Av Egil Edvardsen 

«Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden: … ‘Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg’» (Hebr 10,5.7). 

«’Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?’ Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (Luk 24,25-27). 

«Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene» (Luk 24,44). 

«Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle» (Matt 5,17). 

Disse fire sentrale skriftordene besvarer egentlig emnet for dette foredraget. Hvordan får profetiene sin endelige oppfyllelse? Svaret er kort og konsist: De får sin endelige oppfyllelse i Kristus.  

Den siste tiden 

Men la oss se litt nærmere på hvordan de blir oppfylt i Kristus. Og la meg aller først si noen ord om uttrykket «den ytterste tiden» eller «den siste tiden». Når er den ytterste tiden? Og svaret på dette spørsmålet er like kort og enkelt: Den ytterste tiden er nå. Vi lever i den siste tiden. Den siste tiden eller endetiden som vi ofte kaller den, er her og nå. Den startet med Jesu første komme til jorden, og den skal ende med hans andre komme, hans gjenkomst på den ytterste dagen. Så dette uttrykket «den ytterste tiden» refererer til hele den nytestamentlige tiden, ikke bare til en kort tid like før Jesu gjenkomst. 

Det er flere steder i Skriften som underbygger dette. Et av de tydeligste stedene er fra apostelen Peters tale på pinsedagen i Jerusalem. Peter siterer der profeten Joel og sier at Joels profeti om de siste dager ble oppfylt da, på den dagen. Peter sier: «Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel: ‘I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker’» (Apg 2,16-17). Det er helt tydelig at apostelen mente at han levde «i de siste dager» som Joel profeterte om. 

La oss gå til et annet sted. Hebreerbrevet innleder med disse ordene: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,1-2). Senere sier Hebreerbrevets forfatter om Kristus: «Nå har han åpenbart seg én gang for alle ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer» (Hebr 9,26). Det er helt tydelig at Hebreerbrevets forfatter anså Kristi første komme for å være «i disse siste dager» og «ved tidenes ende». 

La oss også lese noen andre steder som underbygger det faktum at den ytterste tiden er allerede her og nå, i og med Kristi første komme til jorden. Peter skriver om Kristus: «Han var bestemt til dette før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende» (1 Pet 1,20). I 1 Kor 10 skriver Paulus om Israel i ørkenen og sier at de skulle være som et advarende eksempel for oss. Han skriver: «Det som hendte med dem, skulle være til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet» (1 Kor 10,11). I Jakobs brev skriver Jakob til de rike og refser dem for deres rikdom. Han skriver: «Dere har brukt endetiden til å samle skatter!» (Jak 5,3). 

Vi ser altså at Skriften klart og tydelig definerer «den ytterste tiden» som den tiden vi lever i her og nå, den tiden som ble innledet med Kristi første komme til jorden, den nytestamentlige tiden. Så spørsmålet er altså hvordan profetiene i Det gamle testamentet blir oppfylt i denne tiden.  

Sammenhengen mellom profeti og oppfyllelse 

Det er ikke alltid like enkelt å se forbindelsen mellom en profeti og profetiens oppfyllelse. Heller ikke Jesu disipler klarte det. Jesus refset dem for dette: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt!» (Luk 24,25). For å kunne se sammenhengen mellom profetien og dens oppfyllelse behøvde de Kristi Ånd. Ånden måtte åpne deres øyne så de kunne se at det var om Kristus profetene talte. Men straks de så hvordan profetiene fikk sin oppfyllelse i Kristus, ble profetienes oppfyllelse et sentralt og kraftig element i apostlenes undervisning. Paulus skriver: «Alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir» (Rom 15,4). Peter betraktet profetordet som «en lampe som lyser på et mørkt sted» (2 Pet 1,19). 

Overalt i de apostoliske skriftene i Det nye testamentet finner vi sitater og henvisninger til Det gamle testamentet. Særlig evangelisten Matteus, men også de andre evangelistene, anvender ofte profetier i Det gamle testamentet for å vise at det som hendte med Jesus og apostlene var en oppfyllelse av profetiene. Nesten 50 ganger i evangeliene og Apostlenes gjerninger siteres profetiene direkte, og det uttrykkes helt tydelig at det som hendte, var en direkte oppfyllelse av profetiene. Her er noen eksempler:  

• «Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten …» (Matt 1,22). 
• «Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja …» (Matt 4,14).  
• «Som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord …» (Luk 3,4). 
• «For dette ordet av profeten Jesaja skulle bli oppfylt …» (Joh 12,37). 
• «Her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel …» (Apg 2,16). 

