Av Seth Erlandsson

Profetene i GT taler om en tilbakevending, men hva slags tilbakevending er det profetene taler om? Svaret på dette spørsmålet krever en hel artikkel med tanke på de mange misforståelsene som fins.

Bakgrunnen

HERREN hadde lovet Abraham å gjøre ham til et stort folk: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse … I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12,2-3). «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem! … Så tallrik skal ætten din bli» (1 Mos 15,5). Løftet gjentas for sønnesønnen Jakob: «I deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 28,14). Da Jakob kom tilbake fra Paddan-Aram, sa Gud til ham: «Nå skal du ikke lenger kalles Jakob; Israel skal være navnet ditt … Vær fruktbar og bli tallrik! Et folk, ja, mange folkeslag skal stamme fra deg, det skal være konger blant dine etterkommere» (1 Mos 35,10-11).            

Etter Israels barns mirakuløse redning fra slaveriet i Egypt, inngår HERREN en spesiell pakt med Israels folk ved Sinaifjellet, dvs. en avtale eller en overenskomst med den bergede skaren. Som HERRENS folk, frelst fra slaveriet, skal Israel i takknemlighet være HERRENS tjener, tjene og tilbe ham som den eneste sanne Gud og vitne om hans store nådegjerninger. Israel fikk et viktig tjeneroppdrag for å vitne om, og være et forbilde på, den kommende frelsen ved Messias. Nåden som Israels barn fikk erfare, er kraftkilden for tjeneroppdraget deres. Den burde resultere i en ny vilje til å tjene Gud, noe Jesaja vitner om med følgende ord: «Jeg vil minnes HERRENS velgjerninger og lovsynge HERREN for alt det HERREN har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet» (Jes 63,7).

Men de fleste av Israels barn svek meget snart dette løftet som de ga ved inngåelsen av Sinaipakten. Da paktbetingelsene ble opplest, lovte folket: «Alt Herren har sagt, vil vi gjøre og adlyde» (2 Mos 24,7). HERREN lovte på sin side Israels barn å rikelig velsigne dem «hvis dere følger forskriftene mine og gir akt på budene mine og holder dem» (3 Mos 26,3 ff): «Hos dere skal tresketiden vare helt til vinhøsten, og vinhøsten skal vare til kornet blir sådd» (v 5), «jeg vil gi fred i landet» (v 6), «jeg vil vandre midt iblant dere. Jeg skal være deres Gud, og dere skal være mitt folk» (v 12). «Men hvis dere ikke hører på meg og ikke holder alle disse budene, hvis dere forakter forskriftene mine og … bryter min pakt, da skal jeg for min del gjøre dette mot dere (3 Mos 26,14ff): Jeg straffer dere med redsler» (v 16), «til ingen nytte skal dere så kornet deres; fiendene deres skal spise det» (v 16), «dere skal bli slått av fienden» (v 17), «jeg gjør landet øde» (v 32), og «dere vil jeg spre blant folkeslagene» (v 33).

I 5 Mos 28 gjentar Moses velsignelsene «hvis du nå vil adlyde HERREN din Guds røst» (v 1-14): «HERREN din Gud skal opphøye deg over alle folk på jorden … Velsignet er du i byen og velsignet ute på marken! … Dersom du holder budene fra Herren din Gud og går på hans veier, vil Herren gjøre deg til sitt hellige folk, slik han med ed har lovet deg.» Han gjentar også forbannelsene «hvis du ikke adlyder Herren din Guds røst» (v 15-68): «Herren skal føre deg og den kongen du setter over deg, bort til et folkeslag som verken du eller dine fedre har kjent» (v 36). «Bare en liten flokk skal bli igjen av dere som før var tallrike som stjernene på himmelen. For du adlød ikke Herren din Gud … Dere skal rykkes opp av det landet du nå går inn i og skal legge under deg» (v 62-63).

