• LITTERATUR

Av Egil Edvardsen

Henry M. Morris
The Long War Against God
The History and Impact of the Creation/Evolution Conflict
(Baker Book House, Grand Rapids, Michigan, 9. opplag 1997)
344 sider

Det har kommet ut en mengde interessante bøker, ikke minst i USA, som stiller utviklingslæren i et kritisk lys. Forfatteren av denne boken, Henry M. Morris, har selv vært med å utgi flere av dem, bl.a. The Genesis Flood og The World That Perished. Selv om disse bøkene er skrevet i en meget saklig tone og bygger på sterke vitenskapelige argumenter mot utviklingslæren, er de likevel blitt tiet i hjel av de såkalte seriøse vitenskapelige miljøene. De blir oftest avfeid med at de bare inneholder kvasivitenskapelige argumenter som ikke er troverdige ettersom forfatteren har som et uttalt utgangspunkt troen på en allmektig Skaper.

Henry Morris (1918-2006) var president for Institute for Creation Research (Institutt for skapelsesforskning) fra 1970 til 1995. Han var bl.a. dr. philos. ved University of Minnesota og professor i hydraulisk ingeniørvitenskap ved Virginia Polytechnic Institute. Han var også medlem av flere amerikanske vitenskapsforeninger.

Boken The Long War Against God (Den lange krigen mot Gud) skiller seg fra Henry Morris’ tidligere bøker ved at han ikke går så mye inn på konkrete argumenter for utviklingslæren, men viser i stedet hvilken enorm innflytelse denne teorien har hatt på hele samfunnet. Han viser hvordan hele tenkemåten hos det moderne mennesket er gjennomsyret av utviklingstro. I denne boken får vi med hjelp av tallrike sitater og historiske glimt se hvordan konflikten mellom utviklingstro og skapelsestro har utviklet seg. Dr. Morris dokumenterer hvordan evolusjonismen har forgiftet alle forskningsområder og hele livssynet i vår generasjon. Han er overbevist om at i stedet for å forsøke å tilpasse seg til utviklingslæren, skal de kristne imøtegå den.

Boken er inndelt i seks hovedkapitler som framstiller 1) utviklingslærens dominans i alle moderne vitenskaper, 2) utviklingslærens innflytelse på nasjoner og samfunn, 3) utviklingslærens nedbrytende påvirkning innenfor religion, etikk og moral, 4) spesielle forhold som omgir darwinismens dominans, 5) evolusjonismens før-darwinistiske historie som strekker seg tilbake til menneskets første opprør mot Gud, og 6) Guds åpenbaring om skapelsen og gjenløsningen.

Jeg skal i denne artikkelen kommentere og løfte fram noen viktige og interessante deler av denne boken fordi jeg tror at den har et meget viktig budskap å komme med til alle troende i vår tid. For den som selv leser engelsk, kan jeg anbefale den på det varmeste. Jeg vil samtidig påpeke forfatterens reformerte bakgrunn som i visse tilfeller skinner igjennom.

I innledningen sier forfatteren at boken kommer til å være kontroversiell for mange lesere. Han forventer seg at evolusjonister av alle slag kommer til å latterliggjøre innholdet, men sier samtidig at vi ikke kan forvente oss noe annet når vi vet hvilken konflikt det dreier seg om, nemlig fornektelsen av at det fins en overnaturlig Skaper som styrer hele universet. Dette evolusjonistiske, humanistiske, panteistiske, ja, ofte ateistiske verdensbildet har tatt seg mange forskjellige uttrykk gjennom historien, men det har alltid funnes. Hele tiden har man forsøkt å vende menneskenes hjerter og sinn bort fra sin Skaper. Det har vært en uendelig krig mot Gud helt fra tidens begynnelse.

Den evolusjonære grunnen for den moderne tanken
Henry Morris dokumenterer hvilken skadelig påvirkning utviklingslæren har hatt på menneskers tanker og liv under århundret etter Darwin. Han viser hvordan evolusjonismen ligger til grunn for all moderne tenkning og nesten alle vitenskaper.

Jeg taler ikke bare om darwinismen, heller ikke om biologisk evolusjon i allmenhet, men om evolusjon som en total filosofi som påstår å kunne forklare alle tings opphav og utvikling med naturlige egenskaper og prosesser i et lukket univers, en utvikling som ikke innbefatter en ytre, overnaturlig Skaper (s. 18).

Psykologi
Mange mennesker, også kristne, betrakter utviklingslæren som en ganske ufarlig teori som ikke har noen spesiell betydning for deres egne liv. De innser ikke hvordan evolusjonistisk tenkemåte dominerer ikke bare innenfor de såkalte naturvitenskapene som biologi, zoologi, geologi etc., men også gjennomsyrer psykologi og samfunnsvitenskap. Det fins nesten ikke noe akademisk vitenskapsområde som er mer påvirket av utviklingstanken enn psykologien og andre områder som behandler menneskelig adferd.

Helt siden Darwin – og særlig Freud – har psykologer betraktet mennesket som intet annet enn et utviklet dyr og har dermed vurdert menneskets adferdsproblemer ut ifra et animalsk standpunkt. Eksperiment med apekatter og andre dyr (t.o.m. insekter) har blitt brukt som hjelp til å behandle menneskelige problemer (s. 32).

Men dette er et feilaktig utgangspunkt nettopp fordi mennesket ikke er et dyr. Mennesket har ikke utviklet seg fra andre livsformer, men er skapt i Guds bilde. Bibelen framstiller mennesket som en unik skapning med en levende og evig sjel.

Mange moderne psykologer og filosofer betrakter bibelsk kristendom – og særlig troen på den bibelske skapelsesberetningen – som en form for sinnssykdom. En del evolusjonister ser faktisk på alle former for religion som usunn og som «en rest av sosiologisk undertrykkelse i det dyresamfunnet som mennesket har utviklet seg fra» (s. 34). Dr. Edward Wilson ved det berømte Harvard-universitetet skriver:

Når vi lærer oss å forstå de evolusjonære kildene, tilpasningsevnen og den genetiske historien til den religiøse impulsen, mistenker jeg at den religiøse dogmatikken kommer til å få et dødelig slag (The Humanist 42:56 – Sep/Okt 1982. Sitert av Morris s. 34).

Liberale kirker og teologiske undervisningsinstitusjoner vender seg i stadig høyere grad bort fra det grunnleggende studiet i Bibelen og teologien. Man orienterer seg mer og mer mot studiet i psykologi og rådgivning. Det er ikke negativt at pastorer og kirkelige medarbeidere skaffer seg gode kunnskaper om den menneskelige psyke, men det blir feil når man lar seg påvirke av det evolusjonistiske og ubibelske synet på mennesket som preger mye av den psykologiske vitenskapen i vår tid.

Bibelen er full av praktisk visdom med aspekter på det daglige livet. Den har vært en livsveileder for millioner av mennesker i årtusener. Den moderne adferdsvitenskapen er gjennomsyret av evolusjonistisk humanisme og gjør stor skade på menneskene. En rådgivning som bygger på de bibelske prinsippene, har derimot alle forutsetninger for å gi også dagens moderne menneske sann dyptgående hjelp ettersom den bygger på den allvise og kjærlighetsrike Guds Ord.

Menneskelige adferdsproblemer stammer ikke fra et dyrisk opphav, som Freud og de fleste andre innen dette feltet har hevdet, men fra synden – fra opprøret mot Gud og hans Ord. Menn og kvinner er ikke bare dyriske sammensetninger av biologiske komponenter. Hvert menneske har en evig sjel, bestemt for himmel eller helvete, og dette må få en grunnleggende oppmerksomhet dersom psykologien skal lykkes (s. 36).

Selv om Henry Morris her avslører sitt reformerte og kalvinistiske standpunkt («sjelen bestemt for himmel eller helvete»), har han likevel rett i sin kritikk av den moderne psykologien. En vitenskap som påberoper seg å kunne forklare menneskets opprinnelse, men som ikke regner med menneskets synd, er dømt til å mislykkes.

Sosiologi
Også innenfor sosiologien har utviklingslæren slått rot. Forskningen styres ofte av mote og trender, og dette gjelder ikke minst sosiologien. I dag taler de fleste sosiologer med respekt for seg selv varmt om de resultater den såkalte «sosiobiologien» har kommet fram til. Sosiobiologer hevder at komplekse insektsamfunn (maur, bier etc.) kan gi oss mye kunnskap til forståelse av menneskelig sosiologi. Ved å studere biesamfunnet eller maurtuen kan vi lære mye om menneskets sosiale opprinnelse. Men det blir et stort problem når man vil gjøre insektsamfunnet til et mønster for forståelsen av sosiologien, påpeker Henry Morris, noe som vitenskapsmenn er klar over. Man vet nemlig ikke hvordan disse ofte så kompliserte insektsamfunnene har oppstått. En av de mest velinformerte biologene, Pierre Grassé, sier åpent: «Vi befinner oss i et mørke når det gjelder insektenes opprinnelse» (Evolution of Living Organisms, New York 1977, s. 30). Likevel vil evolusjonistiske sosiologer prøve å forklare menneskelig sosial opprinnelse med hjelp av disse insektsamfunnene som man altså ikke en gang kan forklare opprinnelsen til! Det er ikke underlig at det menneskelige samfunnet har havnet i et slikt kaos, skriver Morris.

Alle grener av den sosiologiske vitenskapen, som for eksempel økonomi, sosial psykologi, kulturell antropologi, politisk vitenskap, har allerede fra begynnelsen av blitt fullstendig dominert av utviklingstenkningen. Mange av sosiologiens fedre, for eksempel Karl Marx, Herbert Spencer og Thomas Huxley, har vært ivrige tilhengere av darwinismen, og August Comte (d. 1857), som er blitt regnet som grunnleggeren av den moderne sosiologien, bygde sin vitenskapsfilosofi på en pre-darwinistisk utviklingstenkning.

Marx og Spencer ble ironisk nok grunnleggere av to sosiologiske systemer som for mange synes å være helt motsatte. Mens Marx ble den venstreorienterte kommunismens far, er Spencer blitt regnet som en grunnlegger av den høyreorienterte «sosiale darwinismen» som førte til både rasisme og imperialisme. Men begge var varme forsvarere av utviklingslæren! Både Marx og Spencers teorier har hver på sitt hold øvd stor innflytelse på samfunnet. Morris hevder at Spencer var like effektiv som Thomas Huxley med å fremme darwinismen i England og USA. Han var en doktrinær evolusjonist til og med før Darwin selv, og det var Spencer som oppfant uttrykket «survival of the fittest» (de sterkestes eller best skikkedes overlevelse) som et av de mest berømte og beskrivende uttrykkene for darwinismen.

Et av de sterkeste uttrykkene for den evolusjonistiske sosiologien fins i teoriene om rasehygienen. Disse tanker dominerte sterkt fra slutten av 1800-tallet til tiden omkring den andre verdenskrig. Rasehygiene-teoriene ble utviklet først av Darwins søskenbarn Francis Galton. Hensikten med disse teorier var ifølge Galton selv bare positiv for menneskene. Han ville forbedre den menneskelige rasen ved å gi «de best egnede rasene» bedre muligheter til å forøke seg til fordel for de svakere rasene. Galtons teorier ble stadig mer populære, og i skolene ble det undervist om viktigheten av rene raser til menneskehetens beste. Men da Adolf Hitler brukte disse teoriene til å utvikle sin lære om den ariske rasens overlegenhet, falt teoriene i popularitet.

Henry Morris anvender et helt kapittel til å behandle den evolusjonære grunnen for både rasismen, kommunismen og laissez-faire («la det skure») kapitalismen. Vi skal derfor komme tilbake til dette tema senere. Her skal det bare påpekes hvor viktig det er å være klar over utviklingslærens sterke innflytelse på de sosiologiske vitenskapene.

Etikk
Også de humanistiske fagene som litteratur, historie, språkvitenskap, filosofi, etikk, lov og rett, er påvirket av utviklingstanken. Ikke minst gjelder dette innenfor etikken. Mens Bibelen og dens etiske prinsipper tidligere var grunnleggende, betraktes i dag moral og etikk som et produkt av evolusjonen. Derfor kommer oppfatninger om moral og etikk til å fortsette å utvikle seg i takt med samfunnets forandringer. Etter som tiden har gått, har det blitt stadig mer vanlig å oppfatte menneskets moralske natur som et resultat av blind evolusjon.

