen måtte skilles ad. Mot dette framholdt de renlutherske lærerne det nære sambandet mellom gjenløsningen og rettferdiggjørelsen. Justo L. González summerer dette i sin A History of Christian Thought, III, s. 106: «Gjenløsningens funksjon er ikke bare å gjøre rettferdiggjørelsen mulig. Gjenløsningens akt er den samme som rettferdiggjørelsens akt, for når vi rettferdiggjøres, regner Gud oss helt enkelt som rettferdige på grunn av gjenløsningen.»

Når man i vår tid vil skille mellom forsoning og rettferdiggjørelse, er man som regel påvirket av Osianders rettferdiggjørelseslære. Paul Althaus tar opp forholdet mellom rettferdiggjørelsen og forsoningen i sin Romerbrevskommentar (Der Brief an die Römer, Das Neue Testament Deutsch, 6, s. 40f.). Han skriver i tilknytning til Rom 5,9-10: «I v. 9 kaller Paulus den Guds frelsesgjerning som allerede har skjedd, for rettferdiggjørelse, i v. 10 for forsoning. Begge begrepene motsvarer hverandre og betegner til sist samme hendelse. Begrepet rettferdiggjørelse stammer fra den rettslige sfæren, begrepet forsoning fra det personlige forholdets område. Hvor nær de står hverandre saklig, kommer tydelig fram når Paulus på den ene siden kan gå fra forsoningen til rettferdiggjørelsen (2 Kor 5,14-21), på den andre siden fra rettferdiggjørelsen til forsoningen (her). Forsoningen realiseres som rettferdiggjørelse, rettferdiggjørelsen betyr forsoning.»

Forsoningen og rettferdiggjørelsen i Apologien

I Apologien for den augsburgske bekjennelsen, fjerde artikkel (ifølge annen inndeling art. II og III), brukes uttrykkene rettferdiggjørelse og forsoning helt synonymt. Noen eksempel: «Derfor er det klart, da rettferdiggjørelsen er forsoning² for Kristi skyld (iustificatio sit reconciliatio propter Christum), at vi blir rettferdiggjort ved tro, for det er sikkert at vi mottar syndenes forlatelse ved troen alene» (IV,158). «Da vi ikke blir rettferdiggjort ved loven, men mottar syndenes forlatelse ved tro for Kristi skyld, ikke på grunn av kjærligheten eller oppfyllelsen av loven, følger det nødvendigvis at vi blir rettferdiggjort ved tro på Kristus» (IV,159). «Vi blir regnet som rettferdige når vi er blitt forsonet med Gud ved troen for Kristi skyld, ikke på grunn av loven eller på grunn av våre gjerninger» (IV,177). «I dette løfte bør de redde samvittigheter søke forsoning og rettferdiggjørelse. De bør holde seg oppe ved dette løfte og være sikre på at de har en nådig Gud for Kristi skyld» (IV,180). «Forsoningen og rettferdiggjørelsen er noe som er lovet for Kristi skyld, ikke på grunn av loven. Derfor blir den mottatt ved troen alene» (IV,182). «Vi blir rettferdiggjort av løftet, der forsoning, rettferdighet og evig liv blir lovet for Kristi skyld» (IV,297).

«Løftet om syndenes forlatelse og rettferdiggjørelsen er gitt oss for Kristi skyld» (IV,40), «løftet om forsoningen» (IV,42). «Dette løftet … tilbyr syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse av nåde³» (IV,41). «Evangeliet, som egentlig er løftet om syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse for Kristi skyld» (IV,43), «tilbyr oss som er nedtrykt av synden og døden, forsoningen av nåde for Kristi skyld, den som vi ikke mottar ved gjerninger, men ved troen alene» (IV,44). «Den tro som rettferdiggjør, er imidlertid ikke bare en historisk kunnskap, men tilslutning til Guds løfte, der syndenes forlatelse og rettferdiggjørelsen blir tilbudt av nåde for Kristi skyld» (IV,48).

«Å motta syndenes forlatelse er å bli rettferdiggjort» (IV,76). «Slik blir vi forsonet med Faderen og får syndsforlatelse» (IV,81). «Vi har adgang til Gud, dvs. forsoning med ham, ved Kristus … vi har adgang ved troen. Altså mottar vi syndenes forlatelse for Kristi skyld ved troen» (IV,81). «Slik blir altså denne forsoner til gagn for oss, når vi ved troen mottar den miskunn som er lovet i ham, og stiller den mot Guds vrede og dom» (IV,82).