Herren vil ikke forkaste folket sitt

Ved lovens krav blir det tydelig hvor syndige menneskene er. De gjør stadig opprør mot Gud og sviker ham. De burde elske og lyde Gud som er så god mot dem, men pga. sitt syndeforderv mangler de evnen til å elske Gud over alle ting og sin neste som seg selv (= sammenfatningen av lovens krav). «Hvor sykt hjertet ditt er, sier HERREN Gud» (Esek 16,30). På grunn av synden har menneskene fortjent å bli forkastet for evig. HERREN er deres eneste redning. Den som ser HERRENS makt og vilje til å berge, ber: «Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo HERREN min Gud» (Jer 31,18, Norsk Bibel 88). Derfor forkynner HERREN ved Moses og profetene ikke bare lovens krav, men også hele tiden det glade budskapet om nåde, frelse og omvendelse som en ufortjent gave. Loven forkynner forkastelsen som alle har fortjent, evangeliet forkynner tilbakevendingen som ingen har fortjent.

HERREN vil ikke forkaste folket sitt. Til tross for stadig opprørskhet og frafall, er HERREN stor i nåde og barmhjertighet. Han tilgir og hjelper dem gang på gang, selv om de og om igjen trosser ham. Han venter i det lengste med dommen. Selv om Efraim, dvs. Nordriket, på det groveste forkastet HERREN for i stedet å dyrke Baal, vil ikke HERREN noen synders død. Han sier gjennom sin profet Hosea på midten av 700 tallet f.Kr., nesten 700 år etter Moses’ avskjedstale: «Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma, gjøre med deg som med Sebojim? Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede, ikke ødelegge Efraim en gang til» (Hos 11,8-9). Gud vil ingen synders død. «Det er vel ikke min vilje at den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve» (Esek 18,23).

Men til slutt blir dommen uunngåelig over Efraim og Samaria (725-722 f.Kr.) og over Juda og Jerusalem (605-587 f.Kr.). Dommen over Juda varsles ved den assyriske kongen Sanheribs ødeleggelser i landet år 701 f.Kr. Etter assyrernes herjinger på HERRENS oppdrag, konstaterer Jesaja: «Landet deres ligger øde, byene er brent ned, fremmede eter opp jorden rett for øynene på dere. Det er øde som når fremmede har ødelagt. Bare datter Sion er igjen som en løvhytte i en vingård, som et vaktskjul på en agurkmark, som en beleiret by. Hadde ikke HERREN over hærskarene latt noen få av oss leve, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra» (Jes 1,7-9).

Årsaken til ødeleggelsen er at Israel fortsetter i sin vantro, folkets stadige svik og ulydighet: «Hvem er blind, om ikke min tjener, hvem er døv som budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min utsending, like blind som Herrens tjener? Du ser mye, men enser det ikke. Han har åpne ører, men hører ikke … De ble ranet, og ingen berget dem» (Jes 42,19-22). I forbindelse med Jesajas kall i år 740 f.Kr. får han vite: «HERREN skal sende menneskene langt bort, øde og forlatt skal landet bli. Er ennå en tiendedel tilbake (slik tilfellet var etter 722 f.Kr.), skal også den brennes opp som når en eik eller terebinte blir felt og bare en stubbe står igjen. Den stubben er en hellig ætt» (Jes 6, 12-13). Jesaja gjentar senere at bare en rest kommer til å vende om, ta imot frelsen ved Messias: «En rest skal vende om til den veldige Gud (til den lovede Frelseren), en rest av Jakob» (Jes 10,21). Til et Israel som er blitt hardt hjemsøkt av assyrerne, forkynner Jesaja frelsesløftet: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste» (Jes 9,6, Norsk Bibel 88). Men de fleste fornekter at Messias er et Under, sant menneske uten synd og til og med Mektig Gud. De forkaster synderes eneste redning: «Selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt, med rettferd strømmer den på» (Jes 10,22).