Morris siterer blant annet John M. Allegro som skriver følgende i American Atheist (28. sept. 1986):

Det som det religiøse mennesket etter hvert kom til å kalle «samvittighet», er bare den evne som gjorde disse menneskelige forfedrene i stand til å hemme sine programmerte reaksjoner til stimulans i den hensikt å få langsiktige fordeler av det. «Skyld» er den uro som ledsager og noen gang motiverer den kontrollen, og «gud» er den ideelle projeksjonen av samvittigheten i moralske termer (sitert av Morris s. 43).

Teologi
Det kanskje mest deprimerende bevis for evolusjonismens dominans er det faktum at til og med moderne teologiske institusjoner i stor grad har akseptert utviklingslæren og omtolket Skriften og teologien slik at den passer inn i utviklingstenkningen. Avdelinger for filosofi og teologi ved verdslige universiteter har blitt fullstendig humanistiske, enten ateistiske eller panteistiske. Ved kristne høyskoler og seminarer som eies av de store kirkene, har den teistiske evolusjonen i allmenhet blitt akseptert. Da blir 1 Mosebok bare betraktet som myter og åndelige allegoriseringer. Denne undermineringen av kristendommens fundament i 1 Mosebok har uunngåelig ført til fornektelse av det øvrige i Bibelen ved mange av disse institusjonene.

Evolusjonsteoriens framvekst … har vært en katastrofe for kristendommen. Påstanden at livet og mennesket er et resultat av en tilfeldighet, er uforenlig med den bibelske læren om at livet er et direkte resultat av en intelligent skapende aktivitet. På tross av den liberale teologiens forsøk på å skjule dette, er det et faktum at ingen teologi som bygger på Bibelen, kan forenes med de grunnleggende påstandene hos darwinismen. Tilfeldighet og planlegging er motsatte konsepter, og nedgangen i religiøs tro kan sannsynligvis mer tilskrives det intellektuelle og vitenskapelige samfunnets utbredelse og forsvar for darwinismens versjon av utviklingslæren enn av noen annen enkeltfaktor. (Michael Denton i Evolution – A Theory in Crisis, s. 66. Sitert av Morris s. 44. Denton, en australsk forsker innen molekylær genetikk, tror ikke på en guddommelig skapelse, men er likevel sterkt kritisk til evolusjonismen.)

Dette frafall fra bibelsk skapelsestro har sin årsak i moderne teologers ukritiske tro på at vitenskapen har «bevist» evolusjonen. Utviklingslæren krever at 1 Mosebok blir forkastet, i alle fall omtolket. I de tilfeller der de teologiske skolene går med på dette kravet, kommer resultatet senere til å bli at hele oppfatningen av det bibelske budskapet som guddommelig og overnaturlig åpenbaring blir forkastet.

Dette har allerede skjedd ved de større lærestedene innenfor den katolske, lutherske og reformerte delen av kristenheten. Men det er også i ferd med å skje ved mange av de mindre teologiske institusjonene som tilhører mindre kirkesamfunn. Flere konservative skoler som tidligere lærte skapelsestro, befinner seg nå midt i en prosess der utviklingen uunngåelig går i evolusjonistisk retning. Noen har allerede kommet fram til en komplett teistisk utviklingstenkning, mens det fins andre som fortsatt befinner seg i en mellomtilstand der eksempelvis teorier som åpner for en forståelse av at dagene i 1 Mos 1 kan bety lange tidsperioder, blir forsvart. Andre prøver å ignorere hele problemstillingen. Men alle som ikke tar et oppgjør med den humanistiske og antikristelige utviklingslæren, står i en virkelig fare for å havne i en fullstendig godkjenning av den.

Henry Morris betrakter dette forfallet fra bibelsk skapelsestro innenfor den kristne kirken og skolene som et åpenbart tegn på endetiden, særlig siden utviklingslæren framtrer mer og mer som vitenskapelig grunnleggende.

Utviklingslæren i undervisning og skoler
Det første møtet med utviklingslæren for alle barn i vårt land skjer ofte i barnehager og skoler. Ofte har barna lært hjemmefra og i søndagsskolen å tro på alt Guds Ord. De tror at Gud skapte verden på seks dager, som Bibelen sier, og har ingen problemer med det. De vet at Gud er allmektig.

Derfor blir det ofte et sjokk for dem å få høre av læreren som de har lært seg å respektere, at Bibelens fortellinger bare er myter og eventyr, og at jorden og livet på den selvfølgelig ikke har blitt til på seks dager, men at alt har utviklet seg gradvis over lang, lang tid under milliarder av år. Konsekvensen hos barna blir selvsagt en stor forvirring og tvil på hva de skal tro. Skal de lytte til sine troende foreldre eller til læreren som virker å ha så overbevisende, vitenskapelige argumenter?

Det råder ingen tvil om at utviklingsteoriens sterke dominans i hele undervisningssystemet bryter ned den oppvoksende generasjonens tro på Guds Ord. Henry Morris behandler utførlig den påvirkning som de evolusjonistiske ideene har hatt på skolesystemet og de alvorlige følgene av dette. Naturligvis konsentrerer han seg om det amerikanske systemet, men faktum er at det ikke er så stor forskjell mellom våre skoler og de amerikanske når det gjelder deres ukritiske beundring for utviklingslæren og dens indoktrinering av våre barn.

Morris påpeker at ikke bare innholdet i den moderne undervisningen (naturvitenskapene, samfunnsvitenskapen, de humanistiske fagene) blir dominert av evolusjonismen, men hele undervisningsfilosofien og metodologien. Slik har det ikke alltid vært, sier han, og han viser at skolen har utviklet seg fra å være en skole med en klar bibelsk forankring i all undervisning til en skole som i dag totalt gjennomsyres av darwinistiske tanker.

En nøkkelperson i denne utviklingen er John Dewey. Han ble født i 1859, samme år som Darwin publiserte sin bok Origin of the Species (Artenes opprinnelse). Dewey var fullstendig overbevist om evolusjonismens ufeilbarhet. Som leder for de meget innflytelsesrike lærerhøyskolene ved University of Chicago og Columbia University øvde han en stor påvirkning på mange nøkkelpersoner innen hele det pedagogiske miljøet i USA.

John Dewey blir vanligvis betraktet som hovedgrunnleggeren av den «progressive undervisningsbevegelsen» som har ført med seg dyptgående forandringer i skolene, ikke bare i Amerika, men i mange andre land.

En absolutt tro på vitenskapen ble den drivende kraften bak de progressive … Den viktigste ideen som kom til å påvirke pedagogene, var den evolusjonistiske – tanken at mennesket gjennom en naturlig utviklingsprosess har utviklet seg til sitt nåværende stadium fra normale dyriske forfedre. Evolusjonen innebar en skarp brytning med det bibelske synet på skapelsen, og den ble raskt plukket opp av de som var ivrige etter å motbevise den ortodokse religionens troverdighet (Samuel L. Blumenfeld, NEA: Trojan Horse in American Education, 1984, s. 43 – sitert av Morris s. 48).

Den progressive pedagogikken bygde på oppfatningen at barnet bare er et utviklet dyr og skal undervises som sådan – ikke som et unikt individ skapt i Guds bilde med en rik utrustning. Et barn ble betraktet bare som et medlem av en gruppe og skulle derfor undervises kollektivt for å tilpasses samfunnet. Dewey studerte det sovjetiske undervisningssystemet og var selv både sosialist og materialistisk panteist.

Til en viss grad blir Deweys progressive utdannelsesfilosofi motsagt i dag. Men det betyr ikke at den evolusjonistiske grunnen for de offentlige skolene er mindre framtredende nå enn tidligere. En engelsk naturfaglærer som ikke selv tror på skapelsen, sier: «For meg virker det som våre nåværende undervisningsmetoder i darwinismen ligner mistenkelig på indoktrinering.» Han sier at den som underviser i Darwins teorier, framfor alt ikke kan befatte seg med bevisene for utviklingslæren av den enkle grunn at det ikke fins slike bevis. (G. H. Harper, «Darwinism and Indoctrination», School Science Review, 59/1977, s. 258 og 265).

Morris ser meget alvorlig på evolusjonismens sterke gjennomsyring av alle de moderne vitenskapene. Han hevder at utviklingstenkningen egentlig er ansvarlig for den negative utviklingen som vi er vitne til i samfunnet. Kaotisk moral og sosiale oppløsningstendenser har akselerert de siste tiårene i takt med utviklingslærens utbredelse. Lenger fram i boken kommer han inn på forholdet mellom årsak og virkning, dvs. evolusjonismens påvirkning som årsak og oppløsningen i samfunnet som virkning.

Politisk evolusjonisme
I det andre hovedkapitlet i boken konsentrerer Henry M Morris seg om den påvirkning som utviklingstenkningen har fått innenfor politikken. Nær sagt alle politiske, økonomiske og sosiale systemer har integrert denne tenkningen i seg.

Mange av konfliktene i det moderne samfunnet blir formulert med overforenklede, tosidige termer – venstre mot høyre, liberal mot konservativ, Øst mot Vest, kommunisme mot kapitalisme, osv. Det bemerkelsesverdige er imidlertid at filosofer på begge sider av disse konfliktene vanligvis hevder at deres egne systemer står fast grunnet på utviklingsvitenskapen (s 53).

Den sosiale darwinismens tragedie
Forkjemperne for den industrielle revolusjon i England i siste halvdelen av 1800-tallet utnyttet utviklingsfilosofenes tanker om «kampen for tilværelsen» (struggle for existence), «naturlig utvalg» (natural selection) og «de sterkestes eller best skikkedes overlevelse» (survival of the fittest) til å rettferdiggjøre sin monopolistiske praksis og utbytting av arbeiderklassen. Disse uttrykkene som var funnet opp av biologer for å forklare organisk evolusjon, ble snart populære slagord også innenfor den industrielle økonomi. Resultatet av dette ble den «sosiale darwinisme» som fikk enorm betydning for den vestlige industri og det politiske liv i Europa og USA i nesten et helt århundre. Dette er et besværlig faktum for mange evolusjonister i dag, og vanligvis prøver man å unnskylde det med at det berodde på en misforståelse av evolusjonslæren. «Men om det er tilfellet,» skriver Morris, «da misforsto alle datidens ledende evolusjonister … evolusjonen.»

Ikke minst Darwin selv lånte mange av sine tanker fra datidens populære økonomiske tenkning. Ett av evolusjonismens hovedbegreper, «kampen for tilværelsen», lånte Darwin fra økonomen Thomas Malthus. Malthus hevdet at dersom man forbedret forholdene for arbeiderklassen, ville dette bare føre til at de fødte flere barn, og dermed ville kampen for tilværelsen bare bli enda sterkere. Ettersom befolkningen alltid så ut til å øke raskere enn mattilgangen, ville det alltid være overbefolkning. Dette fikk Darwin til å konkludere med at det bare er de best skikkede som overlever, og dette medfører i sin tur at utviklingen hele tiden drives framover i en såkalte «progressive evolusjon».

Herbert Spencer anvendte denne doktrinen på det menneskelige samfunnet:

Dersom de er tilstrekkelig skikket til å leve, da lever de, og det er bra at de lever. Dersom de ikke er tilstrekkelig skikket til å leve, da dør de, og det er det beste at de dør. (Social Status, 1850, s. 414-415 – sitert av Morris s. 55).

Henry Morris foretar en interessant sammenligning mellom den darwinistiske oppfatningen om kampen for tilværelsen og de beste skikkedes overlevelse og den kalvinistiske arbeidsmoralen som hadde spilt en så viktig rolle i grunnleggelsen og utviklingen av det amerikanske samfunnet. Han skriver at Darwins tanker syntes å passe perfekt med de gamle dyder og fikk dermed stor tilslutning i en tid da den amerikanske drømmen om framgang var på sitt sterkeste.

Morris nevner flere av 1800-tallets industrielle berømtheter som til 100% omfavnet de darwinistiske idéer, deriblant jernbanemagnaten Chauncey Depew og den legendariske John D. Rockefeller. En annen legende, Andrew Carnegie, som i dag blir hyllet for sine mange gode gjerninger for menneskeheten, skrev i sin selvbiografi: «Jeg husker hvordan lyset kom som en flod, og alt ble klart. Ikke bare var jeg blitt kvitt (engelsk «got rid of») all teologi og overnaturlig, men jeg hadde også funnet evolusjonens sannhet» (Autobiography, 1920, s. 327 – sitert av Morris s. 56).