«Det er troen alene som rettferdiggjør. For de som er forsonet med Gud, blir regnet som rettferdige og Guds barn, ikke på grunn av sin egen renhet, men av miskunn for Kristi skyld, dersom de griper denne miskunn ved troen» (IV,86). «Vi sier også at kjærligheten skal følge troen … Av dette skal vi likevel ikke tro at vi mottar syndenes forlatelse og forsoningen ved tillit til denne kjærligheten eller på grunn av denne kjærligheten» (IV,111f).

«Det er nemlig troen i egentlig mening som holder løftet for sant. Det er denne tro Skriften taler om. Og fordi den mottar syndenes forlatelse og forsoner oss med Gud, må vi først bli regnet som rettferdige ved denne tro for Kristi skyld, før vi kan elske og holde loven, selv om kjærligheten nødvendigvis må følge etter den» (IV,113f). «Dersom ikke syndenes forlatelse og forsoningen kommer ufortjent for Kristi skyld, men på grunn av vår kjærlighet, vil ingen ha syndenes forlatelse uten at han holder hele loven, for loven rettferdiggjør ikke så lenge den kan anklage oss. Derfor er det klart, da rettferdiggjørelsen er forsoning for Kristi skyld, at vi blir rettferdiggjort ved tro, for det er sikkert at vi mottar syndenes forlatelse ved troen alene» (IV,157f).

Rettferdiggjørelsen er en fri gave

De lutherske bekjennelsesskriftene polemiserer kraftig mot dem som mener at syndenes forlatelse, rettferdiggjørelsen eller forsoningen ikke er en fri gave for Kristi skyld alene og at den ikke er en virkelighet som tas imot av troen alene. I Konkordieformelens tredje artikkel forkastes Osianders sammenblanding av rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. «Fornyelsen, som følger etter rettferdiggjørelsen ved tro, skal ikke blandes sammen med troens rettferdighet, men de må bli rett skjelnet fra hverandre» (SD III,18).

Å grunne rettferdiggjørelsen delvis på Guds iboende verk i oss gjør det umulig å trøste en fattig synder med det rene evangeliet og erklære ham rettferdig for Kristi skyld alene. Noen avløsning kan da ikke gis før vi er sikker på at Gud bor i oss. Da forblir avløsningen usikker. Men om avløsningen grunner seg utelukkende på Kristi fullbrakte godtgjørelse, er avløsningen sikker, og da kan troens salige visshet om syndenes forlatelse og en rettferdigerklæring for Kristi skyld alene bli opptent og styrket. Guds iboen er ikke «den troens rettferdighet som Paulus taler om og kaller iustitiam Dei, det vil si Guds rettferdighet, og for hvis skyld vi blir kjent rettferdige for Gud. Guds iboen følger derimot etter den forutgående troens rettferdighet, som ikke er noe annet enn tilgivelse for syndene og Guds nådige antagelse av fattige syndere alene for Kristi lydighets og fortjenestes skyld» (SD III,54).

Rettferdiggjørelsens forensiske natur

Tidsskriftet Verdict har i en rekke nummer publisert grundige studier i emnet «rettferdiggjørelsen». Både november- og desembernummeret for 1979 vies utelukkende rettferdiggjørelsen. Har blir det vist hvordan Luther og reformatorene betonte rettferdiggjørelsens forensiske natur, dvs. at Gud dømmer oss rettferdige for Kristi skyld alene. «I århundrer var rettferdiggjørelsen blitt blandet sammen med gjenfødelsen og helliggjørelsen. Men omtrent i 1519 begynte Luther å gjøre en skarp skilnad mellom den rettferdighet som rettferdiggjør synderen, og rettferdigheten i den kristnes liv. Siden da har den protestantiske reformasjonen forstått rettferdiggjørelsen som en domfellelse, og ikke en indre helbredelseshandling. Det var spørsmål om å bli erklært rettferdig og ikke å gjøres rettferdig. Gud rettferdiggjør den troende synderen ved å tilregne ham Kristi stedfortredende rettferdighet og ikke ved å inngyte rettferdighetens kvalitet i ham. Selv om Guds rettferdiggjørelseshandling ikke må skilles fra den troendes indre fornyelse og helliggjørelse, må den ikke blandes sammen med indre forvandling.»

