Av Ingemar Furberg

Når Henric Schartau (1757-1825) i sin forklaring til den tredje trosartikkelen gir en framstilling av «nådens orden», skjer dette i formell tilslutning til Luthers lille katekisme. I sin forklaring til denne artikkelen skriver Luther: «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele den kristne kirke på jorden …»

Når Luther bruker slike ord som «kalle, opplyse og helliggjøre» innebærer ikke dette at han med hensyn til innhold og tid skiller kall, opplysning og helliggjørelse fra hverandre. Med disse kjente ord «kalle, opplyse og helliggjøre» sier Luther at troen hos ham er virket av Guds Ånd i nådens midler, og at dette også gjelder i «hele den kristne kirke». Mennesket kan ikke selv medvirke til troens opptenning fordi det i sin uomvendte tilstand er åndelig dødt.

Schartau derimot skiller klart mellom «kallet, oppvekkelsen, opplysningen og den nye fødsel». Nå kan det jo tenkes at Schartau avviker fra Luther bare i terminologien. Om det var tilfellet, ville det her bare vært tale om teologiske uttrykk som blir brukt noe ulikt.

«Salighetsordningen» ifølge Schartaus framstilling

Den tredje trosartikkelen handler ifølge Schartau om «bedringen (sv. bättringen) eller omvendelsen». Omvendelsen sies å bestå i at «Gud leder mennesket inn i salighetsordningen til troen på Kristus» (StK II,562).¹ Med salighetsordningen menes den prosess i hvilken mennesket tilegner seg saligheten.

«Er da alle mennesker eiere av dette godet fordi det er skaffet til veie for alle mennesker?» Dette spørsmålet besvares av Schartau med et bestemt nei. Men om salighetsgrunnen ikke består i at fattige og fordømte syndere gjennom Kristi gjenløsning står som eiere av det han har skaffet dem, hva består da salighetsgrunnen i?

Salighetsgrunnen består ifølge Schartau i frelsesmuligheten. Denne frelsesmuligheten virkeliggjøres av mennesket etter den av Gud innrettede «salighetsordningen». Schartau forklarer nemlig at «Gud ikke bare har lagt en salighetsgrunn i Frelserens gjenløsning, gjennom hvilken alle mennesker kan bli salige, men at han også har innrettet en ‘salighetsordning’ der hovedsaken er troen på Kristus» (StK II,550).

En slik læreframstilling må føre til en grov synergistisk frelsesoppfatning der frelsen oppstår når det uomvendte mennesket samvirker med Gud i omvendelsesprosessen. Gud gir frelsesmuligheten, og mennesket realiserer deretter de gitte mulighetene til frelse. At Schartaus lære om omvendelsen er grovt synergistisk, går det ikke an å fornekte.

For Luther derimot er evangeliet forkynnelsen om at vi for Kristi skyld har en nådig Gud. Vi kan her bare henvise til Luthers salmer, for eksempel denne:

Nå fryd deg, kristne menighet,
og syng av hjertens glede,
så vi i troens enighet
kan takke Gud og kvede:
Hvor er han nåderik og sterk!
Hvor fullt av under er hans verk!
Så dyrt har han oss vunnet.
(Norsk Salmebok, 322,1,  Verbum 1985)

Den glede som springer fram av denne luthersalmen, har sin grunn i den objektive forsoningens faktum at det fins nåde og tilgivelse for alle i kraft av Kristi stedfortredende godtgjørelse for alle mennesker, og at denne nåden rekkes i evangeliet.

Et feilaktig begrep om evangeliet og troen

For Schartau er evangeliet budskapet om en mulig tilgivelse og en anvisning om veien til «omsider» å bli salig. Som frelsens årsaker nevnes ikke bare disse to «Guds nåde og barmhjertighet og Kristi fortjeneste», men også «troen, som tilegner seg Guds nåde og Kristi fortjeneste» (StK I, 315). Troen har altså blitt en menneskelig prestasjon og angis som en tredje årsak til saligheten.