• «Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet …» (Apg 15,15). 

Det fins altså en nær sammenheng mellom profetenes ord i Det gamle testamentet og apostlenes ord i Det nye testamentet. Skriften er en enhet. Begge testamentene taler om Kristus. I det ene blir han forutsagt; i det andre blir forutsigelsene om ham framstilt som oppfylt. Det gamle testamentets profetier og Det nye testamentets oppfyllelser er som to øyne som ser Kristus. Om vi bare ser med det ene øyet, ser vi ikke dybden. Vi mister dybdesynet. Vi må se både profetien og oppfyllelsen for å få det hele bildet. 

Men likesom de fleste mennesker har ett øye som ser bedre enn det andre, er det også i forholdet mellom Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Det nye testamentets ord om Kristus er klarere fordi Det nye testamentet inneholder selve oppfyllelsen, selve virkeligheten, mens Det gamle testamentet bare inneholder skyggebildet. Flere steder omtales Det gamle testamentet som skyggen, mens Det nye testamentet er virkeligheten. I Kol 2 tar for eksempel Paulus opp noen av de gammeltestamentlige forskriftene om mat og høytider. Han skriver: «La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus» (Kol 2,16-17). Som vi vet, får vi ingen detaljer ved å betrakte skyggen til en person. Vi får se formen og omrisset, men ikke noe mer. Vi ser ikke selve kroppen. Vi kan ikke se fargen på huden, håret eller øynene. Vi ser ikke personlige kroppslige detaljer som arr og rynker etc. Det gamle testamentets forskrifter om mat og drikke, om helligdager, om renselse osv. var ikke virkeligheten. Det var bare en skygge eller et forbilde. Selve virkeligheten, selve oppfyllelsen, er Kristus. 

Hebreerbrevet 10 skriver om de blodige ofrene i Det gamle testamentet slik de var blitt befalt av Gud gjennom Moses. Disse ofrene, leser vi i vers 1, «inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene» (Hebr 10,1). 

Men om Det gamle testamentet bare inneholder skyggen, mens virkeligheten fins i Det nye testamentet, betyr det at vi må bruke Det nye testamentet til å forklare Det gamle testamentet, ikke tvert om. Vi må ikke anvende Det gamle testamentet til å forklare Det nye testamentet. Det får bl.a. som følger at vanskelige og for oss uklare profetier i Det gamle testamentet ikke må tolkes slik at de kommer i konflikt med Det nye testamentet. Vi ser jo ikke på en persons skyggebilde for å avgjøre hvordan en persons kropp ser ut i virkeligheten. 

Hvor mye av Det gamle testamentet er profeti? 

Er alt i Det gamle testamentet profeti, eller er det bare de steder som i Det nye testamentet tydelig blir identifisert som profeti? Paulus skriver i Ef 2,20 at kirken, Guds folk, «er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen.» Det er altså disse to gruppene av forfattere som utgjør vår tros grunnvoll. Vi bygger vår tro på det apostlene og profetene har skrevet. Som vi vet, var apostlene øyenvitner. Men det samme var profetene. Apostlene forsto at profetiene ikke bare var det som sto skrevet i de 16 profetbøkene i Det gamle testamentet, nemlig fra Jesaja til Malaki. Hebreerbrevets forfatter skriver for eksempel: «Moses var trofast som tjener i hele Guds hus, for å vitne om det som en gang skulle forkynnes» (Hebr 3,5). I sin berømte tale på pinsedagen i Jerusalem sier Peter om David at han var en profet. Han sier at David «så inn i framtiden og talte om at Messias skulle stå opp» (Apg 2,30-31). Og i Apg 3 gjengis en annen tale av Peter, der han sier: «Alle profetene som har talt, helt fra Samuel av, har forkynt det som skjer i disse dager» (Apg 3,25). Moses, Samuel og David kalles altså i Det nye testamentet for profeter. De representerer de tre hoveddelene som Det gamle testamentet består av, nemlig loven, profetene og skriftene. 

Det er ikke alt i Det gamle testamentet som er like tydelige profetier. Store deler av Det gamle testamentets historiske bøker framstiller Guds folk Israels historie under den gamle pakt, og er rene historiske framstillinger om hva som konkret skjedde. Og vi tenker vel ikke alltid på disse historiske delene av Det gamle testamentet som profeti. Og som vi vet inneholder Det gamle testamentet også poesi, drømmer, forskrifter, biografier, etc. Likevel sier Jesus til jødene: «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!» (Joh 5,39). Og han sier videre til dem: «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om» (Joh 5,46). Med andre ord: Alle skriftene – også Moses – vitner til syvende og sist om Kristus. Alle skriftene er til syvende og sist profetier om Kristus. Og da den oppstandne Kristus slo følge med de to disiplene som var på vei til Emmaus på påskedagen, sa han til dem: «’Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet’ Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (Luk 24,25-27). 