I sin berømte «Disputasjon angående rettferdiggjørelsen» fra 1536 framholder Luther at rettferdiggjørelsen ikke består i at synden fjernes fra menneskets natur: «Selv om synden blir værende, regner Gud oss som rettferdige og rene og at mennesket er så mye tilgitt at det var som om det ikke hadde noen synd, og dette skjer for Kristi skyld. Vi takker virkelig Gud for at hans tilregning er større enn vår urenhet … Kort sagt, uttrykket ‘å rettferdiggjøres’ betyr at et menneske regnes som rettferdig» (Luther’s Works, American ed., vol. 34, s. 166ff).

«I briljant klarhet over rettferdiggjørelsens forensiske natur fins det ingenting som kan måle seg med Konkordieformelen av 1577. Vi kan ikke akseptere den tese som nå framføres av visse lutherforskere, nemlig at Konkordieformelen utgjør et feilsteg mot en legalistisk skolastisisme når det gjelder den forensiske rettferdiggjørelsen, eller at den på noen måte avviker fra Luthers holdning.» Man forsøker å hevde «at Luther ikke lærte en forensisk rettferdiggjørelse. De skurker som introduserte denne ‘juridiske’ læren i kirken, sies å være Melanchthon og Konkordieformelens forfattere. Ettersom Konkordieformelen er lysende klar når det gjelder den forensiske rettferdiggjørelsen, har mange lutherforskere forsøkt å drive inn en kile mellom Luther og Konkordieformelen. Angrepene mot den forensiske rettferdiggjørelsen er naturligvis ikke nye, men i våre dager inngår de i en offensiv i full skala innenfor protestantismen» (Verdict).

Et ekko av Osiander eller Newman

James Buchanan har skrevet en fin bok om rettferdiggjørelsen (The Doctrine of Justification: An Outline of Its History in the Church and of Its Exposition from Scripture, 1867. Ny utgave: Baker Book House, 1977). Han betoner at det er nesten umulig å finne på en ny vranglære. Hvert angrep på rettferdiggjørelsens forensiske natur representeres av to menn – Osiander og Newman. «Alle argument mot den forensiske rettferdiggjørelsen synes å være et ekko av enten Osiander eller Newman» (Verdict).

«Osiander lærte at Gud må gjøre et menneske rettferdig slik at han kan erklære det rettferdig. Han framstilte det slik at Kristus bor i den troende med sin guddommelige rettferdighet. Dette er hva Gud ser, og når han ser denne nødvendige rettferdighet i den troende, erklærer Gud ham rettferdig» (Verdict).

John Henry Newman (1801-1890) forsøkte seg på en syntese mellom rettferdiggjørelsen og det nye livet. «Loven skrevet i våre hjerter eller den åndelige fornyelsen er det som rettferdiggjør oss» (Newmans Lectures on Justification, 1838, s. 45). «Vi er tilgitt ved å være eller fordi vi er fornyet» (s. 41). Rettferdiggjørelsen ble altså grunnet på Åndens verk i oss, ikke utelukkende på Kristi allerede fullbrakte verk for oss. Slik forsøkte Newman å bygge en bro mellom protestantisk og katolsk lære. I 1845 forlot han den anglikanske kirken og konverterte til den romersk-katolske. I 1879 gjorde pave Leo XIII ham til kardinal.

Hans Küngs avhandling om rettferdiggjørelsen (Justification: The Doctrine of Karl Barth and a Catholic Reflection, New York 1964) er egentlig en gjentakelse av Newmans teori. Denne teorien er meget populær i dag både i katolske og protestantiske kretser. Pave Paul VI framholdt i april 1975 ved et symposium i Roma: «Vår tid kan betraktes som Newmans på en spesiell måte.» Det fortelles også at læresamtalen mellom katolikker og lutheranere i så vel USA som Europa har ledet til stor enighet i læren om rettferdiggjørelsen. Det er ikke så underlig ettersom Newmans og Osianders lære om rettferdiggjørelsen fører tilbake til Roma. Roma kan akseptere deres rettferdiggjørelseslære, men den lutherske kirken kan ikke det om den vil fortsette å være luthersk.