Men når tilgivelsens årsak ikke bare er «Kristi betaling for alle synder», men «dernest» det at mennesket tror (StK I, 659), står troen ikke lenger i motsetning til menneskets gjerning (Rom 3,28). For om frelsen delvis har sin årsak i menneskets tro, blir frelsen på synergismens vis forstått dels som et verk av Guds nåde og dels som et resultat av menneskets gjerning. Dermed er selve trosbegrepet forvansket. Menneskets forvandling i omvendelsen blir en betingelse for rettferdiggjørelsen. Rettferdiggjort er det mennesket hvor Gud har virket tro i dets indre. Et slikt falskt trosbegrep må da også medføre at Schartau lærer falskt om mennesket.

Schartaus syn på det falne mennesket

En første granskning av Schartaus katekisme gir likevel ikke noe belegg for at hans framstilling av det falne mennesket skulle være feilaktig. Han taler meget tydelig om menneskets forstand som formørket og menneskets vilje som gjenstridig.

Han spør: «Er mennesket i sin falne tilstand i stand til enten med troen å ta imot det gode som Jesus har skaffet, eller med vantro forkaste det?» (StK II, 554). Schartau svarer at «mennesket ikke har noen frihet til å velge mellom syndens onde og det gode som Jesus har skaffet, ettersom mennesket er syndens trell.» Dette gjør at det «ikke kan annet enn å velge synden».

Schartau taler deretter om «den åndelige blindheten» og «den naturlige motviljen mot Guds ord». Ja, Schartau forklarer helt riktig at «mennesket i åndelige ting nå ikke har noen frihet» (StK II, 557). Hele dette avsnittet om «arvesyndens menneske» som åndelig blindt og dødt blir til slutt sammenfattet slik: «Nei. Et menneske kan ikke av egen fornuft eller kraft tro på eller komme til sin Herre Jesus Kristus» (StK II, 559). Schartau gjengir her Luthers ord i forklaringen til den tredje trosartikkelen. Med dette i minne virker det underlig at Schartau litt lenger fram i sin katekismeforklaring helt plutselig på ny stiller spørsmålet om menneskets evne «i sin nåværende falne tilstand» og formulerer spørsmålet slik at han kommer i konflikt med sin tidligere framstilling. Spørsmålet lyder slik: «Hvordan kan et menneske i sin nåværende falne tilstand ha noen frihet til å velge mellom Guds Ord og sitt tidligere vesen?» (StK II, 586 – se også StK II, 585).

Tidligere har Schartau i tilslutning til Luther forklart at det falne mennesket er dødt i synd og derfor ikke kan «komme til Jesus». At det samme falne mennesket nå får et visst liv og eier «noen frihet», skyldes at Schartau har gått over til å tale om omvendelsen eller salighetsordningen. Og når Schartau i denne sammenheng taler om det falne mennesket og dets plass i omvendelsesprosessen, gir han det en viss «frihetsevne i sin nåværende falne tilstand» – en evne som han tidligere uttrykkelig har sagt ikke er til stede (StK II, 586).

Det er altså viktig å ha klart for seg at Schartau både fornekter og godkjenner at det uomvendte mennesket har frihet i åndelige ting. De kan være «dratt til å være opptatt av Guds Ord» og eie «noen frihet» uten dermed å eie troen og barneskapet.

Denne senere gruppen av uomvendte mennesker har gjennom den forberedende nåden blitt gjenstand for Åndens nådevirkninger slik at de kan påbegynne omvendelsen. Det er disse nådevirkningene som får det uomvendte mennesket til å «høre og lese Guds Ord» og, som Schartau sier, «kjenne en slik fornøyelse som overgår all den ro det noensinne har fått av verdens ting» (StK I, 391). Schartau spør senere: «Er et menneske dermed omvendt fordi det har blitt rørt av nåden, og er det dermed blitt eier av det gode som Jesus har skaffet fordi det har fått dette tilbudt?» På dette spørsmålet svarer han et bestemt nei og forklarer at Gud «med denne nådevirkning vil føre mennesket inn på bruken av Guds Ord og dermed føre det inn i salighetsordningen» (StK II, 583).

Han nevner som et eksempel på misbruk av nådens virkninger at om det mennesket som er blitt rørt av nåden, tar «dem for å være tro» og så «faller inn i den gamle tanken og mener at det er et Guds barn» (StK I, 424).