Når det gjelder de historiske bøkene, er disse et vitnesbyrd om hvordan Gud bevarte løftet om Frelseren i det folket som han hadde utvalgt seg gjennom hele Israels historie. På tross av folkets vantro, synd og opprør mot Gud, var det hele tiden en liten rest av troende israelitter som trodde løftet om Messias, frelserkongen. Dette vitner Det gamle testamentets historiske bøker om. På denne måten peker også disse bøkene på en særskilt måte fram mot Kristus. 

Det betyr at hele Skriften handler om Jesus Kristus. Selv om vi ikke i alle Skriftens bøker finner direkte profetier om ham, peker alle likevel fram mot den frelse som han skulle bringe ved stedfortredende godtgjørelse for alle menneskers synder. Alle Bibelens skrifter vitner om ham i hvilken det fins tilgivelse for all synd og evig liv (Joh 5,39). 

Det gamle testamentets profetier oppfylles i og gjennom Kristus 

Om vi skal besvare spørsmålet om hvordan profetiene får sin oppfyllelse i den ytterste tiden, er det selvfølgelig klokest å gå til de stedene i Det nye testamentet som virkelig blir omtalt som oppfyllelser av profetiene. Når vi leser Skriften, har vi lært at må vi gå til de klare stedene og la de mer dunkle og for oss uforståelige stedene bli tolket i lys av de klare stedene. Dette gjelder ikke minst når vi taler om profetiene og deres oppfyllelse. 

Et annet viktig moment vi må framholde i denne forbindelse er at det er Den Hellige Ånd som avgjør hvordan profetiene i Det gamle testamentet skal tolkes. Hele Skriften er utåndet av Gud. Hvert ord er inspirert av Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd kan ikke motsi seg selv. Derfor må den tolkningen eller oppfyllelsen av Det gamle testamentets profetier som Den Hellige Ånd angir i Det nye testamentet, være den korrekte, og vi kan ikke sette oss til dommer over den tolkningen. Noen ganger virker det for oss som at Den Hellige Ånd er veldig fri i sin tolkning av Det gamle testamentet. Likevel er den tolkningen den rette. 

De aller fleste av Det gamle testamentets profetier som identifiseres i Det nye testamentet, handler om Kristi person og gjerning. De taler om alle aspekter ved Frelseren, slik som hvem Jesus er, hva han kom for å gjøre, hvor han skulle vise seg, når og hvordan Guds frelsesplan skulle settes ut i livet, og hvorfor Jesus er så viktig. La oss se på noen eksempler. 

Ifølge David er Jesus både Herren Gud og sant menneske:  

• «Herren sier til min herre: ‘Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!’» (Salme 110,1). 
• «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, en menneskesønn – at du tar deg av ham? En liten tid lot du ham være lavere enn Gud, og kronet ham med ære og herlighet» (Salme 8,4-6). 

Begge disse stedene fra to av Davids salmer blir oppfylt i Kristus ifølge Det nye testamentet. Salme 110 taler om Messias som sann Gud og sant menneske, og ifølge Jesus selv i Matt 22,42ff er han selv en oppfyllelse av denne profetien. Det samme gjelder profetien i Salme 8. Etter å ha sitert Salme 8 skriver Hebreerbrevets forfatter: «Da Gud la alt under ham, da var ingen ting unntatt; alt skulle underlegges ham. Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham. Men Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, ham ser vi nå kronet med herlighet og ære fordi han led døden» (Hebr 2,6-9). 

Ifølge profeten Jesaja skulle Messias være uten synd: 

• «Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik, enda han ikke hadde brukt vold og det ikke fantes svik i hans munn» (Jes 53,9). 

Peter skriver i sitt første brev at denne profetien ble oppfylt i Kristus: «Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn» (1 Pet 2,22). 

Ifølge profeten Mika skulle Messias fødes i Betlehem: 

• «Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager» (Mika 5,1). 

Som vi vet, var det nøyaktig det som hendte. Kristus ble ikke født i Jerusalem, men i den lille landsbyen Betlehem. Da vismennene kom til Jerusalem fra Østerland for å hylle kongen som var født, måtte kong Herodes og folket i Jerusalem tilkalle jødenes skriftlærde for å få vite hvor Messias skulle fødes. Og de skriftlærde svarte helt korrekt: «I Betlehem i Judea». Deretter siterte de Mikas profeti (Matt 2,4-6). 