Den unge Luther

Et typisk trekk i de moderne forsøkene på å finne en syntese mellom romersk og protestantisk teologi er den bruken man gjør av Luther. Han har nå blitt en enhetens apostel. «Protestantiske og katolske forskere har funnet at de kan gjøre en syntese av sine ulikheter ved å vende tilbake til den unge Luther, dvs. Luther før år 1519. Ifølge Luthers eget vitnesbyrd kom han fram til den sanne protestantiske troen da han lærte seg å skille mellom troens passive rettferdighet og helliggjørelsens aktive rettferdighet.

Luthers store galaterbrevskommentar (1531-1535) er oppbygd rundt denne forskjellen. Før 1519 var Luther fortsatt egentlig en romersk katolikk. Han blandet sammen rettferdigheten for oss med den rettferdighet som er en kvalitet i oss, i tilslutning til Augustin. Men i de senere årene har hovedstrømmen innen lutherforskningen ignorert Luthers eget vitnesbyrd om tidspunktet for hans store oppdagelse. Man har flyttet hans ‘gjennombrudd’ tilbake til ca. 1513 eller 1515. Dermed kan disse forskerne hevde at Luther ikke lærte den forensiske men den effektive rettferdiggjørelsen, dvs. en teologi som blander sammen i stedet for å skille mellom rettferdiggjørelsen og fornyelsen» (Verdict).

Hva står på spill?

Hvorfor er det så viktig å holde fast ved rettferdiggjørelsens forensiske karakter? Hva står på spill? Vi svarer med Luther: Alle ting! «Om vi mislykkes med å bevare forskjellen mellom rettferdiggjørelsen gjennom Kristi stedfortredende verk for oss og helliggjørelsen gjennom Den Hellige Ånds virkende kraft i oss, da utslettes den rette skilnaden mellom lov og evangelium, mellom Skaperens frelsende rettferdighet og gjensvarets rettferdighet hos det skapte. På spill står alt det som reformasjonen sto for og vant for kirken. Konkordieformelen sier at det som står på spill når det gjelder å holde artikkelen om rettferdiggjørelsen ren, er Kristi ære og de bekymrede samvittighetenes trøst.»

«Forensisk rettferdiggjørelse betyr sola fide (troen alene) – bare å fortrøste på det Kristus har gjort for oss. Bare dette forsoner oss med Faderen. Forensisk rettferdiggjørelse betyr sola fide, og sola fide betyr solo Christo (Kristus alene).»

«Denne fastholding ved at fornyelsen og helliggjørelsen må utelukkes fra artikkelen om rettferdiggjørelsen, skjer ikke i den hensikt å nedvurdere nødvendigheten av et hellig liv. Apostlenes vitnesbyrd er på dette punktet helt klart. Om vi skal leve et hellig liv, må vi først ha en god samvittighet ved at vi vet at vi er akseptert av Faderen. Ved å ta helliggjørelsen inn i artikkelen om troens rettferdighet for Gud uroer falske lærere de troendes samvittigheter og forgifter dermed kildene til et hellig liv. Gode gjerninger kan bare springe fram av en god samvittighet. Og en god samvittighet kommer bare av å hvile ved den ‘fremmede’ rettferdigheten som allerede har tilfredsstilt den guddommelige rettvishet» (Verdict).

Uttrykket «den objektive rettferdiggjørelsen»

For å betone at rettferdiggjørelsen eller syndstilgivelsen fins som en fri og virkelig gave som en fortapt synder får ta imot og stole på, har uttrykket «den objektive rettferdiggjørelsen» blitt utformet. Den direkte bakgrunnen til dette uttrykket er pietismens inntrengning i USA på 1800-tallet da rettferdiggjørelsen ble gjort avhengig av den subjektive erfaringen og Åndens iboende verk i mennesket. Mot denne subjektivismen og sammenblandingen av rettferdiggjørelsen med det nye livets rettferdighet kom uttrykket «den objektive rettferdiggjørelsen» i bruk.

Når man blander sammen rettferdiggjørelsen med helliggjørelsen, fins det ingen rettferdiggjørelse eller avløsning å gi til en fattig synder om ikke denne først kan vise til et nytt Åndens liv hos seg. Det som er en følge av rettferdiggjørelsen og dens mottakelse i tro, blir gjort til en forutsetning for rettferdiggjørelsen. Ikke bare Kristi fullbrakte gjenløsning blir da grunnen for rettferdiggjørelsen, slik Bibelen lærer, men også Åndens verk i oss.

