Hvordan oppstår de døde og hvilken kropp får de?

Av Stefan Hedkvist 

Noen av medlemmene i menigheten i Korint hadde problemer med å forstå hvordan døde oppstår, altså hvilken kropp de skal få. Og fordi de var forvirret angående oppstandelseskroppen, hadde de gjort det enkelt for seg selv og begynt å lære at det ikke fantes noen oppstandelse – uten å tenke på konsekvensene. For om det ikke fins noen oppstandelse, fins det heller ingen tilgivelse for syndene. Om det ikke fins noen oppstandelse fra de døde, har heller ikke Jesus oppstått, og da er vi fortsatt i våre synder.

I første del av 1 Kor 15 skriver Paulus om oppstandelsens faktum. Jesus har oppstått. Han viste seg for mange. Han oppsto som førstegrøden av dem som har sovnet inn. Når han en dag kommer tilbake i herlighet, skal vi også gjøres levende eller bli forvandlet dersom vi lever når den dagen kommer. Deretter følger versene 35-49 som handler om hvilken kropp vi skal få i oppstandelsen. Begge spørsmålene er fortsatt like aktuelle. Fins det en oppstandelse, og hvilken kropp og hvilke egenskaper skal de oppstandne ha? La oss se hva Paulus svarer i 1 Kor 15,35-49:

Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?» Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse. Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk. Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans.  

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en jordisk kropp, det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet: Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv.

Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige. Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være. På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.

De fleste betrakter sin nåværende eksistens som den eneste virkelige. Døden befinner seg ved horisontens ytterste grense. Da opphører vår eksistens, tenker man. Alle vet jo hva som da skjer. Kroppen legges i graven eller blir brent. I jorden går kroppen i forråtnelse til det bare er bein igjen, og med tiden forsvinner de også. Etter kremering blir asken spredt eller begravd. Om man vil spre asken, kreves det tillatelse fra myndighetene, noe det ikke er så vanskelig å få. Ofte ønsker man å spre asken til havs. Av og til tror jeg at man vil at asken skal spres fordi tanken på oppstandelsen er så forstyrrende. Man vil for sikkerhets skyld sørge for at oppstandelsen blir umulig – det skal bli for vanskelig for Gud. Men Bibelen sier at ingenting er umulig for Gud.

Grunnen til at noen i Korint sa at det ikke fantes noen oppstandelse, skyldtes at de ikke kunne tenke seg hvordan det skulle gå til. Når kroppen allerede er ødelagt, forråtnet eller oppbrent, hvilken kropp er det da som skal oppstå? Paulus tar opp spørsmålet: Hvordan oppstår de døde? Hvilken kropp får de?

Dette er nok spørsmål som alle kristne har fundert over. De som dør som barn, skal de oppstå og leve for evig som barn? De som er gamle og svake, skal de oppstå som eldre? Om vi ser på menneskehetens utvikling, ser vi et stadig større antall genetiske skader. Kommer de til å oppstå fortsatt merket av sine sykdommer eller funksjonsvariasjoner? Hører funksjonsvariasjonene til personen slik at de skal prege han eller henne også i den evige eksistensen? Og hvordan blir det med dem som har pådradd seg skader i livet? Hvilken kropp skal de ha i oppstandelsen? Kommer det til å finnes personer med amputerte bein eller armer?

Vi skal svare med Paulus: «Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn … Gud lar det få den skikkelse som han vil … Slik er det også med de dødes oppstandelse.» Paulus svarer med å ligne en begravelse med å plante et frø. Det gror ikke før det legges i jorden og dør. Det som siden vokser opp, har en helt annen form og herlighet enn frøet som ble lagt i jorden. Kan Gud gi forskjellig form til plantene avhengig av hvilket frø som sås, og kan han gi forskjellig form til jordiske kropper, til kroppene til mennesker, fe, fugler og fisker, så kan han også gi vår oppstandelseskropp den form han har bestemt.