Bare evangeliet kan skape tro

Derfor forkynner Herrens profeter både lov og evangelium, loven som avslører vår indre urenhet og evangeliet som tilbyr oss Messias’ renhet som en ufortjent gave. Samtidig med lovens krav «Vask dere, gjør dere rene!» (Jes 1,16) forkynner Jesaja evangeliet, synderens tilgivelse, en avløsning, en tilregnet renhet som har kraft i seg til å føde syndere på nytt, skape tro. Gaven lyder: «Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes 1,18). Gaven kan også forkynnes slik: «Og der skal det være en vei, Den hellige vei skal den kalles» (Jes 35,8). Messias er «den hellige veien». Bare han har den renheten som loven krever: å elske Gud over alle ting og sine medmennesker som seg selv. Ingen syndere kan oppfylle dette kravet. Men Messias er uten synd. Det fins ingen urenhet hos ham. Han er vår stedfortreder, som tar straffen for våre synder i vårt sted og oppfyller lovens krav om syndfrihet for vår regning.

Lovens krav med trusler om straff kan skape en frykt som forhindrer grove synder. Men bare evangeliet kan skape tro og tillit, som i Bibelen kalles å få et nytt hjerte, slik at vi i takknemlighet for Guds ufortjente velsignelse vil vende tilbake til ham, vil elske og tjene ham. Tilbakevendingen fra fangenskapet i Babel etter år 539 f.Kr. er et forbilde som viser at Gud vil og Gud kan gi oss tilbakevendingens gave.

Jesaja forteller om Messias og hva han i forveien har fått se ved Guds overnaturlige åpenbaring: «Det fantes ikke svik i hans munn» (Jes 53,9). «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5). Når Jesaja i kap. 35,8 kaller Messias for «den hellige veien» og sier: «På den skal ingen uren ferdes», da skjelver vi og tenker: Da er den veien ikke for meg, for loven viser meg tydelig at jeg er en uren synder. Derfor tilføyer Jesaja umiddelbart: «men den er til for dem» (ordrett oversettelse av grunntekstens ord wehú lámo[1]), dvs. for urene som regnes som rene gjennom Messias’ renhet (Jes 35,8). Veien til Sion, til Guds fredsrike, til «landet som flyter av melk og honning», er ikke våre gjerninger, men Messias’ gjerninger for oss. «Jeg er veien,» sier Jesus (Joh 14,6). «Veien» er ryddet og helt jevn, det gjenstår ingenting for oss å legge til.

Løftets barn er de som tror, de som ikke forkaster Messias og hans frelsesgjerning. Herren sier om sin sanne tjener, Messias: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel («resten») tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende» (Jes 49,6). «I de siste dager (= tiden mellom Messias’ første komme og hans gjenkomst til dom på den siste dagen) skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme» (Jes 2,2).

Profetene benytter ofte et billedspråk fra det geografiske Israel når de forkynner om Messias og den lovede velsignelsen i hans rike. Messias er høyest blant fjellene, for han er HERRENS bolig, HERRENS sanne tempel. Jesus sa: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager» (Joh 2,19). «Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp. Da han var stått opp fra de døde, husket disiplene hans at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ordet Jesus hadde sagt» (Joh 2,21-22). Peter skriver: De troende er «levende steiner» i Kristus, i dette åndelige huset (1 Pet 2,5). Paulus skriver: «Dere er altså Kristi kropp og hver for seg deler av den» (1 Kor 12,27). Arvedelen, løftets land, gjelder ikke bare jødene, poengterer Paulus. «Hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet» (Ef 3,6).

De troende av både jøder og hedninger er Guds folk

Det Israel skulle være og hadde lovet å være, nemlig en trofast tjener, en budbærer om Herrens nådegjerninger, det er de troende fra både jøder og hedninger. De er «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk» (1 Pet 2,9). Paulus skriver: «Ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak (dvs. gjennom løftet) skal du få en ætt som skal kalles din. Det betyr: Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt» (Rom 9,6-8). «Slik sier han det hos Hosea: Det folket som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede. Der det før ble sagt til dem: «Dere er ikke mitt folk», der skal de kalles den levende Guds barn. Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst» (Rom 9,25-27).