Når man innenfor pietistisk teologi har avvist «den objektive rettferdiggjørelsen», avviser man at rettferdiggjørelsen ved troen betyr at man i tro tar imot en rettferdigerklæring som utelukkende har sin grunn i Kristi allerede fullbrakte gjenløsning. For pietistisk teologi fins det ikke en slik rettferdigerklæring før Ånden har tatt sin bolig i mennesket og fornyet det. Derfor fins det heller ikke noen plass til den betingelsesløse avløsningen i pietistisk teologi.

Men uten Guds rettferdigerklæring for Kristi skyld alene fins det ikke noe evangelium som troen kan tro på, ingen nådig tilgivelse som en synder kan være sikker på og tilegne seg som sin egen. Hvordan skal da troen kunne tennes når troens objekt tas bort og gjøres avhengig av den nye lydigheten som følger etter troens opptenning?

Uttrykket «den objektive rettferdiggjørelsen» kom altså i bruk under andre halvdel av 1800-tallet på bakgrunn av pietismens subjektivisme. Uttrykket ble vanlig blant de bekjennelsestro lutheranerne innenfor den gamle synodalkonferansen i USA. Man ville med dette betone at rettferdiggjørelsen ved troen bare består i en tillitsfull mottaking av en skatt som allerede fins som et fullbrakt faktum. «For den er ikke en følge av vårt gjøren, og den kan ikke fortjenes ved vår gjerning. Den er allerede gitt og overrakt» (Luther, Sämmtliche Schriften, St. L. XI, 1104). I den store katekismen skriver Luther: «Dette gjør det helt nødvendig for oss å be og rope: Kjære Far, forlat oss vår skyld! – Ikke sånn å forstå at han ikke tilgir oss synden før vi ber ham om det. Han har jo gitt oss evangeliet, og i det er det bare tilgivelse før vi ber, ja før vi har tenkt på det. Men det er om å gjøre at vi erkjenner og tar imot denne tilgivelsen» (Store katekismen, Fadervår, 5. bønnen, 86).

Et brudd med reformasjonen og den lutherske ortodoksien?

Det er iblant blitt påstått at læren om den objektive rettferdiggjørelsen eller læren om den universelle eller allmenne rettferdiggjørelsen, hvilket er et annet uttrykk for samme sak, innebærer et brudd med reformasjonen og den lutherske ortodoksien. Vi har allerede sett at en slik påstand savner grunnlag. Det fins en mengde sitat fra Luther, de lutherske bekjennelsesskriftene og den lutherske ortodoksien som viser at disse lærte at rettferdiggjørelsens grunn utelukkende er Kristi fullbrakte verk (den andre trosartikkelen), ikke også Åndens verk i oss (den tredje trosartikkelen). At Gud er nådig mot oss for Kristi skyld og at vi blir regnet som rettferdige for Kristi skyld alene, er en ferdig gave for alle mennesker som evangeliet åpenbarer og gir til hjelpeløse syndere. Luther sier i sin kommentar til Gal 3,13: «Om Kristus selv altså ble funnet skyldig i alle de synder som vi alle har gjort, da er vi frikjent fra alle synder.»

Når Walther⁴ og Stöckhardt⁵ brukte uttrykket «objektiv» eller «allmenn» rettferdiggjørelse, viste de med en rekke sitat at de ikke kom med noen ny lære. I Der Lutheraner 1888 publiserte Stöckhardt en slik liste. I Proceedings of the First Convention, 1872 (s. 43) sier Walther om den universelle rettferdiggjørelsen: «Denne lære er framlagt i Rom 5,18, og det er derfor ikke bare en bibelsk lære, men også et bibelsk uttrykk at livets rettferdiggjørelse har kommet over alle mennesker.» Deretter følger en imponerende liste med sitat fra tidligere ortodokse lutherske teologer (s. 44-45) og i tillegg den latinske teksten av art. VI i Augustana, nemlig at «syndenes forlatelse og rettferdiggjørelsen tas imot ved troen». I Baier-Walther, Compendium Theologiae Positivae, vol. III, 1879, s. 134ff og 271ff fins det også sammenstillinger av sitat fra de ortodokse fedrene om rettferdiggjørelsen som en ferdig gave som opptenner den tro som tar imot den.