Ifølge profeten Jesaja skulle Messias fødes av en jomfru: 

• «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel» (Jes 7,14). 

Etter at engelen hadde åpenbart for Josef at hans trolovede Maria skulle føde en sønn, står det hos Matteus: «Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten …», og deretter siterer evangelisten Jesajas ord (Matt 1,22-23). 

Ifølge profeten Jesaja skulle Messias’ virksomhet være i Galilea: 

• «Sannelig, det skal ikke finnes mørke for henne som er i trengsel. Før i tiden førte han skam over Sebulons land og Naftalis land. Men i fremtiden skal han la dem komme til ære: veien til havet, landet bortenfor Jordan, folkeslagenes Galilea. Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram» (Jes 9,1-2). 

Når evangelisten Matteus skriver om at Jesus flyttet fra Nasaret (i Sebulon) til Kapernaum (i Naftali), siterer han denne profetien hos Jesaja, og sier: «Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja» (Matt 4,13-16). 

Ifølge David skulle Messias undervise folket ved hjelp av lignelser: 

• «Jeg vil åpne min munn og tale i bilder, la gåter fra gammel tid strømme fram» (Salme 78,2). 

Dette ordet hos David oppfylles ifølge Matteus i Jesus når han talte i lignelser til folket (Matt 13,34-35). 

Ifølge profeten Jesaja skulle Messias bære folkets sykdommer og svakheter: 

• «Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget» (Jes 53,4). 

Etter at Matteus har fortalt om at Jesus helbredet mange syke i Kapernaum, sier han at dette ordet hos Jesaja ble oppfylt i Jesus (Matt 8,17). 

Ifølge profeten Sakarja skulle Messias bli forlatt av sine nærmeste: 

• «Sverd, våkn opp mot min gjeter, mot mannen som står meg nær, sier Herren over hærskarene. Slå gjeteren så sauene blir spredt! Jeg løfter hånden mot de minste» (Sak 13,7). 

I Getsemane siterer Jesus denne profetien og sier til disiplene: «I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: ‘Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt’» (Matt 26,31). 

Han skulle henges på forbannelsens tre: 

• «For den som blir hengt opp, er forbannet av Gud» (5 Mos 21,23). 

I Galaterbrevet siterer Paulus dette ordet av Moses når han skriver: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: ‘Forbannet er hver den som henger på et tre’» (Gal 3,13). 

Profeten Sakarja forutsier også at Messias skulle bli gjennomboret av sine fiender: 

• «Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret» (Sak 12,10). 

Som vi vet, var det nøyaktig det som hendte da Jesus ble korsfestet. Evangelisten Johannes siterer dette stedet hos Sakarja etter at han har beskrevet hvordan soldatene stakk et spyd i siden på den døde Jesus før de tok ham ned av korset (Joh 19,37). 

Ifølge David skulle ingen bein brytes på den korsfestede: 

• «Han bevarer hvert bein i hans kropp, ikke ett av dem skal brytes» (Salme 34,20). 

Også dette stedet bruker Johannes når han beskriver hvordan soldatene knuste beina på de to som ble korsfestet sammen med Jesus, men ikke knuste beina hos Jesus (Joh 19,36). 

Ifølge profeten Jesaja skulle Messias få en grav blant de rike: 

• «Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik …» (Jes 53,9). 

Evangelisten Matteus skriver at Josef fra Arimatea var en «rik mann». Som vi vet, ble Jesu døde legeme lagt i hans grav (Matt 26,57-60). 

Ifølge David skulle ikke kroppen hans råtne i graven, men han skulle stå opp fra de døde: 

• «Du overgir ikke min sjel til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener forgå i graven» (Salme 16,10). 

Dette ordet fra Davids salme bruker Peter i sin pinsetale når han sier at David var en profet som «så inn i fremtiden og talte om at Messias skulle stå opp». Han skulle ikke bli værende i dødsriket, og hans kropp skulle ikke se forråtnelsen, sier Peter (Apg 2,30-32). 

Messias skulle i stedet sitte ved Guds høyre hånd i herlighet: 

• «Herren sier til min herre: ‘Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!’» (Salme 110,1). 

Også dette ordet av David bruker Peter i den samme pinsetalen når han forklarer hvordan Jesus ble reist opp fra de døde og «opphøyd til Guds høyre hånd» (Apg 2,32-35). 