Esekiel profeterer om tilbakevendingen slik: «Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (Esek 36,24-26). Vi ser tydelig at tilbakevendingen er det samme som den nye fødselens under, et nytt hjerte. Jesus sa til Nikodemus: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Joh 3,3). De tilbakevendende har fått et nytt hjerte. De er ikke agnostikere og ateister, åndelig blinde. «Da skal de ikke mer gjøre seg urene med avgudene sine og alt det motbydelige og alle syndene sine… Min tjener David (= Messias) skal være konge over dem, og de skal alle ha én gjeter» (Esek 37,23-24).

Profetene bruker en rekke bilder for den nye fødselens under, for omvendelsen til HERREN og hans land. Gud sa til Esekiel: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord!… Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende… Jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel… Jeg talte profetord, slik han hadde befalt meg. Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær… Jeg gir dere min ånd så dere blir levende, og lar dere finne hvile i deres eget land» (Esek 37,4-14).

Jesaja profeterer om den nye fødselen som noe overnaturlig: «Juble, du barnløse som ikke fødte, bryt ut i jubelrop, du som ikke fikk rier! For hun som er forlatt, får flere barn enn hun som har mann, sier HERREN» (Jes 54,1). De troende er ikke født «etter naturens orden», men «ved Guds løfte» (Gal 4,23). De er født ovenfra (jf. Joh 3,3), født av Gud. Se Gal 4,23-27, der Paulus siterer Jes 54,1 og understreker forskjellen mellom pakten fra Sinaifjellet og Guds nådepakt: «Det nåværende Jerusalem … lever i slaveri med sine barn,» men «det himmelske Jerusalem» er fritt og «vår mor». Hebreerbrevets forfatter sier at de troende har kommet «til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen» (Hebr 12,23).

Den nye fødselens Sion skiller seg markant fra det gamle Sion

Flere ganger og med ulike bilder gjør Jesaja tydelig den store forskjellen mellom det nåværende, jordiske Jerusalem og det himmelske Jerusalem. Så sier HERREN ifølge Jes 54,7. 11-14: «Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men i min store barmhjertighet tar jeg deg tilbake. Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. Murtindene gjør jeg av rubiner, portene dine av krystaller og hele ringmuren av kostbare steiner. Alle dine barn skal læres opp av Herren; stor blir freden for barna dine. Ved rettferd skal du være grunnlagt, langt borte fra undertrykkelse. For du skal ikke være redd, og ødeleggelse skal ikke nå deg.» «Du skal bli en herlig krans i Herrens hånd, et kongelig diadem i din Guds åpne hånd. Du skal ikke lenger kalles Den forlatte, og landet skal ikke lenger kalles Det som er lagt øde. Men du skal hete Den jeg har kjær, og landet ditt Den jeg har tatt til ekte. For Herren har deg kjær og vil ta landet til ekte» (Jes 62,3-4). «På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin… Han skal sluke døden for evig. Herren Gud skal tørke tårene fra hvert ansikt. Han skal ta bort sitt folks vanære fra hele jorden. For Herren har talt» (Jes 25,6-8). Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24).

I og med Messias’ frelsesgjerning oppfylles løftet til Abraham om rik velsignelse og et land som flyter av melk og honning. Velsignelsen er HERRENS nådegjerning, den tilbys alle folk og har makt til å skape tro, en sann tilbakevending til ham og hans rike. Der er alle HERRENS disipler, og vanære, tårer og død fins ikke mer. Jesaja sammenligner med sin tids Israel og Juda: «Dine ruiner og øde steder og landet som ligger i grus, nå blir det for trangt for dem som bor der. Langt borte er de som vil sluke deg. Enda en gang skal øret ditt høre at barna du fikk i din barnløshet, sier: «Dette stedet er for trangt for meg. Gi plass, så jeg kan bo her!» Da skal du si i ditt hjerte: «Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ufruktbar, landflyktig og fordrevet. Hvem har fostret disse? Se, jeg var forlatt og alene. Hvor kommer disse fra?» (Jes 49,19-21, jf. Jes 54,1!).