For mange industrialister ga de darwinistiske tanker dem god samvittighet. Hos Darwin fikk de støtte for sin utbytting og ofte inhumane behandling av arbeiderne. Hans tanker om det naturlige utvalg og kampen for tilværelsen ga dem en god unnskyldning til å fortsette sin utbytting. De var overbevist om at de var i takt med naturen. De arbeidere som var best skikket til det, ville overleve. De andre ville etter hvert dø ut. Dermed ville samfunnet stadig utvikle seg til det bedre.

Morris viser med all tydelighet at den sosiale darwinismen ikke bare er i konflikt med demokratiske idéer, slik de kommer til uttrykk i for eksempel den amerikanske uavhengighetserklæringen og menneskerettighetserklæringen, men står også i direkte motsetning til bibelsk kristendom og kristen etikk. Han skriver:

Tanken om at en kjærlig, vis og allmektig Gud brukte evolusjonen – med dens «kamp for tilværelsen» og «de best skikkedes overlevelse» – som sin skapelsesmetode, er grotesk! Evolusjonen er den grusomste, mest sløsaktige og irrasjonelle «skapelsesmetode» som noen har kunnet tenke seg, for ikke å nevne det faktum at den er vitenskapelig uholdbar … Evolusjonen kan nok gi litt mening i en ateistisk kontekst, men passer overhode ikke inn i en kristen teisme! (s. 58).

Biologen Jacques Monod, ateist og nobelprisvinner, forsto ikke hvordan evolusjonslæren på noen måte skulle kunne tilpasses troen på Gud. Han sa blant annet følgende i et intervju kort før han døde i 1976:

[Naturlig] seleksjon er den tilfeldigste og grusomste måten å utvikle nye arter på … Kampen for livet og elimineringen av de svakeste er en fryktelig prosess, mot hvilken hele vår moderne etikk gjør opprør … Jeg er overrasket over at kristne forsvarer en oppfatning om at det er Gud som mer eller mindre har satt i gang evolusjonen. (Sitert av Morris s. 58).

Den berømte ateistiske filosofen Bertrand Russell kommer med dette hjertesukket:

Religionen har i våre dager tilpasset seg utviklingslæren … Vi blir fortalt at … evolusjonen er resultatet av en tanke som Gud har hatt fra begynnelsen av … Hvorfor Skaperen skulle foretrekke å nå sitt mål ved hjelp av en prosess, i stedet for å gå rett på sak, kan ikke disse moderne teologene fortelle oss. (Religion and Science, 1961, s. 73 – siterte av Morris s. 58f).

Det er egentlig ganske merkelig at teologer er så ivrige etter å omfavne evolusjonslæren, når ledende ateistiske vitenskapsmenn tar anstøt av tanken på en kjærlig Gud som skulle ha skapt ved hjelp av «en så sløsaktig, grusom prosess som evolusjonen». I stedet burde alle forstå at selve idéen om en evolusjon står i diametral motsetning til alt det kristendommen lærer. Sentralt i kristendommen står Kristi stedfortredende offerdød for alle mennesker. En så totalt uselvisk og antikrigersk handling har ikke mye med evolusjonens tale om kampen om tilværelsen å gjøre. Tanken på den sterkestes overlevelse og den sterkestes rett som er så fremtredende i den sosiale darwinismen, passer dårlig med Kristi ydmyke tjenersinn.

Bevaringen av begunstigede raser
Rasisme eksisterte lenge før Darwin, likesom egoistisk menneskelig undertrykkelse. Darwinismen rettferdiggjorde imidlertid rasismen i det den ga et vitenskapelig belegg for rasismens påstand om visse rasers overlegenhet.

Darwins bok The Origin of Species by Natural Selection (“Om artenes opprinnelse ved naturlig utvalg») hadde som undertittel The Preservation of Favored Races in the Struggle for Life («Bevaringen av begunstigede raser i kampen for tilværelsen»). Moderne forsvarere av Darwin understreker at han refererte bare til dyreraser eller dyrenes underarter, men det er liten tvil om at han også inkluderte de menneskelige rasene i dette. I boken The Descent of Man («Menneskenes avstamning») skriver han bl.a.:

En gang i framtiden … vil de siviliserte menneskerasene nesten helt sikkert tilintetgjøre og erstatte de ville rasene over hele verden. Samtidig vil menneskeapene … utvilsomt også bli utryddet. Skillet mellom mennesket og dets nærmeste slektninger vil dermed bli større, for skillet vil gå mellom mennesket i en mer sivilisert tilstand, som forhåpentligvis også vil være mer sivilisert enn den hvite rase, og enkelte laverestående aper som for eksempel bavian, i stedet for der dette skillet går nå, nemlig mellom neger eller australier og gorilla. (The Descent of Man, 2. ed., 1874, s. 178 – sitert av Morris s. 60).

Det var ikke bare Darwin som hadde den oppfatningen at de ulike rasene sto på forskjellige utviklingstrinn, med svarte på bunn og den hvite rase på topp. Dette var tanker som alle evolusjonister hadde på 1800-tallet. Alle var mer eller mindre rasister, etter vår tids oppfatning av rasisme! Antropologen Sidney W. Mintz skriver i American Scientist 60/1972 at alle nordamerikanske vitenskapsmenn på 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet betraktet afro-amerikanerne som «uløselig, uforanderlig, ugjenkallelig underlegne». De mente at verken utdannelse eller noen form for tvungen evolusjon ville hjelpe dem til å ta igjen den hvite rase.

I Europa ledet disse tankene etter hvert fram til nazismens oppfatning om den ariske rasens overlegenhet, og i Sør-Afrika til apartheid-politikken som dominerte helt fram til 1990-tallet.

Denne evolusjonære rasisme var et naturlig resultat av Darwins og hans etterfølgeres oppfatning om den evolusjonære prosess. «Rase» var bare en «underart» (subspecie) som gjennom kampen for sin tilværelse i konkurranse med andre underarter til slutt ville seire og bli en egen rase. Noen av rasene utviklet seg deretter fortere enn andre, og ville til slutt ta fullstendig overhånd.

Henry Morris understreker at nåtidens antropologister har forlatt den darwinistiske oppfatningen om ulike raser som befinner seg på forskjellige utviklingstrinn. Det ser faktisk ut til at de ubevisst har vendt tilbake til den bibelske oppfatningen om at det ikke fins noen annen rase en den ene menneskelige rase. Skriften lærer at det bare fins en rase. Den sier at Gud «lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden …» (Apg 17,26), og at alle mennesker har «samme far, den ene Gud som har skapt oss» (Mal 2,10).

Men at evolusjonister nå synes å være enig i den bibelske lære om én rase, betyr ikke at de har vendt tilbake til Bibelens lære om skapelsen. De er like entusiastiske til utviklingslæren som før. De overveier bare andre mulige mekanismer som årsaker til de forskjeller som fins innen den menneskelige rase i dag. I dag mener man at disse forskjellene kan grupperes til noen få meget synlige karakteristikker: Hudfarge, hårfarge og hårtype, og grovere ansiktstrekk som formen på øyne, nese og lepper. Men innenfor utviklingslærens kontekst med en langsom og gradvis evolusjon, vil det ved hjelp av tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg ta meget lang tid å utvikle nåtidens ulikheter fra en felles kilde.

Morris kommenterer L. L. Cavalli-Sforza, professor i genetikk ved Stanford-universitetet, som hevdet at «omtrent femti tusen år er en kort tid i evolusjonære termer, og dette kan forklare hvorfor menneskerasene genetisk sett viser så forholdsvis små ulikheter» (Scientific American, 231/1974 s. 85 – sitert av Morris s. 66). Morris skriver:

Bare det å kalle «omtrent femti tusen år» for «en kort tid», vitner om evolusjonismens esoteriske natur. Dette er ti ganger mer enn all nedskrevet historie! Om denne lange tidsperiode kunne produsere fysiske variasjoner, ville den visselig også ha kunnet produsere mentale variasjoner, og noen «raser» ville ganske sikkert ha utviklet seg til et høyere intellektuelt nivå enn andre som en følge av isolering i forskjellige miljøer under alle disse årene. En gradvis evolusjon tenderer derfor naturlig til å generere rasemessige særegenheter og derfor også til å rettferdiggjøre rasisme (s 66).

I skarp kontrast til dette «deprimerende synet» på det menneskelige samfunnet, står den bibelske beskrivelsen av mennesket. Den er både mer høyverdig og realistisk. Verken tanken på «rase» eller selve ordet finnes i Bibelen.

Alle nåværende nasjoner og stammer er etterkommere etter Noa etter den store floden (jfr 1 Mos 9,17-19; 10,32). Deres faktiske utbredelse i distinkte, språklige (og derfor stamme-) enheter daterer seg bare fra den mirakuløse språkforvirringen i Babel (1 Mos 11,8-9). Denne hendelsen kan ikke dateres tidligere enn tidligst 7000 år siden, men kanskje mer sannsynlig 5000 år siden, og dette samsvarer vel med alle bekreftede (dvs. ved skrevne opptegnelser) data om verdens tidligste riker (Egypt, Sumeria, Syria, Kina, etc.) (s 67).

Det ville selvfølgelig ikke ha vært nok ved hjelp av tilfeldige utviklingsprosesser å frambringe forskjellige menneske-«raser» innenfor denne tidsperioden. Men den er tilstrekkelig til å utvikle forskjellige stammer og nasjoner med deres distinkte fysiologiske karaktertrekk. Fra de skapte genetiske faktorer som var til stede i Noas familie, er kjente og observerte biologiske prosesser, sammen med isolering av mindre befolkningsgrupper etter språkforvirringen ved Babels tårn, nok til å utvikle de fysiologiske ulikheter som fins innenfor menneskeheten i dag.

Det fins bare én menneskerase. Våre første foreldre utviklet seg ikke fra en eller flere tidlige primater, men ble skapt direkte av Gud. I Babel opprettet Gud forskjellige folkeslag, stammer og tungemål. Det fins derfor bibelsk belegg for å hevde at det fins forskjeller mellom menneskene. Men det fins intet bibelsk belegg for å hevde at noen folkeslag eller stammer er overlegen i forhold til de andre.

Militarisme, imperialisme og den hvite manns byrde
Sosial darwinisme kan lett utvikle seg til militant nasjonalisme. På samme måten kan rasisme utvikle seg til imperialisme.

Sosial darwinisme er ofte blitt forstått på denne måten: som en filosofi som opphøyer konkurranse, makt og vold på bekostning av konvensjoner, etikk og religion. Dermed er den blitt en bærer av nasjonalisme, imperialisme, militarisme og diktatur, av dyrkelse av helter, supermenn og herskerfolk. (Gertrude Himmelfarb, Darwin an the Darwinian Evolution, 1959, s. 343f – sitert av Morris s. 68).

Morris mener at det ikke bare var en tilfeldighet at århundret etter Darwin ble imperialismens og militarismens tidsepoke. Krigshissere kunne bruke Darwin som høyeste autoritet. I den fransk-prøyssiske krigen i 1870 påberopte begge sider seg darwinismen for å forsvare sine handlinger. Og engelske kolonialister trodde på den anglo-saksiske rasens overlegenhet. Den meget innflytelsesrike amerikanske presidenten Theodore Roosevelt var en sterk forsvarer for utkjempingen av en rasekrig mot indianerne slik at de engelsk-språklige folkene etter hvert kunne overta verdensherredømmet.

Ikke alle forsvarte bruken av krig for å oppnå et anglo-saksisk verdensherredømme. Mange trodde det kunne skje på fredelig vis, ved hjelp av de iboende kvaliteter i anglo-amerikansk demokrati og kapitalisme. Den evolusjonære poeten Alfred Lord Tennyson skrev glødende om et framtidig verdensparlament og en kommende verdensføderasjon.

I Tyskland fikk darwinistiske raseideer uforbeholden støtte hos filosofen Friedrich Nietzsche. I dag er Nietzsche mest berømt for sin «Gud er død»-teori som han bygde på sin overbevisning om at Darwin hadde bevist ateismen, og sin lansering av myten om «overmennesket». Han var imidlertid uenig med Darwin i måten man kunne nå fram til «overmennesket». Mens Darwin mente at dette før eller siden ville framstå av seg selv som en følge av naturlig utvikling, ville Nietzsche provosere det fram ved hjelp av krig og rasehygiene. Underlegne folkeslag og raser skulle utryddes.