Schartau er altså opptatt av at et slikt «oppvekt» menneske skal forstå at det er «utestengt fra Guds rike». Det er viktig for ham å innskjerpe at nådeløftene ikke får tilegnes altfor snart. Det oppvekte mennesket, som av Schartau blir karakterisert som «dratt til Guds Ord», men ennå ikke-troende, får ikke lov til å trøste seg med at det eier en hel og full tilgivelse i Jesu navn og blod. Det blir i stedet henvist til «å be, våke og bruke Guds Ord» – det Ord som det allerede har fått en slik lyst til at «det om det skulle følge sin lyst aldri gjorde noe annet enn å lese Guds Ord» (StK I, 418).

De lutherske bekjennelsesskriftenes lære om det uomvendte mennesket

Hvor annerledes er vel ikke den undervisningen som de lutherske bekjennelsesskriftene gir. I Konkordieformelen blir spørsmålet «Om den frie vilje eller de menneskelige krefter» behandlet. Der siteres Luthers ord i hans utlegning av den 91. salmen at mennesket «i åndelige og guddommelige ting som gjelder sjelens frelse, der er mennesket som en saltstøtte, som Lots hustru, – ja, som stokk og stein, som et dødt bilde som verken bruker øyne eller munn. … Ingen bønner, nødrop, formaninger gjelder … ja, all undervisning og forkynnelse er uten virkning på det». Det skjer ingen virkning «før det blir opplyst, omvendt og gjenfødt ved Den Hellige Ånd,» tillegger Konkordieformelen.²

Disse kjente ordene av Luther, at mennesket – så lenge det er uomvendt – er «som stokk og stein», innebærer naturligvis ikke at mennesket på naturalismens vis bare skulle være et stykke natur og at dets egenart skulle fornektes. Mennesket er også i sin uomvendte tilstand utrustet med forstand og vilje. Alle dets handlinger er resultat av refleksjon og viljebeslutning. Forstand og vilje er virksomme i både onde og gode. Hos de onde er likevel forstanden i åndelige ting formørket og viljen gjenstridig. Omvendelsen innebærer en forandring i menneskets forstand og vilje, en sinnsforandring.³ Evangeliet gjør den uvillige villig. Den Hellige Ånd opplyser menneskets forstand og lokker det av loven skremte mennesket til å «komme til Jesus».

Av det ovenstående sitatet fra Konkordieformelen framgår det at uttrykkene «opplyst, omvendt og gjenfødt» ikke brukes i ulike betydninger. Opplysning, omvendelse og gjenfødelse er her identiske begrep. Videre framgår det også at den lutherske bekjennelsen regner mennesket som uomvendt inntil det blir født på ny ved Den Hellige Ånd. Syndens stand overgår da i nådens stand. Her fins det ingen antydning om forekomsten av en mellomtilstand – et slags forberedende mellomstadium der mennesket ved hjelp av den forberedende nåden får tilbake den frie viljen og blir «opptatt av frelsen».

Schartaus framstilling av det oppvekte mennesket

For å forstå Schartaus framstilling av «det oppvekte mennesket» rett, er det viktig å vite at han deler menneskene inn i tre klasser: «sikre, oppvekte og benådede» (StK II, 877). Til de oppvekte regnes slike som – uten å eie troen – har blitt forandret «i sin hug», og som betegnes som «frelsessøkende» (StK II, 608). En slik betegnelse er ikke riktig. Mennesket er – så lenge det ikke tror – en Guds fiende. Og det forblir det inntil troen blir tent.

Schartaus skildring av det oppvekte mennesket er imidlertid en skildring av det benådede mennesket. For et menneske som er rammet av samvittighetens forskrekkelser og som gjennom evangeliets virkning eier en lengsel og et begjær etter Guds nåde i Kristus, skal regnes som omvendt og troende.