«På den dag skal Herrens spire (=Messias) være til pryd og herlighet, og landets frukt til stolthet og til pryd for de unnkomne av Israel… Den … skal kalles hellig – hver den som er innskrevet til livet i Jerusalem – når Herren får tvettet bort Sions døtres urenhet og når han får skylt bort Jerusalems blodskyld fra dets midte ved doms Ånd og renselses Ånd» (Jes 4,2-4 – Norsk Bibel 1988). «Den dagen skal Herren for annen gang rekke hånden ut for å kjøpe fri resten av folket sitt, de som er igjen fra Assur, Egypt, Patros, Kusj, Elam, Sinear, Hamat og fra kystlandene. Han skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre sammen de spredte av Juda fra de fire verdenshjørner» (Jes 11,11-12). «Fjell og hauger bryter ut i jubel foran dere, alle trær på marken klapper i hendene. I stedet for tornekratt skal det vokse sypresser, i stedet for nesler skal det vokse myrt. Slik skal HERREN få et navn, et evig tegn som aldri slettes ut» (Jes 55,12-13). Hvem får landet til arvedel? «De som tar sin tilflukt til meg, skal arve landet og ta mitt hellige fjell i eie» (Jes 57,13b).

«Ingen skal høre mer om vold i ditt land, om herjing og ødeleggelse innenfor dine grenser. Du skal kalle murene dine Frelse og portene dine Lovsang. Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen, måneskinnet skal ikke lyse for deg, men HERREN skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet. Din sol skal ikke mer gå ned, din måne skal aldri avta. For HERREN skal være ditt lys for evig. Sørgedagene dine er til ende. I ditt folk skal alle være rettferdige, De er et skudd i min hage, som hendene mine har laget til min ære» (Jes 60,18-21).

Apostelen Johannes fikk se velsignelsens lovede land, de troendes usynlige fredsrike. På fangeøya Patmos fikk han i et syn se inn i den usynlige, himmelske verden. «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene» (Åp 7,9). «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?… Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod» (Åp 7,13-14). De som har vendt tilbake til det sanne Sion er fra både jødene («bare en rest») og fra hedningfolkene, «fra alle nasjoner og stammer, folk og språk». «Mitt rike er ikke av denne verden,» understreker Jesus (Joh 18,36). Det sanne Sion er altså et åndelig rike. Fjellet Sion er ikke som Sinaifjellet, skriver Hebreerbrevets forfatter til sine trossøsken, «et fjell dere kan ta og føle på… Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem» (Hebr 12,18-24).

Den nye pakten er ikke som Sinaipakten

Jeremia profeterer om Herrens frelsesgjerning gjennom den nye pakten: «Se, dager skal komme, sier HERREN, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres…; den pakten brøt de… Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte… De skal alle kjenne meg, både små og store, sier HERREN. For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden» (Jer 31,31-34). Herrens vilkårsløse og totale syndstilgivelse har makt til å føde mennesker på nytt, «både små og store», slik at de blir medlemmer i det fredsriket der «alle kjenner HERREN», alle lever i et kjært fellesskap med ham. Guds rike kommer ikke til et menneske på en slik måte «at en kan se det med øynene», understreker Jesus (Luk 17,20).