Nietzsches filosofi fikk stor innflytelse over alt, men selvfølgelig mest i Tyskland hvor hans tanker bidro kraftig til framveksten av tysk militarisme og myten om den germanske rasens overlegenhet. General Friedrich von Bernhardi sa det slik: «Krig … er ikke bare en biologisk lov, men en moralsk plikt, og som sådan en uunngåelig faktor i sivilisasjonen» (sitert av Richard Hofstadter i Social Darwinism in American Thought, 1955, s. 197). Overalt så tyskerne bevis på at de var et utvalgt folk. De tolket utviklingslæren slik at den rettferdiggjorde deres ønsker om verdensherredømme.

Dermed ble egentlig den første verdenskrig en darwinistisk kamp mellom to «favoriserte raser» – den anglo-saksiske og den germanske. Begge kjempet for å overleve og dermed vise seg å være «the fittest» for å kunne overta verdenshegemoniet.

Hitler – evolusjonslæren i full blomst
Adolf Hitler var en varm tilhenger av utviklingslæren, og hans nasjonal-sosialisme ble den ypperste frukten på utviklingstreet. Selv om evolusjonister i dag ikke liker å høre det, er det likevel et faktum at Hitlers grunnleggende filosofi bygde på Darwin. Han skrev bl.a. i Mein Kampf («Min kamp» – merk tittelen!): «Den som vil leve, må kjempe. Den som ikke ønsker å kjempe i denne verden hvor uavbrutt kamp er livets lov, har ingen rett til å eksistere» (sitert av Morris s. 77). Evolusjonære tanker lå åpenlyst til grunn for alt det verste Hitler sto for.

Hovedtemaet var den ariske rasens overlegenhet. Jødene ble betraktet som undermennesker, som ved sin biologiske arv var forutbestemt til ondskap. Morris skriver:

Ja, ideer får uforutsette konsekvenser. Darwins tanke om at evolusjon innebærer «bevaringen av begunstigede raser i kampen for tilværelsen» førte til slutt til nazismen og det jødiske holocaust – selv om Darwin selv ville ha blitt forferdet ved tanken. Det fins ingenting i Darwins «Om artenes opprinnelse» … som direkte kan oppfordre til det folkemord som Hitler satte i gang, men nazi-lederne brukte utviklingslæren til å gi sine barbariske handlinger vitenskapelig støtte (s 78).

Dr. Edward Simon, professor i biologi ved Purdue University, som selv er evolusjonist, har sagt følgende:

Jeg påstår ikke at Darwin og hans evolusjonsteori frembrakte holocaust; men jeg kan ikke bortse fra at evolusjonsteorien og den ateisme som den avlet, førte til det moralske klima som gjorde holocaust mulig. («Another Side to the Evolution Problem» i Jewish Press, Jan 7, 1983 – sitert av Morris s. 78).

Joseph Mengele, som ble kalt «dødens engel» og som var beryktet for sine grusomme eksperimenter på mennesker i Auschwitz, var blitt grundig indoktrinert i evolusjonær rasisme da han studerte medisin på 1930-tallet. Han var svært interessert i genetikk, og utviklet den tanke at mennesker som var rammet av handicap, var uskikket til å få barn, ja, til og med uskikket til å leve.

Hitlers tro på de evolusjonære dogmene om «kampen for tilværelsen» og «de sterkestes overlevelse» var så grunnleggende at da han i april 1945 forsto at Tyskland hadde tapt krigen, innrømmet han at de slaviske folkene hadde vist seg å være sterkere. Hitler mente at dersom Tyskland tapte krigen, ville Tyskland være tapt som nasjon for alltid. Det tyske folket hadde dermed vist seg å være for svake for sitt historiske oppdrag, og måtte frasi seg verdensherredømmet. Han underkastet seg altså den store guden Evolusjonen, og han måtte innrømme at han hadde tatt feil i sin tro på den germanske rasens overlegenhet. Det fins ikke fnugg av tvil om at evolusjonismen var grunnleggende i all nazistisk tenkning fra begynnelsen til enden.

Henry Morris framhever det bemerkelsesverdige faktum at det er blitt skrevet mengder av bøker etter krigen som omhandler nazismens grusomheter. Men svært få, om noen i det hele tatt, omtaler evolusjonsteoriens dominerende plass i den nasjonal-sosialistiske bevegelsen. Utallige bøker er også blitt skrevet om rasisme, uten at de evolusjonsteoretiske elementene i rasismen nevnes med ett ord.

Kommunismens evolusjonære hengemyr
Moderne evolusjonister prøver ofte å ta avstand fra den høyrevridde evolusjonismen ved å distansere seg fra sosial-darwinisme, rasisme, imperialisme og nazisme. De hevder hårdnakket at disse fenomener skyldes misforståelser av utviklingslæren. Når de som tror på skapelsen, påminner dem om at alle disse systemene i sin tid ble betraktet som legitime uttrykk for evolusjonsteorien og ble omfavnet av de aller fleste evolusjonslærere, blir de blankt avvist som irrelevante for vår tid. Ja, dagens evolusjonister blir sinte når de påminnes om nazistenes helhjertede støtte til utviklingslæren.

Marxisme, sosialisme og kommunisme er like mye som nazisme bygd på utviklingslæren. Generelt kan man si at det Morris kaller venstre-evolusjonismen, legger større vekt på den miljømessige og kulturelle påvirkningen i evolusjonen enn den arvemessige. Innenfor venstre-evolusjonismen foregår kampen mellom ulike sosiale klasser, mer enn mellom individer og raser og nasjoner. Men det er likevel tale om en evolusjon.

Både Karl Marx og Friedrich Engels var evolusjonister. Engels skrev i 1859 til Marx: «Darwin, som jeg nå leser, er storartet.» Evolusjonen var nettopp det grunnleggerne av kommunismen behøvde for å forklare hvordan menneskeheten hadde oppstått uten noen overnaturlig medvirkning. Utviklingslæren utgjorde dermed selve det vitenskapelige grunnlaget for deres materialistiske filosofi. Marx betraktet sitt eget verk som en eksakt parallell til Darwins. Han ønsket til og med å tilegne en del av Das Kapital til Darwin. Engels lovpriste Marx på følgende måte: «Likesom Darwin oppdaget evolusjonens lov i den organiske natur, oppdaget Marx evolusjonens lov i den menneskelige historie.»

Cliff Conner skrev i november 1980 i International Socialist Review:

Å forsvare Darwin er ikke noe nytt for sosialister. Den sosialistiske bevegelsen betraktet darwinismen som et viktig element i sitt generelle verdenssyn helt fra begynnelsen av … Av alle disse eminente forskerne fra det 19. århundre som har gitt oss en så rik arv av kunnskap, er vi spesielt takknemlig til Charles Darwin som åpnet veien for oss til en evolusjonær dialektisk forståelse av naturen. (Cliff Conner: «Evolution versus Creationism: In Defense of Scientific Thinking» – sitert av Morris s. 84).

Den marxistiske dialektikken hevder at framgang i samfunnet går fra tese og antitese til syntese. Den tradisjonelle darwinismen forsto evolusjonen mer som en langsom, gradvis prosess, mens den dialektiske evolusjonen skjer ved hjelp av store sprang, som for eksempel ved kaos og revolusjon.

En av de største forkjemperne for denne sprangvise evolusjonen er Stephen Jay Gould, professor i biologi, paleontologi og geologi ved Harvard-universitetet. Han er en ivrig motstander av skapelsestroen, men han motarbeider også tradisjonell darwinisme, som han betrakter som en «biologisk determinisme». Han plasserer sine motstandere innenfor utviklingslæren i bås med Adolf Hitler, mens hans motstandere på sin side kaller ham for «rød» og «revolusjonær». Men selv om det altså etter den andre verdenskrigen har oppstått splittelse i den evolusjonistiske leiren, er begge parter varme forsvarere av utviklingslæren og bitre motstandere av troen på en guddommelig skapelse. Både høyre- og venstre-evolusjonistene er ateistiske i sin grunnholdning.

Alle politiske retninger, enten de kalles marxisme, fascisme, rasisme eller imperialisme bygger på utviklingslæren. Dette er et faktum som det ikke går an å fornekte. Alle tilhengerne av de ulike retningene har hatt en fast tro på at evolusjonen utgjør den vitenskapelige basis og rettferdiggjørelse for deres tenkning.

Morris skriver:

Det fins i verden en lov som kalles årsak-virkning. Denne lov er grunnleggende i vitenskapen og i all menneskelig erfaring … Jesus sa: «Et tre kjennes på fruktene.» Et godt tre vil bære gode frukter; et dårlig tre vil bære dårlige frukter. Det evolusjonære treet har til denne dag ikke brakt noe annet enn dårlige frukter (s 92).

Evolusjonistisk religion og moral
Temaet skapelse kontra evolusjon er ikke bare et akademisk spørsmål innenfor biologi og geologi. Det berører i aller høyeste grad også menneskers tro og moral. Henry Morris går meget langt i sin bok The Long War Against God i å fordømme all evolusjonistisk påvirkning innenfor teologien. Han sier rett ut at evolusjonismen står i en diametral motsetning til både kristen tro og kristen praksis. «Velg din religion,» sier han. Vil du ha en Gud-sentrert eller en menneske-sentrert religion? Vil du ha en teistisk kreasjonisme (skapelsestro) eller en evolusjonær humanisme?

Evolusjon og den kristne kirken
Dessverre er det fremdeles mange kristne, også slike som tror på Bibelens ufeilbarhet, som inntar en likegyldig holdning til utviklingslæren eller som betrakter evolusjonen som Guds skapelsesmetode. Historisk sett har imidlertid en slik likegyldighet til utviklingslæren mange ganger vært det første steget på vei mot liberalisme eller til og med panteisme eller ateisme.

Charles Darwin er selv et eksempel på det siste. Det er velkjent at Darwin til å begynne med var en troende kristen. Den teologiske eksamenen han avla ved Cambridge-universitetet var faktisk den eneste embetseksamenen han noen gang fikk. Deretter endret han etter hvert sin holdning til Bibelen. Han utviklet seg til uniformitarist og progressiv kreasjonist, videre til teistisk evolusjonist og endte til slutt som en materialistisk evolusjonist. (Henry Morris beskriver nærmere hans utvikling på side 94-95). I ettertid ble det spredt et rykte om at Darwin hadde vendt tilbake til sin kristne tro like før han døde. Bevisene for dette er imidlertid meget tvilsomme, og ingen i hans familie (inkludert hans egen hustru som var en bekjennende kristen) har noen gang innrømmet at en slik omvendelse fant sted.

Charles Darwin er ikke den eneste som har gjennomgått denne utviklingen. Den evolusjonistiske surdeigen har fått mange bekjennende og bibeltro kristne til etter hvert å oppgi sin tro på Guds ord og vende seg til bibelfornektelsen.

Da Darwin første gang publiserte sin Origin of Species, var det ikke teologene og kirken som opponerte sterkest, men andre vitenskapsmenn. Det tragiske var at mange teologer, med noen få unntak, var ganske snare til å inngå kompromisser med utviklingslæren. De hevdet at kirken uten problemer kunne godta evolusjonen ettersom Bibelens skapelsesberetning ikke var en historisk beskrivelse av universets tilkomst. Kirken måtte forandre den kristne lære i takt med tiden. Mange som fortsatt betraktet seg som bibeltro, ignorerte ganske enkelt Darwins teorier i det de hevdet at kirken måtte konsentrere seg utelukkende om å forkynne evangeliet.

Ved overgangen til det 20. århundret var liberale teologer fullstendig enige om at evangeliet måtte tolkes på ny i lyset av utviklingslærens ideer. De betraktet Bibelen bare som en av mange religiøse skrifter og Jesus som bare en av mange religiøse lærere. Utviklingslæren kunne ikke motbevises.

Denne religiøse liberalisme (eller «modernisme» som den ofte kalles) fortsatte å dominere kristne kirkesamfunn og undervisningsinstitusjoner gjennom mesteparten av første halvdel av 1900-tallet. Den ikke bare aksepterte naturalistisk evolusjon i stedet for overnaturlig skapelse, men den hevdet også at selve religionen var et produkt av evolusjonen.