Osianders rettferdiggjørelseslære som så kraftig blir avvist av Konkordieformelen, tiltaler ikke bare den romersk-katolske kirken, men også mange innenfor protestantismen. For man blander sammen troens rettferdighet med livets rettferdighet. Dermed fins det ingen ferdig rettferdighet eller rettferdiggjørelse å tilby syndere før synderen kan framvise en rettferdighet i sitt liv. Når man så fornekter at rettferdiggjørelsen utelukkende grunner seg på Kristi allerede fullbrakte verk utenfor oss og mener at den også grunner seg på Åndens verk i oss, må man fornekte at det allerede fins en rettferdigerklæring som troen kan ta imot, dvs. den objektive eller allmenne rettferdiggjørelsen.

Det er ikke troen som skaper rettferdiggjørelsen, men rettferdiggjørelsen som skaper troen og som tas imot gjennom troen. Uttrykket allmenn rettferdiggjørelse avser den rettferdiggjørelse som ifølge Rom 5,18 har blitt «til frifinnelse og liv for alle» i og med fullbyrdelsen av Kristi godtgjørelse for oss. Når en synder i tro tar imot denne allmenne nåden eller rettferdiggjørelsen, kan man bruke uttrykket «den personlige rettferdiggjørelsen» eller «den subjektive rettferdiggjørelsen». Det er imidlertid ikke terminologien som er det avgjørende, men at man slår vakt om det rene evangeliet, dvs. den benådning og rettferdiggjørelse som i og gjennom nådens midler gis til oss helt gratis og absolutt sikkert for Jesu skyld alene. Dette evangelium har makt til å tenne og styrke den tro som siden bærer frukt i en ny lydighet. Men vi er og forblir rettferdige for Gud bare ved Kristi rettferdighet som tilregnes oss.

Den nye lydigheten eller livets rettferdighet

«Til slutt, læren om rettferdiggjørelsen kan ikke bevares ren om ikke læren om helliggjørelsen får sin rette plass. Vi taler her om ‘helliggjørelsen’ i den snevrere betydningen, nemlig den daglige fornyelsen.

Det fins her særlig to hovedfeil som vi må unngå. Den ene er at man går forbi helliggjørelsen og forminsker dens betydning og vekt. Den andre feilen er at man tilskriver helliggjørelsen en gal plass, nemlig før rettferdiggjørelsen eller sammenblandet med den.

Om man bortser fra helliggjørelsens nødvendighet, gjør man seg skyldig i en feiltolkning av troens vesen og innhold. Man ødelegger rettferdiggjørelsens ‘liv’ – om jeg får bruke et slikt uttrykk – og det blir ingenting annet enn formen igjen av den. For hvorfor var det vår Herre Jesus Kristus led og døde for oss? Hvorfor tilbyr og gir Gud oss Kristi fortjeneste i nådens midler? Hvorfor virker han troen i våre hjerter ved de samme midler? Og hvorfor vitner han i sitt ord om at han for Kristi skyld regner og dømmer den troende rettferdig, om det ikke er for å befri oss fra synd og skille oss fra den? Gud gir oss Kristi rettferdighet for at vi skal bli lik Kristus. Kristus har gjenløst oss for at vi skal være hans egne, leve under ham i hans rike og tjene ham.»

Disse ordene er hentet fra en lang artikkel av dr. U. Vilhelm Koren fra år 1890. Den fins gjengitt i Faith of Our Fathers 1853-1953 (Lutheran Synod Book Company, Mankato 1953, s. 47ff). Dr. Koren var en meget kyndig og bibeltro teolog i den norske synoden i Nord-Amerika. Det passer bra å avslutte denne artikkel med dette sitatet. Det viser hvordan kampen for det rene evangeliet og en rettferdiggjørelse som ikke må blandes sammen med helliggjørelsen, på ingen måte innebærer et forsvar for en død tro som ikke bærer frukt i en ny lydighet. Det er nettopp for at en levende tro skal kunne opptennes og styrkes at helliggjørelsen ikke må blandes sammen med rettferdiggjørelsen og gjøres til et vilkår for den. La oss i og med dette jubileumsåret på ny slå vakt om rettferdiggjørelsen som «giverens ufortjente gave» som rekkes oss i nådens midler for Kristi skyld alene og som mottas ved troen alene.

(Tidskriften Biblicum, 3-4/1980)