Slik regner også Konkordieformelen dem som «fromme kristne som føler og kjenner en liten gnist og lengsel etter Guds nåde og den evige frelse i sitt hjerte».⁴ Apostelen Paulus’ ord om at «det er Gud som er virksom i dere, så der både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje» (Fil 2,13), blir for dem som kjenner «troens gnist», et «underbart ord». Om dette sier den samme bekjennelsen: «For de vet at Gud har tent opp denne begynnelsen til sann gudsfrykt i deres hjerter og vil fortsette å styrke og hjelpe dem i deres store svakhet.»⁵

De første åndelige bevegelsene er altså ifølge den lutherske bekjennelsen troens begynnelse. Før omvendelsen fins det i mennesket ingen slike bevegelser som forbereder omvendelsen. Den minste vilje til frelse er det samme som tro. Den som vil tro på Jesus Kristus, men ikke kan, er allerede frelst. Det som i botspietismen foraktelig kalles en «lengselstro», er ifølge Konkordieformelen en frelsende tro.

Et falskt bilde av salighetens vei

Om vi skal forsøke å sammenfatte hva som er galt med denne lære om salighetsordningen, skal det aller først sies at feilen ikke består i at Schartau regner med at den egentlige omvendelsen foregås av en kortere eller lengre forberedelse.

Også Luther kan tale om en slik forberedelse, men da ikke i den betydningen at mennesket forbereder seg for sin omvendelse, men at Gud arbeider på mennesket og fører det til omvendelse. Overgangen fra død til liv – selve omvendelsen – skjer dog i ett øyeblikk.

Når Gud arbeider på et menneske og bearbeider det, bruker han loven som sitt «fremmende verk». Loven er tuktemesteren (Gal 3,24). Men når loven får denne beskrivelsen, betyr ikke det at loven gir mennesket en viss disposisjon som gjør det mottakelig for troen. Loven formidler altså ingen nåde og er ikke nådens førskole.

Schartaus nådeordnings-skjema avviker altså fra den bibelsk-lutherske læren på mange punkter.

1) Omvendelsen skjer ifølge dette skjemaet under samvirke av det uomvendte, oppvekte mennesket og Guds nåde (synergistisk frelsesoppfatning).

2) Omvendelsen er ifølge dette skjemaet forenlig med botskamp. Men det uomvendte mennesket er dog ikke utrustet for en slik konflikt. Ifølge Skriften er Gud alene virksom ved omvendelsen av syndere. Han legger omvendelsens milde åk og lette byrde på mennesker og innbyr dem å komme til Jesus. Men ifølge nådeordningens skjema er evangeliets innbydelse å komme «som du er», et uttrykk for hyperevangelisme.

3) Nådeordningens skjema regner helt feilaktig med forekomsten av tre klasser av mennesker: a) slike som er uomvendte, b) slike som er oppvekte, men ennå ikke omvendte, c) slike som er omvendte. Skriften og bekjennelsen skiller mellom tro og vantro, omvendt og uomvendt, gudfryktig og ugudelig. Noe mellomstadium fins ikke.

4) Loven blir – ifølge dette skjemaet – et nådemiddel til menneskers salighet, sideordnet med evangeliet.

5) Gjennom dette skjemaet får vi en falsk deling av lov og evangelium.

6) Bønnen blir i dette skjemaet et nådemiddel i stedet for en nådevirkning.

Avslutning

Samme Schartau som i et brev forteller om sin omvendelse og som selv sier at han fikk nåde til å ta imot den forkynte tilgivelsen som Jesu ord og løfte, grunnet på hans egen blodige forsoning, og som forteller at dette skjedde under et dårlig og skjødesløst skriftemål, samme Schartau kom til i sin undervisning å grunne tilgivelsen, ikke på denne faste grunnen, men «dernest» på det som skjer i mennesket. «Fins det da ikke noe hos mennesket som beveger Gud til å tilgi menneskets synder?» Dette spørsmålet (StK II, 650) besvarer han slik: «Absolutt ingenting uten den sanne troen.» Men da er tilgivelsen ikke lenger grunnet bare på den blodige forsoningen men også på den utvikling som skjer i menneskets indre. Troen blir en tredje årsak til frelsen. I denne sin synergisme skiller Schartau seg fra Skriften og den lutherske bekjennelsen.

(Tidskriften Biblicum, 1/1981)