Bibelen var et resultat av utvikling. Jesus Kristus ble ikke lenger sett på som Guds enbårne Sønn, men bare som et høyere utviklet menneske eller selve evolusjonens klimaks. På denne måten ble bibelsk kristendom fullstendig ødelagt av utviklingslæren. Universiteter og skoler, som opprinnelig ble grunnlagt for å fremme bibelsk kristendom, er i dag ivrige forkjempere for evolusjonisme og humanisme. Dette gjelder blant annet Harvard, Yale, Princeton og mange andre. De fleste store kirkesamfunnene, som den romersk-katolske, metodistene, presbyterianerne, baptistene og lutheranerne, det vil si stort sett alle kirker som er representert i Kirkenes Verdensråd, har etter hvert gått over til å akseptere utviklingslæren i en eller annen form.

Som en reaksjon mot den grove evolusjonismen og sosial-darwinismen som nådde sitt klimaks i og med de nazistiske raseteoriene under den andre verdenskrig, og som også hadde påvirket kirkene, overtok etter hvert den såkalte nyortodoksien i de europeiske og amerikanske protestantiske kirkene. Nyortodoksien forsøkte å framstå som et brudd med den liberale teologien, men også nyortodoksien bygde på evolusjonismen og bibelkritikken. Den aksepterte ikke skapelsesberetningen og andre viktige hendelser i bibelhistorien som virkelig historie, men bare som teologisk historie eller «supra-historie».

Nyortodoksien hevdet at mennesket kunne nå fram til Gud bare gjennom et slags eksistensielt møte med ham. Den forkastet både vitenskapen og den menneskelige fornuft som redskap i menneskets tilnærming til Gud. Dermed kunne nyortodoksien ved første øyekast se ut som en bibelsk fundert kristendom ettersom Bibelen så sterkt avviser fornuften i menneskets frelsestilegnelse. Men i stedet for å legge vekt på troens objekt, Jesus Kristus og hans fullbrakte gjenløsningsverk på korset som blir åpenbart i evangeliet, la nyortodoksien vekten på den troendes eksistensielle opplevelse og erfaring av de teologiske sannheter.

Morris hevder at en av hovedgrunnene til at så store deler av kristenheten kapitulerte for evolusjonismen, var den tidlig aksepterte uniformitarismen. Uniformitarismen hevder at de gradvise utviklingsprosesser vi er vitne til i dag, også har pågått i fortiden. Ved å studere hvordan ting utvikler seg i dag, kan vi dermed fastslå hvordan ting har utviklet seg i tidligere tider. «Nåtiden er nøkkelen til fortiden,» hevder uniformitarismen. Til og med konservative, bibeltro kristne sluttet å tro på en seks dagers skapelse fordi en uniformitaristisk forståelse av universets utvikling så entydig pekte i retning av at universet var meget, meget gammelt.

De evangelikales kompromiss
Mange kristne synes å tro at det stort sett bare er de verdslige universitetene og skolene som har godtatt utviklingslæren. Men Morris påpeker at også mange såkalte evangelikale – dvs. kristne som bekjenner seg til Bibelens ufeilbarhet og autoritet og tror på Kristi guddom, hans stedfortredende død og legemlige oppstandelse – har gitt etter for utviklingslæren. Vanligvis vil de ikke innrømme at de har inngått et slikt kompromiss, og kanskje er de ikke en gang klar over at de har gjort det. Likevel er det et faktum at mange konservative kristne i dag aksepterer en såkalt teistisk evolusjon – dvs. den oppfatning at Gud ikke har skapt verden på seks dager, men har styrt jordens og menneskets utvikling over en lang, lang tid.

Disse aksepterer utviklingslærens system av geologiske tidsaldre. Når det gjelder syndfloden, hevder de at det enten dreier seg om en lokal flod eller en såkalt «stille flod».

Morris har i sin tidligere bok The Genesis Flood vist hvordan Bibelens vitnesbyrd om en verdensomspennende flod gir en fyllestgjørende forklaring til jordens geologiske formasjoner. Tidligere hadde vitenskapen tatt utgangspunkt i at det en gang hadde funnes en slik global katastrofe. Dette ble etter hvert forkastet av darwinismen. Men dermed forkastet den også Bibelens vitnesbyrd om skapelsen og floden. Ja, darwinismen banet veien for en fornektelse av hele Bibelens vitnesbyrd om en allmektig Skaper som styrer og oppeholder alt med sin mektige hånd, og åpnet døren på vid gap for humanisme og ateisme.

Det er ikke bare unødvendig for kristne å inngå kompromisser med utviklingslæren og for eksempel begynne å tro på en «teistisk evolusjon», men det er også farlig. For dermed medvirker de også til bibelfornektelsens og humanismens frammarsj. Helt siden Darwin har slike kompromisser blitt forsvart og unnskyldt. Man har hevdet at kirken må følge med tiden, at Bibelen ikke må brukes som en lærebok i naturvitenskap, at det er viktig å holde dialogen med naturvitenskapen levende osv. Og selv om slike argumenter kan virke troverdige nok, er det likevel farlig å gi etter for utviklingslæren. For på denne måten blir bibelsk kristendom undergravd.

I tillegg må de kristne være klar over at evolusjonistene aldri inngår kompromisser! De er sikre i sin sak. En dialog med evolusjonister ender alltid med at det er de kristne som taper nye skanser. Ingen kompromisser har noen gang fått evolusjonistene til å møte de kristne på halvveien. Etter deres mening er evolusjonen tilstrekkelig til å forklare alt som har med jordens og menneskets tilblivelse og utvikling. Det er derfor, etter deres mening, ikke behov for noen religion i det hele tatt.

Vitenskap og religion er dypest sett diametrale motsetninger. Og fordi disse to verdensbilder gjør krav på det samme intellektuelle territoriet – forklaringen av universets opphav og menneskehetens relasjon til det – er en konflikt uunngåelig. (The Humanist 46, 1986).

På tross av den liberale teologiens forsøk på å skjule dette, er det et faktum at ingen religion som tar sitt utgangspunkt i Bibelen, kan inngå kompromisser med den darwinistiske teoriens fundamentale påstander. Tilfeldighet og planmessighet er antitetiske idéer. (Michael Denton, Evolution – A Theory in Crisis, 1985, s. 66 – sitert av Morris s. 109).

Den største tragedien i forsøket på å tilpasse Skriften til evolusjonen er selvfølgelig at de evangelikale dermed fornekter Guds Ord. Det kan til og med verdslige mennesker se. Kompromissets vei, som så mange kristne allerede har slått inn på, er i virkeligheten en enveiskjøring, sier Morris. Ved enden av veien er det en avgrunn som består i den fryktelige tomhet som kalles fornuftsreligion (det vil si ateisme). «Hvor mye bedre og mer tilfredsstillende – ja, endog mer vitenskapelig – er det ikke å holde seg til den rette og smale veien som heter Guds Ord!»

Morris angir Sydstatsbaptister og den lutherske Missourisynoden som eksempler på kirker som delvis har klart å demme opp for den generelle trenden med å inngå kompromisser med utviklingslæren. Likevel påpeker han at i begge disse kirkesamfunnene pågår det en hard kamp for ikke å kapitulere for det evolusjonære verdensbildet. Mens det i begge kirkesamfunnene for noen tiår siden var en negativ utvikling, er det i dag mer positive tegn på at de konservative fløyene vil vinne fram. Men Morris er likevel ikke sikker på hva utfallet av den pågående kampen i disse to store konservative kirkene vil bli.

For min egen del vil jeg tilføye at det fins kirker som fremdeles holder uavkortet fast ved Bibelens lære om skapelsen og forkaster utviklingslæren. Alle de lutherske bekjennelseskirker som er tilsluttet Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse (KELK), bekjenner seg til Bibelens ufeilbarhet i alle stykker, også når den taler om skapelsen og syndfloden. Blant disse kirkene finner vi bl.a. den lutherske Wisonsinsynoden i USA og Den Lutherske Bekjennelseskirke i Sverige og Norge.

Ateismens og humanismens religion
Det logiske og nesten uunngåelige resultat av evolusjonismen er ateismen. Ikke alle evolusjonister er ateister, men evolusjonen i seg selv er ateistisk, ganske enkelt fordi dens hovedhensikt er å forklare alle tings opphav og utvikling uten Gud. Sir Julian Huxley gjorde det krystallklart da han i 1959 skrev følgende ved feiringen av 100-års jubileet for Charles Darwin:

Darwin påpekte at det ikke var behov for en overnaturlig skaper. Ettersom naturlig utvalg kunne forklare alle kjente former for liv, var det ikke rom for noen overnaturlig påvirkning i utviklingen … Vi kan utelukke fullstendig alle tanker om et overnaturlig og styrende intellekt som står bak evolusjonsprosessen (Issues in Evolution, 1960, s. 45 – sitert av Morris s. 110).

Dersom evolusjonen fullt ut kan forklare alle ting uten noen former for et overnaturlig vesen eller intellekt som står bak og i større eller mindre grad deltar i eller styrer evolusjonsprosessen, er det fullstendig overflødig og unødvendig å trekke inn tanken på Gud og tale om en Gud-styrt (teistisk) evolusjon. For en konsekvent evolusjonist er det intet behov for Gud. Evolusjonister er fortsatt uenige om hvordan evolusjonen nøyaktig har funnet sted i naturen, men de er fullstendig enig med Darwin i at alle former for planmessighet i naturen er et resultat av rene mekanistiske årsaker. Mange biologer har påpekt at den moderne evolusjonære biologien har fjernet alt håp om en eller annen form for en skapende eller styrende kraft som har styrt menneskets utvikling. Biologien fører til et fullstendig mekanistisk syn på livet.

Det fins ingen guder og ingen skapende kraft. Den ofte gjentatte påstanden om at moderne biologi og den jødisk-kristne tradisjonens oppfatninger er fullstendig sammenfallende, er falsk. (William B. Provine, Bioscience 32, 1982, s. 506 – sitert av Morris s. 110).

Nobelprisvinneren i biologi, Jacques Monod, sa det slik:

Tidligere tiders oppfatninger ligger i grus; mennesket forstår endelig at det er alene i det ufølsomme og veldige universet, som det steg fram fra av ren tilfeldighet. Menneskets skjebne kan ikke forklares, heller ikke dets mening. (Chance and Necessity, 1971, s. 180 – sitert av Morris s. 110f).

Utviklingslæren og kristendommen utelukker hverandre. Den som hevder at han kan være både en overbevist evolusjonist og kristen på samme tid, må praktisere en umulig form for dobbel-tenkning. Han må på den ene siden tro på en evolusjon som overhode ikke har noe behov for en skapende Gud og samtidig bekjenne seg til den Gud om hvem alle kristne bekjenner: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper …».

Materialistiske evolusjonister er overbevist om at evolusjonen til og med kan forklare moralske og åndelige egenskaper i mennesket. De hevder at evolusjonen utvikler våre hjerner til å tro på Gud, selv om det ikke fins noen Gud. Forklaringen til dette merkelige fenomenet sett fra evolusjonistenes synsvinkel, er at menneskets overlevelsestrang får det til å underkaste seg visse moralregler som det innbiller seg har sitt opphav i en høyere, objektiv norm som alle må adlyde. Normløshet og anarki gir ikke særlig gode livsvilkår, derfor har mennesket utviklet etiske regler som det tror stammer fra en høyere makt som det står til ansvar for. Det som altså driver evolusjonen framover, kampen for tilværelsen, blir dermed selve årsaken til religionens og moralens eksistens.

Slik mener utviklingslæren at den kan forklare nær sagt alle ting, til og med religionens eksistens. Også det religiøse mennesket er et produkt av evolusjonen. Som Julian Huxley sa: «Vår nåværende kunnskap tvinger oss virkelig til å se at den totale virkeligheten er evolusjon» (Morris s. 112).

Evolusjonismen undergraver fullstendig den kristne troen på Gud som skaper og oppholder av alle ting. Den har i stedet erstattet kristendommen med humanismens religion. Humanismen betrakter mennesket som evolusjonens høydepunkt, og retter all oppmerksomhet omkring mennesket. Den forkaster all tro på en transcendent Skaper. Lloyd Morain skrev i The Humanist, 47/1987:

Humanismen inkluderer ikke tanken på en Gud, og derfor regnes den mer som en filosofi enn som en religion. På en måte er den et alternativ til alle religioner (sitert av Morris s. 113)

I det første humanistiske manifestet som ble publisert i 1933 gjøres det helt klart at humanismen er direkte grunnlagt på evolusjonismen. De to første tesene i dette manifestet lyder:

For det første: Religiøse humanister betrakter universet som selveksisterende og ikke skapt.