Sinaipakten var en tosidig avtale, et tilbud med vilkår, som vi har sett ovenfor. Den nye pakten er uten vilkår. Den er akkurat som den pakten HERREN ifølge 1 Mos 15 inngikk med Abraham, en vilkårsløs nådepakt. Jeremia 34,18-19 forteller hvordan en tosidig avtale kunne inngås. En kalv ble ofret ved å deles opp i to deler, og begge partene forpliktet seg til å holde avtalen ved å gå mellom de to stykkene. Men da pakten med Abraham ble inngått, gikk ifølge 1 Mos 15,17 HERREN alene mellom kjøttstykkene under bildet av «en rykende ovn med en flammende fakkel». Dermed viste HERREN at han tok på seg å oppfylle både paktens løfte om velsignelse og motpartens løfte om lydighet. Dette ble fullbyrdet da Guds evige Sønn ble menneske og i vårt sted led forkastelsens straff og oppfylte lovens krav om lydighet.  

Skyggebilder av Messias og den sanne tilbakevendingen

Det gamle testamente inneholder en rekke skyggebilder av Messias og hans frelsesgjerning. Når det gjelder den gamle paktens krav om renhet og rett feiring av høytider, nymånedager og sabbater, skriver Paulus: «Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen (selve virkeligheten) tilhører Kristus» (Kol 2,17). Hebreerbrevets forfatter skriver: «Loven (Guds undervisning i GT) inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene» (Hebr 10,1).

HERREN lover å befri jødene fra det babylonske fangenskapet ved den persiske kongen Kyros, slik at de kan vende tilbake til sitt land: «Jeg sier om Kyros: «Min hyrde, som skal gjennomføre alt det jeg vil, si om Jerusalem: Hun skal bygges! og om tempelet: Det skal grunnlegges!» (Jes 44,28). «Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet» (Jer 29,10). «Se, dager skal komme, sier HERREN, da jeg vender skjebnen for mitt folk Israel og Juda, sier HERREN, og fører dem tilbake til det landet jeg ga fedrene deres… Den dagen, sier HERREN over hærskarene, skal jeg bryte åket på nakken din og slite lenkene i stykker. De skal ikke lenger være slaver for fremmede, men de skal tjene HERREN sin Gud og David, sin konge, som jeg vil reise opp for dem» (Jer 30,3-9).

Messias kalles vanligvis «Davids Sønn», men i blant, som her, bare «David» (se også f.eks. Esek 34,23-24). Befrielsen ved Kyros fra det babylonske fangenskapet vitner om Guds makt til å redde fra syndens fangenskap. Den er ikke den sanne befrielsen fra syndens fangenskap og den sanne tilbakekomsten, bare en skygge av Messias befrielsesgjerning. Ved Kyros’ befrielsesgjerning ble de bortførte tilbudt en tilbakevending til Jerusalem. Men bare en liten del av de tilbakevendende var «HERRENS disipler». Frafall og trass mot HERREN fortsatte, og Jerusalem ble ikke den fredens bolig, som den fulle oppfyllelsen av løftet om landet handler om, et rike som flyter over av velsignelse. 

Tilbakekomsten gjennom Kyros ville rette jødenes blikk mot Messias, den sanne befrieren, men de fleste fortsatte i åndelig blindhet når det gjaldt den sanne befrielsen og den sanne tilbakevendingen. Gjennom Moses og profetene hadde Gud advart mot hedningfolkenes avgudsdyrkelse og umoral. Men da Esra kom til Jerusalem på 400-tallet f.Kr., hadde mange av de tilbakevendte giftet seg med hedenske kvinner og tatt etter deres avskyelige skikker. «Lederne og stormennene har vært de første til å drive med slik troløshet» (Esra 9,2). «Men nå, hva skal vi si etter dette, vår Gud?», skriver Esra. «For vi har forlatt dine bud, som du ga gjennom dine tjenere profetene» (Esra 9,10f). Da Israels rette hersker kom til Juda land i overensstemmelse med løftet i Mika 5,2, var det like ille: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11).

Sammenfatning

Gud, vår Frelser, «vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). Han vil ingen synders død. «Det er vel ikke min vilje at den urettferdige skal dø, sier HERREN Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve» (Esek 18,23). Gang på gang forsøker han å føre Israels barn som har sveket ham tilbake til seg, til sitt rike, og ikke bare dem, men alle syndere. Til sin Sønn, Messias, sier han som vi har sett: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende» (Jes 49,6).     