Også når det gjelder vår herlighet har Gud kontroll. Her gjelder samme sak. Et fullt friskt menneske, fullt utviklet og på toppen av sine fysiske og mentale evner, er noe forunderlig. Vi beundrer dets prestasjoner ved store sportsbegivenheter og forundres over hva et menneske kan få til. Men mennesket har en glans som blekner. Vi mister etter hvert våre evner, og når vi har nådd slutten på livet, er det ikke mye kraft igjen. Men oppstandelseskroppen har en helt annen glans. Paulus sammenligner det med den forskjellen vi kan se mellom ulike kroppers herlighet: «Det fins himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans. Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en jordisk kropp, det står opp en åndelig kropp.»

«Det oppstår en åndelig kropp,» skriver Paulus. Det innebærer ikke at vi skal bli åndevesener. Men det oppstår en kropp som har andre egenskaper enn vår jordiske kropp. Vi vet hvilke egenskaper vår jordiske kropp har og hva kroppen trenger for å leve. Men hvilke krav stilles til våre kropper for å kunne leve evig for Gud og tjene ham? Det vet bare Gud. Men vi blir forsikret om at Gud skal gi vår oppstandelseskropp passende egenskaper. Derfor kalles den en åndelig kropp. Vi vet ikke hva vi skal bli, og vi vet ikke hva som menes med en åndelig kropp. Men Skriften gir oss denne forsikringen: «Når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham» (Kol 3,4).

Ved hjelp av en rekke sammenligninger mellom det første mennesket Adam og Kristus, som han kaller den siste Adam, forklarer Paulus at det fins en åndelig kropp. Det første mennesket ble formet av jord og ble et levende vesen da Gud blåste livsånde inn i nesen. Ved syndefallet kom det forbannelse over ham og alle etterkommerne hans. På grunn av synden må vi alle vende tilbake til den jorden som vi er kommet fra. Vi er alle lik Adam, og hans livsvilkår ble våre livsvilkår, og det kommer først. Først kommer det jordiske, deretter kommer det åndelige. Det jordiske har vi erfaring med. Deretter kommer det åndelige, og det må vi vente på. Men én ting er sikkert: Det kommer. Likesom det fins en jordisk kropp, fins det også en åndelig.

Det var ikke nødvendig for Gud å blåse inn livsånde i nesen på Kristus for at han skulle bli et levende vesen, slik han måtte i Adam. Kristus er Guds Sønn, og eksisterer fra evighet av. Han har liv i seg selv, og han kom fra himmelen for å gi verden liv. Han ble en livgivende ånd. Han ble forherliget etter at han hadde fullført alt det som krevdes for å gi åndelig og evig liv til oss som er lik den første Adam.

«Og slik den himmelske er» – altså slik Kristus er – «slik skal også de himmelske være. På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.» Dette er vår største lengsel og vårt faste håp. Vi skal en dag bli lik Kristus som med sitt liv og sin død kjøpte oss for at vi skal tilhøre ham. Han har oppstått som den første blant mange. På oppstandelsens dag skal han forvandle oss slik at vi blir lik ham.

Øyenvitneskildringene i evangeliene gir oss en forutanelse om hva vi skal bli. Etter oppstandelsen ser vi ikke lenger smerte og lidelse hos ham, bare seier og herlighet. Vi skal få del i hans herlighet og seier. Han skal opphøye oss til en herlighet og ære som er helt ufattelig. Jesus sier i brevet til Laodikea: «Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone» (Åp 3,21).

Vi hører at Jesus spiste mat etter sin oppstandelse, men det var ikke fordi kroppen trengte mat, men av andre grunner. Han spiste for å vise sine forskrekkede disipler at han ikke var en ånd, men den samme kroppen som ble lagt i graven, hadde oppstått i forherliget skikkelse. Han spiste også for å identifisere seg. Disiplene kjente ham igjen da han bød dem på frokost ved Gennesaretsjøen. Vi skal også spise i himmelen. Der skal vi bli budne til Lammets festmåltid, og vi skal få spise av livets tre. Men kroppene våre skal ha andre egenskaper, for vi skal aldri sulte eller tørste mer. Vi skal ikke lenger leve med graven som den ytterste horisonten for vår tilværelse, for døden skal ikke finnes mer. «På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.» Gud har makt til å gjøre dette. Det er vårt håp.

(Tidskriften Biblicum, 4/2019)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.