For det andre:… Humanismen tror at mennesket er en del av naturen og at det har oppstått som et resultat av en kontinuerlig prosess.

(«Humanist Manifesto I», publisert i The New Humanist 6/1933).

Julian Huxley definerte humanismen slik:

Jeg bruker ordet «humanist» om en som tror at mennesket er et naturfenomen like mye som et dyr eller en plante er det; at dets legeme, sinn og sjel ikke ble skapt på en overnaturlig måte men er produkter av evolusjon, og at det ikke blir kontrollert eller styrt av noe overnaturlig vesen, men at det må stole kun på seg selv og sine egne krefter. (Sitert i en reklamebrosjyre utgitt av American Humanist Association – sitert av Morris s. 116).

I det andre humanistiske manifestet som ble publisert i 1973, leser vi i seksjonen som omhandler religion:

Som ikke-teister betrakter vi mennesket som utgangspunktet, ikke Gud … Vi finner ingen guddommelig hensikt eller skjebne for den menneskelige arten. Selv om det er mye vi ikke vet, er mennesker ansvarlig for hva vi er eller skal bli. Ingen guddom vil frelse oss; vi må frelse oss selv. («Humanist Manifesto II», publisert i The Humanist 33/1973).

Humanismen er med andre ord ateistisk. Både humanismen og ateismen er fullstendig og fullkomment logisk basert på evolusjonismen. Dette systemet er det som altså gjennomsyrer hele vårt skolesystem så vel som samfunnsliv. Og det tragiske er at det også er i ferd med å gjennomsyre kristne skoler og kirkesamfunn. Det er tvingende nødvendig at kristne innser det faktum at det er umulig å inngå kompromiss med en slik ateistisk lære. Det er forunderlig at det ofte er evolusjonismens egne forkjempere som klarest ser det umulige i et slikt kompromiss. Som G. Richard Bozarth skriver i American Atheist 20/1978:

Evolusjonen river fullstendig ned hele årsaken til Jesu jordiske liv … Dersom Jesus ikke var gjenløseren som døde for våre synder, og det er det evolusjonen hevder, da er kristendommen ingenting! Det betyr at kristendommen ikke kan oppgi skapelsesberetningen i 1 Mosebok på samme måten som den måtte oppgi sin geosentrisme og samtidig overleve. Slaget må utkjempes, for kristendommen kjemper for hele sin eksistens (sitert av Morris s. 119).

Morris skriver at det er en tragedie at det store flertallet av kristne – til og med evangelikale og fundamentalister – ikke innser dette faktum så tydelig som ateistene gjør. Han sier: «Vi deltar i en kosmisk konflikt, mens mange kristne bare driver med å lage blomsterkranser.»

Panteismen og New Age
At ateismen og humanismen bygger på utviklingslæren er ikke så overraskende. En gudsfiendtlig livsanskuelse finner stor trøst i en lære som hevder at den har bevist at verden ikke er blitt til ved en overnaturlig, guddommelig skapergjerning, og at det dermed ikke fins noen Gud som mennesket står ansvarlig for. I vår tid har den kalde ateismen og mekaniske materialismen mange steder delvis blitt erstattet av den nyåndelige bevegelsen som går under navnet New Age. Man skulle kanskje tro at nyåndeligheten ville distansere seg fra alle elementer ved ateismen og humanismen, ikke minst dens skeptisisme og grunnfestede tro på vitenskapen. Men Henry M. Morris viser i sin bok The Long War Against God at også New Age-bevegelsen bygger på evolusjonen.

For mange moderne mennesker gir den kalde materialistiske ateismen og sekulære humanismen ikke noe fyllestgjørende svar på livets dypeste problemer. Til og med flere vitenskapsmenn har etter hvert innsett at prosesser som bygger på ren og skjær tilfeldighet, umulig kan ha ført til det mangfold av svært komplekse systemer som nå eksisterer i universet. Men i stedet for å vende tilbake til Bibelens lære om en personlig Skaper som har skapt alt fra begynnelsen av, antar de at kosmos har egne skapende krefter. Eller de går så langt som å hevde at universet er levende i seg selv og hele tiden styrer sin egen utvikling.

Ettersom mange av disse menneskene mener at de er forkjempere for nye innsikter og en ny opplysningstid for verden, blir de med et samlebegrep ofte kalt for New Age-bevegelsen. Men selv om de liker å påstå at de står for noe helt nytt, er det ingen nye tanker i noe av dette. New Age-bevegelsen er egentlig bare en gjenoppvekkelse av gamle naturreligioner. At universet er sin egen skaper er ingenting annet enn god, gammel panteisme som har dominert ikke-monoteistiske folk i alle tider. Det nye og bemerkelsesverdige er at New Age-bevegelsen oppstår midt i en høyteknologisk tid og faktisk har størst framgang i det velutviklede og kunnskapsrike Vesten.

Innenfor New Age fins det en mengde forskjellige kulter, filosofiske og psykologiske system og trender. Mange gamle pseudo-kristne kulter faller inn her – slik som Christian Science, spiritualismen og swedenborgianismen. I tillegg har det oppstått flere nye lignende kulter som for eksempel Divine Science, Scientolog-kirken, Det indre lys, Den forente familie og andre. Blant disse kultene kan vi også regne forskjellige avleggere av buddhisme, teosofi, hinduisme, taoisme og andre østlige religioner. Astrologi, spådomskunst, sjamanisme, spiritisme og satanisme har også fått sin renessanse. Og som ikke alt dette er nok, begynner mennesker å vende tilbake til den gamle gudetroen som forfedrene hadde. De ber til Odin og Tor, og feirer midtvintersblot og heksemesser.

Panteistiske tanker har gjenoppstått i forskjellige bevegelser som fokuserer på miljø, holistisk helse og meditasjon. Også liberale retninger innenfor alle de store kirkesamfunnene er blitt sterkt påvirket av New Age-tenkning. Det samme har mer perifere grupper innenfor den karismatiske bevegelsen. Etter Henry Morris’ oppfatning blir mange kristne forført av «kvasi-evangelikale forkynnere» som preker et såkalt «velstands-evangelium», «helse-evangelium» eller «positiv tenkning-evangelium». Dette er ingenting annet enn New Age i kristen forkledning, hevder han (The Long War Against God, s. 122).

Men det kanskje mest bemerkelsesverdige er at mange vitenskapsmenn blir fanget opp av New Age-bevegelsen. Mest kjent er kanskje den såkalte «Gaia-hypotesen». Gaia er navnet på den gamle jord-gudinnen, Moder Jord. I følge Gaia-prinsippet er planeten Jorden en levende organisme. Blant de fremste forkjemperne for Gaia-hypotesen finner vi James Lovelock, tidligere professor i kybernetikk ved Reading-universitetet og tidligere lærer ved både Yale og Harvard, og Lynn Margulis, professor i biologi ved Boston-universitetet. Begge er sterke evolusjonære humanister, men deres syn på evolusjonen er panteistisk.

Tidligere var mange vitenskapsmenn ateister. Nå virker det imidlertid som om de er i ferd med å bytte ateismen ut med panteisme. Men vi må ha klart for oss at både ateismen og panteismen er fast grunnet på evolusjonen. New Age-humanisme er like mye bundet til evolusjonen som den verdslige humanismen.

En annen teori som minner mye om «Gaia-prinsippet» er det «antropiske prinsipp». Forkjemperne for dette prinsippet tillegger hele universet antropomorfe egenskaper. De hevder blant annet at universet har en egen bevissthet og er uløselig knyttet til menneskelivets eksistens på jorden. Blant de mest prominente tilhengerne av dette finner vi moderne vitenskapsmenn som Stephen Hawking, John Wheeler og Paul Davies. Felles for dem alle er at de tror på en eller annen form for kosmisk evolusjon som grunnlag for en senere organisk evolusjon. Som Freeman Dyson ved Princeton-universitetet uttrykker det: «Universet må på en eller annen måte ha visst at vi skulle komme» (New Age Journal, 2/1985, s. 18 – sitert av Morris s. 125).

Den utvilsomt mest berømte vitenskapsmann som er aktiv innenfor New Age-bevegelsen, er fysikeren Fritjof Capra. Han er professor i fysikk ved University of California i Berkeley. Capra har overført moderne, vitenskapelige analyser til New Age-ideologien, og har forsøkt å påvise sammenhengen mellom moderne fysikk og taoisme og andre østlige panteistiske religioner. En av hans mest kjent bøker heter The Tao of Physics. Hans evolusjonære panteisme kommer til uttrykk i blant annet følgende påstand:

Universet blir ikke lenger bare betraktet som en maskin som er satt sammen av et mangfold av objekter, men må ses på som ett udelelig, dynamisk hele som består av deler som står i et innbyrdes avhengighetsforhold til hverandre og kan bare bli forstått som mønster i en kosmisk prosess (The Turning Point, Toronto 1982, s. 77-78 – sitert av Morris s. 126).

En av de mest innflytelsesrike forløperne for dagens New Age-bevegelse var den kontroversielle jesuitt-presten og paleontologen Teilhard de Chardin (1881-1955). Han var doktor i paleontologi ved Sorbonne-universitetet i Paris og var involvert i funnene av både Peking-mennesket og Piltdown-mennesket. Hans religion var en slags «kristen» panteisme. Hans gudsoppfatning var verken hentet fra Bibelen eller katolsk teologi. Evolusjonen med stor «E» var hans gud. Han sa blant annet:

Er evolusjonen en teori, et system eller en hypotese? Det er mye mer: det er en generelle tilstand som alle teorier, alle systemer, alle hypoteser må bøye seg for og som de for fremtiden må tilfredsstille om de skal betraktes som tenkbare og sanne. Evolusjonen er et lys som opplyser alle fakta, en kurve som alle linjer må følge (The Phenomenon of Man, New York 1965, s. 219 – sitert av Morris s. 127).

Teilhard ville ha protestert kraftig mot å bli kalt ateist. Han regnet seg til og med selv som kreasjonist, men han mente bare at Gud brukte evolusjonen til å skape. Ja, han påstod at den faktisk var den eneste mulige skapelsesmetode: «Gud kan ikke skape på noen annen måte enn evolutisk (eng. evolutively)» (Christianity and Evolution, New York 1971, s. 179 – sitert av Morris s. 127). Henry Morris kommenterer: «Å hevde dette er ingenting annet enn å si at Gud ikke er allmektig og dermed er han ikke Gud i egentlig mening. Gud er ingenting annet enn Evolusjon, og Evolusjon er den ‘skapende’ kraft i kosmos» (s. 127).

Teilhard innrømmet at hans lære på mange måter var panteistisk og at både Gud Skaper og den inkarnerte Kristus enten var identisk med eller et produkt av Evolusjonen. Han sa: «Verden (dens verdi, dens ufeilbarhet og godhet) … er, når alt er sagt og gjort, det første, det siste, og det eneste som jeg tror på» (Christianity and Evolution, s. 99 – sitert av Morris s. 128). Om Kristus sa han: «Det er Kristus, i den fulle sannhet, som frelser … men må vi ikke med en gang tillegge at Kristus samtidig blir frelst av Evolusjonen?» (The Heart of Matter, New York 1979, s. 92 – sitert av Morris s. 128).

Det skal påpekes at dagens generasjon av New Age-tilhengere i det store og hele har forkastet den neo-darwinistiske hypotesen om den sakte og gradvise økningen av kompleksiteten i universet som et resultat av tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg. Moderne evolusjonister har måttet innrømme at det faktisk ikke fins vitenskapelige bevis for en slik gradvis økning i kompleksitet. I sin analyse av Teilhards evolusjonisme, kommer Wolfgang Smith, professor i matematikk ved Oregon State University, til den samme konklusjonen som vitenskapelige kreasjonister: «Det er et faktum at det til denne dag ikke eksisterer så mye som et lite snev av ærlige vitenskapelige bevis for teorien om at makroevolusjonære overganger noen gang har funnet sted» (Teilhardism and the New Religion, Rockford 1988, s. 6 – sitert av Morris s. 128).