Løftet om en tilbakevending gis til Israels barn og til alle folk for å skape tro og gi frelse fra fangenskap og forkastelse. Messias er en befrier fra synd og evig straff for alle mennesker ved sin stedfortredende forsoning. Messias skal «åpne blindes øyne (åndelig blinde) og føre fanger ut av fengselet, dem som sitter i mørke ut fra fangehullet (det åndelige fangenskapet)» (Jes 42,7). Peter sier om troende fra både jødefolket og fra hedningene: «Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9).

Løftet om redning («Jeg skal vende skjebnen for dere») rettes ofte til Israel og Juda (f.eks. Jer 30,3; Amos 9,14). Men samme løfte rettes også til hedningfolk, f.eks. til det overmodige Moab: «Jeg skal vende skjebnen for Moab i dager som kommer» (Jer 48,47), til ammonittene: «Siden vender jeg skjebnen for ammonittene» (Jer 49,6), og til elamittene: «I dager som kommer, skal jeg vende skjebnen for Elam» (Jer 49,39). Legg merke til HERRENS ord gjennom Jesaja: «De som tar sin tilflukt til meg, skal arve landet og ta mitt hellige fjell i eie» (Jes 57,13 b).

Israel i vår tid er en jødisk stat, og en overveldende majoritet av de som vender tilbake dit er ikke «HERRENS disipler», men dessverre agnostikere eller ateister. De tilbakevendende som Bibelen taler om har fått et nytt hjerte, dvs. er blitt omvendt til HERREN (se bl.a. Esek 36 og 37). Det Sion de omvendte vender tilbake til, er ikke et verdslig rike, men Guds evige rike, «en høytidsfeiring» med «Jesus, mellommannen for en ny pakt» i sentrum (Hebr 12,23f). Det har en ringmur av kostbare steiner, der alle innbyggerne er HERRENS disipler (Jes 54,11-14). «På dette fjellet skal HERREN over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid» (Jes 25,6). Nådeløftet til Abraham og Israel går i oppfyllelse: «Et folk, ja, mange folkeslag skal stamme fra deg» (1 Mos 12,2-3; 35,11). Johannes fikk se oppfyllelsen av nådeløftet gjennom en åpenbaring: «Jeg så en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9).

I velsignelsens land fins ingen forbannelse, ingen vantro, ingen ufred. Som kontrast til et land med ruiner, ødeleggelse og store hjemsøkelser, skildrer profetene den overstrømmende velsignelsen i Guds rike med bilder fra det jordiske landet Israel: «Druesaft skal dryppe fra fjellene og flyte fra alle høyder… De skal bygge opp igjen ødelagte byer og bo i dem. De skal plante vinmarker og drikke vinen. De skal anlegge hager og spise frukten. Jeg planter dem i deres egen jord, og de skal aldri mer rykkes opp av jorden jeg har gitt dem» (Amos 9,13-15).

At Guds sanne Israel er de troende blant både jøder og hedninger, kaller mange helt feilaktig for en «erstatningsteologi». De troende fra hedningfolkene har ikke erstattet den troende resten fra jødene, men er blitt innpodet i denne resten. Paulus bruker bildet «en vill oljekvist» om troende hedninger som er blitt innpodet i «det ekte oliventreet», dvs. troende jøder (Rom 11,17-24). Vantro jøder kalles for avbrutte greiner. Urmenigheten på Jesu tid var alle fra begynnelsen av troende jøder i det landet Gud hadde bevart, til tross for folkets frafall, for at Messias i overensstemmelse med løftet skulle bli født i dette landet: «Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager» (Mika 5,1). Til Messias’ urmenighet, dette Sion, «strømmet hedninger» (jf. løftet i Jes 2,2) som ble omvendt ved evangeliet om Jesus Kristus. Jesus kommenterer troen til en hedning med ordene: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor» (Matt 8,10-12).