Fordi mange vitenskapsmenn er smertelig klar over den fullstendige mangelen på sikre overgangsformer i fossilfunnene, har de gått over til å støtte seg til teorien om den såkalte «punktuelle likevekt». Denne teorien hevder at evolusjonen skjer plutselig og uten å etterlate seg mellomformer bevart som fossiler.

Denne tanken på en plutselig økning i kompleksiteten passer godt med de sosiologiske ambisjonene til New Age-tilhengerne, og har raskt blitt en grunnleggende del av deres filosofi. Men at disse så raskt omfavner denne så uvitenskapelige oppfatningen om menneskets utvikling, viser bare hvor svevende og overflatisk hele New Age-bevegelsen er. For hvordan er det mulig at en høyere grad av organisert kompleksitet plutselig kan oppstå fra et kaotisk miljø? Morris sier at en slik tanke blir fullstendig motsagt av den andre termodynamiske lov, som fastslår at alle systemer og prosesser i naturen svekkes til en større grad av uregelmessighet og tilfeldighet, dvs. til en lavere grad av planmessighet og kompleksitet. Dessuten er det slik at jo mer kaotisk omgivelsene er, desto raskere går oppløsningen av systemet. Bare under helt spesielle forhold kan kompleksiteten i et åpent system økes. Men det gjelder forhold som en tilfeldig utvikling ikke kan få tilgang til.

Likevel spres denne falske oppfatningen – av både ateister og New Age’ere – at tilstander av stress og uorden plutselig på en eller annen måte kan gå over til en høyere grad av orden. New Age-tilhengerne tror at en plutselig overgang til en høyere bevissthet hos menneskene snart er forestående. Det siste utviklingssteget står for døren – menneskene skal bli som guder!

Morris skriver:
Denne ideen om en punktuell likevekt, eller en plutselig økning i kompleksitet, blir ikke støttet av bevis, men av mangel på bevis. Det vil si: Fordi det ikke fins noen bevis på en sakte og gradvis utvikling, må utviklingen ha skjedd så fort at den ikke har etterlatt seg noe bevis! (Long War, s. 130).

Slik kan man bare resonnere når man som de Chardin betrakter evolusjonen som et faktum som ikke behøver bevises. Han hevdet at evolusjonen er immun mot alle former for motsigelser gjort på grunnlag av erfaring. Evolusjonen er bare noe vi vet intuitivt har skjedd, selv om den verken kan bevises eller motbevises empirisk eller vitenskapelig (se W. Smith, Teilhardism, s. 2).

Et av de mest kjente sprangene fra kaos til orden, er det plutselige «Big Bang» som man mener var opphavet til universet. Deretter tenker man seg en plutselig eksplosjon i en eller annen stjerne som produserte hele solsystemet. Et tredje sprang skjedde da den første levende organismen oppstod i en eller annen forhistorisk sump. Nå som mennesket har utviklet seg ferdig, kan en «bevissthets-evolusjon» finne sted som etter vært kulminerer i en forenet global bevissthet og fullkommen verdensorden. Dette er det slående scenariet som New Age-tilhengere verden over tror på.

New Age humanismen skiller seg altså ikke mye fra den verdslige humanismen. Mens New Age-evolusjonismen ligner mer på gammel panteisme, er den verdslige humanismen grunnleggende ateistisk. Men uansett er det bare en videreføring av tårnbyggerne i Babels opprør mot sin Skaper. Det fins ingen annen måte å forkaste Skaperen på enn å tro på evolusjonen, hevder Morris, og han siterer New Age-tilhengeren Robert Muller, ass. generalsekretær i FN, som sier: «Jeg mener at det mest fundamentale vi kan gjøre i dag er å tro på evolusjonen» (The Movement Newspaper, Sept. 1983, s. 10 – sitert av Morris s. 132).

Den kristne moralens forfall
Evolusjonslæren har ikke bare underminert kristen tro og lære, den har også ført til den kristne moralens forfall. Moralen er i praksis snudd på hodet. Tidligere ble seksuelt samliv før ekteskapet, utroskap, skilsmisse og homoseksualitet allment sett på som galt og umoralsk. I vår tid er det dem som advarer mot denne praksis som blir betraktet som «umoralske» og kjærlighetsløse. Vi møter grov og uhemmet pornografi over alt, i litteratur, film, TV og internett. Prostitusjonen øker på tross av kvinneaktivisters forsøk på å stoppe den. Selv blant kristne, både vanlige lekfolk og deres ledere, er moralske normer mye lavere nå enn bare en generasjon tidligere.

Ifølge Henry Morris er evolusjonslæren en av hovedårsakene til dette forfallet. Han skriver i sin bok The Long War Against God:

Engasjerte borgere har satt i gang kampanjer mot pornografi, homoseksuell proselyttvirksomhet og anti-bibelsk umoral generelt, men har samtidig stort sett gått på akkord med de evolusjonære tankene som ligger bak. De har ikke forstått at det nytter lite å skjære bort ugraset i en hage om en ikke samtidig også fjerner sæden i jorden (s. 132).

Morris viser hvordan alle seksuelle synder i virkeligheten er et opprør mot den guddommelig innstiftede familien. Gud skapte mann og kvinne og befalte dem å få barn og oppdra dem innenfor familiens trygge rammer. Da Jesus fikk spørsmål om skilsmisse, svarte han ved å henvise til de to skapelseskapitlene i 1 Mos (Matt 19,4-6; jfr også Mark 10,6-9). Det samme gjør apostelen Paulus når han underviser om forholdet mellom mann og kvinne (Ef 5,22ff). Morris skriver:

Den opprinnelige befalingen – den første som ble gitt av Skaperen – innstiftet det vi i dag kaller «kjernefamilien» (mann, hustru, barn) som den grunnleggende institusjonen i det menneskelige samfunnet. All menneskelig aktivitet skulle sentreres omkring familien. Umiddelbart etter at Gud hadde gitt denne grunnleggende befaling, gav han mennesket mandatet å styre over skapningen da han sa: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!» (1 Mos 1,28). Han hadde allerede sagt at de skulle råde «over hele jorden» (v. 26). Denne første befalingen har Gud aldri trukket tilbake (s. 133).

Denne første befalingen blir senere forsterket i De ti bud, hvor ett bud foreskriver at barna skal hedre sine foreldre, et annet forbyr ekteskapsbrudd, et tredje forbyr begjæret av en annen manns hustru. Det tredje budet om helligholdelsen av sabbaten grunner seg på Guds hvile på den syvende dagen etter at han hadde skapt alle ting på seks dager. Det første budet forbyr alle slag av panteisme/polyteisme/humanisme. Fem av budene er altså direkte grunnet på skapelsesberetningen.

Vår tids opprør mot Guds bud står i direkte relasjon til forkastelsen av Guds skapelse og beretningen om den i Bibelen. Skoler, høyskoler og media har latterliggjort Bibelens skapelsesberetning i snart tre generasjoner og betraktet den som ingenting annet enn myter og fabler. I vår tid høster vi fruktene av dette, nemlig en dyp forakt for Guds bud.

Ifølge evolusjonslæren har mennesket utviklet seg fra lavere former av liv, men utviklingen fortsetter. Fordi mennesket og dermed samfunnet hele tiden er under utvikling, vil også etikken og menneskers moraloppfatning utvikle seg. I en slik atmosfære blir selvfølgelig Bibelens uforanderlige bud og kristen etikk betraktet som bakstreversk og irrelevant. Motstanderne påstår at ettersom Bibelens etikk bygger på en bibelsk skapelsestro, kan den ikke ha noen verdi i en tid som har forkastet Bibelens skapelsesberetning. I stedet for en moral basert på Bibelen tilbyr evolusjonismen full seksuell frihet. Ekteskapet og kjernefamilien har ingen funksjon lenger i den fortsatte utviklingen.

Selv om mange kristne ikke innser at dagens seksuelle umoral er en følge av fornektelsen av troen på skapelsen til fordel for evolusjonen, forstår mange evolusjonære humanister dette meget godt. Antropologen Bruce Grindal, professor i antropologi ved Florida State University, innser at «skapelsestro og dens mytologiske syn på verden, er uløselig knyttet til saker som angår seksuell moral» (The Humanist 43, 1983, s. 19 – sitert av Morris s. 135). Grindal er i likhet med flere andre evolusjonære antropologer og humanister en varm forsvarer for full seksuell frihet. Han betrakter de siste tiders oppblomstring av skapelsestro som den største trussel mot moderne framskritt innen seksuell frigjøring. Selv om han er motstander av bibelsk skapelsestro og kristendom, underbygger han dermed Morris’ tese om at forfallet i samfunnsmoralen står i direkte relasjon til samfunnets fornektelse av skapelsen.

Bibelen lærer at seksuelt samliv av alle slag er syndig unntatt mellom en mann og en kvinne som er forenet i ekteskapet. Den forbyr seksuell aktivitet mellom to av samme kjønn ettersom en homoseksuell praksis forkaster selve Guds skapelse av mennesket til mann og kvinne. «Noen ‘kristne’ homoseksuelle har forsøkt å omtolke de bibelsteder som fordømmer homoseksualitet; men det er som å omtolke svart til hvitt» (Morris, s. 136).

Flere forsvarere av homoseksuell praksis bygger sitt forsvar på evolusjonære tanker. R. H. Dennison, professor i zoologi ved University of Wyoming, konkluderer:

I evolusjonen fungerer homoseksualitet som spenningssenkende idet den tilfredsstiller paringspraksisen til de mer dominerende hannene … homoseksualitet bidrar også til utviklingsprosessen idet den fungerer som en form for befolkningskontroll (Intl. N. W. Guide Magazine, aug. 1987, s. 6 – sitert av Morris s. 136).

I samme tidsskrift kommer Jacob Smit med følgende påstand og forutsigelse i artikkelen «In the Beginning – Homosexuality and Evolution»:

Når ulike adferdsrestriksjoner og grenser som forstyrrer de homofiles intimitet og erfaring blir fjernet, vil dette føre til en bedre verden for hele menneskeheten [sic]. Uten tvil vil dette medføre et betydelig steg i utviklingen (Intl. N. W. Guide Magazine, aug. 1987 – sitert av Morris s. 137).

Nedvurdering av livet
Mens man tidligere betraktet det ufødte livet som hellig og abort som mord, er det i dag allment akseptert at barnet i mors liv ikke nødvendigvis har samme rettigheter som det fødte livet. Fosterets liv blir ikke lenger sett på som et fullstendig menneskelig liv, og abort kan derfor ikke bedømmes som mord, men er bare et legitimt uttrykk for kvinnens frie valg. Et slikt syn på det ufødte liv er gjort mulig gjennom utviklingslærens tanke om fosterets utvikling i mors liv som en rekapitulering av livets utvikling på jorden fra lavere former for liv til dagens mennesker. Forsvarerne for abort mener at fosteret i et tidlig utviklingsstadium bare har en «lavere» form for liv og at det derfor ikke er et menneske fullt og helt. Ettersom det ikke er mord å drepe en fisk eller en ape, er det heller ikke mord å avbryte fosterets liv på et tidlig stadium, for fosteret i et tidlig stadium befinner seg på samme nivå som en fisk eller en ape.

I en artikkel i Los Angeles Times, 29. jan. 1989, skriver Elie A. Schneour, direktøren ved Biosystems Research Institute i La Jolla, California, følgende:

Ontogeni rekapitulerer fylogeni. Dette er en grunnleggende læresetning innenfor den moderne biologien som er utledet av evolusjonsteorien. Den er et anatema til all skapelsestro så vel som til dem som er motstandere av det frie valg. Ontogeni er en beskrivelse av det befruktede eggets utviklingsprosess fra unnfangelse til en fullt utviklet og ferdigformet levende organisme. Fylogeni, derimot, er historien om artenes utvikling, i dette tilfellet mennesket. Under sin utvikling går det befruktede egget i løpet av 38 uker gjennom noe som faktisk tilsvarer en rask gjennomgang gjennom evolusjonshistorien: Fra en enkel urcelle utvikler fosteret seg til noe som ligner et urdyr, videre til noe som ligner en fisk, en reptil, en fugl, et pattedyr og til slutt utvikler det seg til et menneskelig vesen. Det er uenighet blant vitenskapsmenn om når i svangerskapet et menneske kan sies å foreligge. Men det fins en generell enighet om at dette ikke skjer før etter de første tre månedene. (Sitert av Morris s. 138).

Ikke alle vitenskapsmenn godtar denne gamle rekapitulasjonsteorien som Ernst Haeckel i sin tid lanserte. Flere evolusjonister, som for eksempel Stephen Jay Gould, mener at teorien er fullstendig gal. Likevel fortsetter man å bruke den som et forsvar for abort. Morris sier at vi kan med full rett holde «dette evolusjonære nonsens om rekapitulasjon ansvarlig for nedslaktingen av millioner av hjelpeløse, ufødte barn – eller i alle fall for å gi den en pseudo-vitenskapelig grunngiving» (s. 139).

Ettersom fosterdrap er blitt allment akseptert i samfunnet, stiller Morris spørsmålet om vi i framtiden kan vente oss at også barnemord vil bli akseptert. Han skriver:

Den samme evolusjonære grunngiving som brukes for å rettferdiggjøre abort, kan også bli brukt for å rettferdiggjøre mord på uønskede barn, særlig dem som har fødselsskader eller sykdommer som gjør dem uegnet til å bidra i samfunnet senere … Dersom befolkningsveksten fortsetter, særlig i overbefolkede og underutviklede land, vil man mer og mer se muligheten for mord på barn som en løsning på problemet (s. 140).

For mange lesere vil nok dette høres utrolig ut, og mange vil kanskje mene at så dypt kan da ikke mennesket falle som å ta livet av sitt eget fødte avkom. Men det fins faktisk evolusjonister som i fullt alvor sysler med slike tanker. I tidsskriftet Science, mai 1984, skriver Barbara Burke i en artikkel kalt «Infanticide» («Barnemord»):

Blant noen dyrearter synes barnemord å være en naturlig praksis. Vil det etter hvert bli naturlig for menneskene også, et trekk arvet fra våre dyriske forfedre? … Charles Darwin bemerket i The Descent of Man at barnemord sannsynligvis har vært den viktigste av alle hindringer i befolkningsveksten gjennom mesteparten av menneskets historie.

Samtidig med den stadig økende aksepten for abort, er også eutanasi eller barmhjertighetsdrap blitt mer og mer akseptert. Eutanasi blir betraktet som «humant» ettersom det gir den som er dødelig syk eller som har store lidelser retten til «en verdig død» (eutanasia betyr «lett død»). Men straks eutanasi er akseptert som en mulig løsning, er det ikke vanskelig å forutse at det kan tas i bruk for å fjerne dem som på grunn av sin sykdom ikke kan bidra til samfunnets beste, men tvert imot bare ligger samfunnet til last. Barmhjertighetsdrap av dødssyke, håpløst senile og alle dem som krever å bli frigjort fra store smerter, vil bare være et steg i retning av å betrakte eutanasi som en løsning også for andre grupper.

Professor Peter Singer, som kaller seg selv «moralsk etiker» og som var en av hoveddeltakerne ved konferansen for «The World Federation of Right-to-Die Societies» i San Francisco 1988, har sagt det slik:

Mennesker med mentale defekter har ingen rett til liv, og derfor bør de drepes, enten for å brukes til mat – dersom vi skulle utvikle sans for menneskekjøtt – eller til vitenskapelige eksperimenter. (Sitert av Martin Mawyer i Fundamentalist Journal, juni 1988 – sitert av Morris s. 140).

Slike ekstreme tanker er det mulig å ha dersom man betrakter mennesket bare som et dyr. Dersom man i tillegg tenker seg at mennesker med medfødte handicap er dyr som ikke kan brukes til noe som helst, men bare er en byrde for samfunnet, er det en logisk konklusjon å ta livet av dem.

En annen av deltakerne ved denne konferansen i San Francisco var teologen Joseph Fletcher. Han er en varm forsvarer for situasjonsetikk og «Gud er død»-filosofi. I tillegg er han en av pionerene i «Retten til død»-bevegelsen. Han hevdet bl.a. at et menneske «uten et minimum av intelligens eller mental kapasitet ikke er en person, uansett hvor mange av dets organer som er aktive … (Idioter) er ikke, var ikke og vil aldri bli ansvarlige. Idioter er med andre ord ikke mennesker» (Fundamentalist Journal, juni 1988 – sitert av Morris s. 141).

Verden har allerede sett – i Nazi-Tyskland – hva som kan skje når denne typen evolusjonstenkning overføres på en hel gruppe mennesker som av eliten blir sett på som ubrukelige for samfunnet og dermed ikke fortjener å få leve. Frukten av to generasjoners evolusjonær rasisme og Haeckels rekapitulasjonisme var det grusomme Holocaust, folkemordet på jødene, men også en systematisk utryddelse av psykisk utviklingshemmede og andre med uhelbredelige defekter.

Ifølge den hellige Skrift har hvert menneske en unik verdi – enten det er fri for skavanker eller har en funksjonshemming av et eller annet slag. Også «idioter» er mennesker med samme rett til liv som alle andre. Et menneske som kanskje ikke kan bidra så mye til samfunnets «beste» – det vil si til materiell verdiskapning og økonomisk vekst – er likevel elsket av Gud og har fått sitt liv i gave av ham. Mens kristendommen opphøyer mennesket til den ypperste av Guds skapning, degraderer utviklingslæren mennesket til et produksjonsdyr som bare har noen verdi dersom det er i stand til å produsere noe for samfunnet.

Rusmidler, kriminalitet og evolusjonisme
Darwinismen har selvfølgelig ikke direkte skyld i dagens stoffmisbruk og kriminalitet, for begge deler har forekommet gjennom hele historien. Likevel mener Morris at mye av dagens aksept for narkotiske stoffer og psykologisering av kriminelle har sin grunn i evolusjonslæren. Han skriver:

Evolusjonismen er menneskets forsøk på å forstå verden uten Gud; kriminalitet er menneskets ulydighet mot Guds lov for menneskelivet; og rusmidler representerer menneskets forsøk på å finne en erstatning for Gud på det åndelige området. Alt er dermed klart relatert til menneskets opprør mot sin Skaper (s. 144).

Sammenhengen mellom dagens vekst i alle typer kriminalitet og evolusjonismen er tydelig i det at disse fenomenene for første gang i historien blir bortforklart og rettferdiggjort «vitenskapelig» ut fra deres antatte evolusjonære sammenheng.

Den moderne drug-kulturen oppstod under studentopprørene på 1960-tallet. En varm forsvarer og pådriver for bruken av psykedeliske stoffer var Timothy Leary. Han var på den tiden professor i psykologi ved Harvard-universitetet og en typisk evolusjonær panteist. Han brukte selv narkotiske stoffer i sin søken etter å bli forenet med det «ubegrensede». Han mente at stoffene førte ham inn i en «høyere» erfaringstilstand og hadde en dempende virkning på sinnet. De fungerte som «sakramenter» i hans fornuftsfornektende religion og mystisisme.

En annen innflytelsesrik pådriver for denne nye kulturen var den engelske forfatteren og filosofen Aldous Huxley – for øvrig en av The Beatles’ store forbilder. Aldous Huxley var ateist og en bitter motstander av kristendommen. Han forsvarte at hallusinogene stoffer ble brukt for å oppleve «virkeligheten» og hevdet at slike stoffer var løsningen for en generasjon som hungret etter transcendent glede. Ungdom som var oppflasket med materialisme av sine foreldre, fikk den «religiøse» opplevelsen de lengtet etter. Den åndelig tomheten ble forsøkt fylt med opplevelser som var framkalt av narkotiske stoffer.

Dr. A. E. Wilder-Smith – kristen og anti-evolusjonær vitenskapsmann – skriver at foreldregenerasjonen hadde fratatt ungdommen all tro på en Gud eller høyere makt. Det hadde darwinismen sørget for for lenge siden. «Men selv om vår generasjon mener at den ikke kan tro på Gud, har den likevel en sterk lengsel etter transcendens, evig liv, mening og skjønnhet» (A. E. Wilder-Smith, The Causes and Cure of the Drug Epidemic, 1974, s. 25 – sitert av Morris s. 145).

Mange andre faktorer har bidratt til dagens enorme stoffmisbruk, men etter Morris’ oppfatning er den underliggende årsaken evolusjonslæren. Evolusjonen har underminert all bibelsk autoritet og dermed fjernet selve kilden til ekte religiøsitet og sann tro. Det religiøse tomrommet som dermed oppstår, forsøker nå mange – særskilt unge mennesker – å fylle med opplevelser framkalt av narkotika og andre rusmidler

Den økende kriminaliteten og volden i samfunnet står i nær sammenheng med økningen i stoffmisbruket. Samtidig med denne utviklingen sprer det seg en oppfatning om at de kriminelle egentlig ikke er ansvarlig for sine handlinger. Enten er samfunnet i stort skyld i den økende kriminaliteten, eller den skyldes de kriminelles dårlige arveanlegg.

Denne siste påstanden er blitt hevdet helt siden Darwins tid. Man har ment at det som i dag betraktes som forbrytelser – tyveri, voldtekt og drap – var tidligere i utviklingshistorien en ganske normal atferd i kampen for tilværelsen. Evolusjonister vil ikke dermed rettferdiggjøre kriminell atferd, men de mener at utviklingslæren gir en fyllestgjørende forklaring på den. Den bibelske forklaringen på all vold og kriminalitet er selvfølgelig menneskets synd – opprøret mot Gud og hans ord.

Tilbøyeligheten til å legge skylden for antisosial og kriminell atferd på genetiske faktorer har også ledet til nye ideer innenfor psykologien kalt determinisme og behaviorisme. Disse har så i sin tur fått mange kriminologer og jurister til å betrakte kriminelle som ikke ansvarlige for sine handlinger. Når alt kommer til alt er de jo bare dyr, og deres atferd er bestemt av deres egne arveanlegg, så hvorfor skulle de da behøve straffes? En italiensk psykiater og kriminolog, Cesare Lombroso hevdet i 1876 til og med at kriminelle egentlig ikke var noe annet enn et tilbakesteg til tidligere utviklingstrinn (se Morris s. 148).

Lombroso blir sett på som den moderne vitenskapelige kriminologiens far. Her legger man vekt både på evolusjonær arv og miljømessige påvirkninger som årsak til kriminalitet. Lombroso mente at mange kriminelle egentlig kunne gjenkjennes ved deres apelignende fysiske og sosiale karaktertrekk. Denne teorien blir i dag avvist, men fortsatt er det mange som hevder at man arver kriminell atferd.

Det er kanskje en overforenkling å legge skylden for den enorme økningen i kriminalitet de siste tiårene på utviklingslæren, men Morris mener at det i alle fall er en betydelig sammenheng. Han skriver at utviklingslærens utbredelse i alle fall ikke har bidratt til å demme opp for økningen i kriminaliteten. Han siterer en humanistisk filosof, Will Durant, som innrømmer:

Ved å framholde evolusjonen i stedet for Gud som historiens årsak, fjernet Darwin den teologiske basis for kristendommens morallov. Og en morallov som ikke har noen frykt for Gud, er veldig usikker … Jeg tror ikke at menneske er i stand til å opprettholde sosial orden og individuell anstendighet uten frykt for et eller annet overnaturlig vesen som overvåker ham og er i stand til å straffe ham (Chicago Tribune, Syndicate april 1980 – sitert av Morris s. 149).

Det bemerkelsesverdige med denne uttalelsen er at som humanist mener ikke Durant at han selv trenger Gud; likevel kan han uten problemer innrømme at samfunnet trenger Gud!

—

Henry Morris viser i sin tankevekkende bok hvordan utviklingstenkningen har påvirket hele samfunnet. Han viser på en overbevisende måte hvordan evolusjonismen gjennomsyrer og kontrollerer den moderne tanke innenfor nær sagt alle vitenskapsgrener. Han innrømmer at han bare har kunnet foreta en overflatisk analyse. Likevel håper han at boken kan være en vekker for alle dem som fortsatt ønsker å tro på Guds ord og de hellige Skriftenes beskrivelse av Skaperen og hans skapning.

De kristne … må våkne opp og se de dødelige farene som truer. Evolusjonær humanisme er mye mer enn bare en vitenskapelig teori. Den blir i stadig økende grad framført som den kommende verdensreligion, verdenskultur og verdensherredømme.

(Tidskriften Biblicum fra nr. 4/1999 til nr. 4/2000)