Paulus formaner de troende hedningene til ikke å se ned på jødene pga. deres vantro. «Nåvel! På grunn av vantro ble de (de vantro jødene) avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! For sparte ikke Gud de naturlige grenene, vil han heller ikke spare deg» (Rom 11,20-21, Norsk Bibel 1988). Jødenes forherdelse er ikke total, men partiell, «det er også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt» (Rom 11,5). Jesaja hadde profetert at «en rest skal vende om» (Jes 10,21). Denne resten har ennå ikke i fullt antall blitt berget inn i Guds rike. Evangeliet skal derfor forkynnes for både jøder og hedninger fram til den ytterste dagen. Ennå kan jøder bli omvendt, parallelt med at «hedningenes fulle antall» berges inn. «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14).

«På denne måten (gresk hoútås) skal hele Israel bli frelst» (Rom 11,25-26). «Selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om» (Jes 10,22; Rom 9,27-28). Med «hele Israel» menes derfor det fulle antall av den troende resten fra jødene og det fulle antall av omvendte hedninger. «For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn» (Rom 9,6-7). «Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden (= evangeliet) og ikke ved bokstaven (= loven)» (Rom 2,29).

PS! De ultraortodokse jødene i Mea Shearim (de gamle jødekvarterene i Jerusalem) aksepterer ikke staten Israel som det lovede riket, fordi staten Israel er opprettet og styres av verdslige politikere. I Skriften har de sett at det lovede land er et messiansk rike med Messias som konge, og at alle dets innbyggere lytter til hans røst. Men dessverre har de ikke innsett at Messias allerede har kommet og at Sinaipakten dermed har tjent ferdig og blitt fullbyrdet av den nye pakten. Derfor krever de at den gamle pakts tempel og offertjeneste må gjenopprettes og alle seremonilovenes bestemmelser må følges. Peters ord ved apostelmøtet i Jerusalem er fortsatt aktuelle: «Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære?» (Apg 15,10). Man er fremmed for friheten i Kristus, og slik var det for mange jøder også på Paulus’ tid. Paulus skriver: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen» (Gal 5,1).  

Det fins jøder i Israel som kommer til tro på Jesus som den lovede Messias, og dette er svært gledelig. Men de møter vanskeligheter og motarbeides av judaister på ulike måter. Kristen tro betraktes som en trussel mot jødedommen. De Messiastroende jødene behøver vår hjelp til å se og glede seg over den kristne friheten.

Jeg har hatt gleden av å besøke Israel flere ganger. Det er gripende å besøke landet der den lovede Frelseren gikk omkring og fullførte vår gjenløsning. Vi kan ha stor beundring for jødene og dagens israelere og på ulike måter forsøke å hjelpe dette så skadede folket til et fristed på jorden. Men la oss alltid holde fast ved Jesus, hans og apostlenes undervisning om Guds rike. Guds sanne Israel er ikke en ytre stat for en bestemt etnisk folkegruppe, et geografisk område på en jord som skal «slites ut som et klesplagg» (Jes 51,6) og «brenne opp» (2 Pet 3,10). Messias fredsrike er evig, et himmelrike for alle troende som kommer «fra øst og vest» og får «sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob» (Matt 8,11). Uavhengig av hvor på jorden de bor, har de ved troen på Messias og hans frelsesgjerning «kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte (= arveberettigede) som er oppskrevet i himmelen» (Hebr 12, 22-23).

Fotnote: 

[1] Disse viktige ordene oversettes ikke av Bibel 2000, men er hoppet over fordi de anses som ubegripelige. Også evangeliet i Jes 1,18 blir ubegripelig for Bibel 2000. Man endrer versets glade budskap til lov: «Når syndene deres er skarlagensrøde, kan de da bli hvite som snø? Når de er røde som purpur, kan de da bli hvite som ull?»

(Tidskriften Biblicum, nr. 4/2019)