Ifølge profeten Joel skulle Den Hellige Ånd utgytes over mennesker som skulle forkynne Messias’ frelse: 

• «En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn. Selv over slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd. Jeg setter varsler på himmel og jord, blod og ild og røyksøyler. Solen forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende. Da skal hver den som påkaller Herrens navn, bli berget. For på Sion-fjellet og i Jerusalem skal det finnes redning, som Herren har sagt. Og blant de overlevende er de som Herren kaller» (Joel 3,1-5). 

Som vi nevnte tidligere, blir denne profetien oppfylt på pinsedagen i Jerusalem. For apostelen Peter sier: «Her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel», og deretter siterer han hele dette profetordet hos Joel (Apg 2,16-21). 

Ifølge profeten Jesaja skulle Messias komme for å forkynne nådens og frihetens evangelium for alle bundne og sørgende syndere: 

• «Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger» (Jes 61,1-2). 

Dette profetordet leste Jesus da han kom til synagogen i Nasaret på en sabbat. Etter at han hadde leste Jesajas ord, sa han: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på» (Luk 4,18-21). 

Som vi ser: Profetiene er oppfylt i og gjennom Kristus, og mange av dem er direkte forutsigelser om hans person, hans liv og gjerning. Vi har bare nevnt noen av dem. 

Alt i Skriften peker mot Kristus 

Men som vi har sagt tidligere, kom Kristus for å oppfylle alt det som er skrevet i loven og profetene (Matt 5,17). For alt peker fram mot ham. Også det som ikke uttrykkelig er nevnt som profeti, peker fram mot ham. For eksempel er alle løftene i Det gamle testamentet oppfylt i Kristus. Paulus skriver: «For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære» (2 Kor 1,20). Det betyr at alt det Gud har lovet, har fått sin oppfyllelse i ham. Den som altså har Kristus, har alt det Gud har lovet å gi gjennom ham. 

Videre har Kristus holdt loven fullkomment. Paulus skriver: «For Kristus er lovens oppfyllelse, til rettferdighet for hver og en som tror» (Rom 10,4). Det betyr at han i ett og alt gjorde det loven krever av oss mennesker. Han oppfylte loven for oss, som vår stedfortreder. For Paulus skriver i Galaterbrevet: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn» (Gal 4,4-5). 

Med Kristi komme ble den gamle pakt avsluttet og erstattet med en ny pakt. Alt i den gamle pakt tok slutt. For Kristus er også en oppfyllelse av dette.  

For eksempel pekte alle de blodige ofrene i den gamle pakt fram mot Kristus og hans offer for alle synder på korset. Vi leser i Hebreerbrevet: «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig» (Hebr 9,13). Det betyr at det ikke lenger behøves noe offer for synd, for han har ofret seg selv én gang for alle. 

I og med Kristus har det aronittiske prestedømmet som sto mellom folket og Gud, opphørt. Hebreerbrevet sier: «De andre prestene ble stadig flere, for døden hindret dem i å fortsette. Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid» (Hebr 7,23-24). I Kristus har vi en evig mellommann mellom Gud og oss. Det behøves ikke lenger noe særskilt prestedømme som skal bære fram offer for alle våre synder. Paulus skriver: «For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus» (1 Tim 2,5). Og vi leser i Hebreerbrevet: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste, siden han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter» (Hebr 8,6). 

Templet i Jerusalem er ikke lenger det geografiske senteret for tilbedelsen, for Kristus selv er senteret. Jesus sa til den samaritanske kvinnen: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Faderen … Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet» (Joh 4,21.23). Derfor har ikke de troende noe særskilt sted der de må tilbe Gud. Vi har verken noe Mekka eller Jerusalem. Vi kan tilbe Gud i ånd og sannhet der vi befinner oss. 

Vi ser altså hvordan hele Skriften peker mot Kristus. Profetene så fram mot Frelserens komme og trøstet folket med sine profetier. Profetiene om frelsen som Messias skulle bringe, skulle tjene til å styrke de troende midt i de trengsler og lidelser de måtte tåle. Peter skriver: «Denne frelse var det profetene søkte etter og ville utforske da de profeterte om den nåden dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, pekte fram mot, og hvordan den tiden ville bli. For Ånden vitnet om Kristi lidelser og den herlighet som siden skulle komme» (1 Pet 1,10-11). Legg merke til dette! Profetene profeterte om nåden, skriver Peter, og det var Kristi Ånd som var i dem og vitnet om at Kristus måtte lide og siden gå inn til sin herlighet, nøyaktig som Jesus sa til Emmaus-vandrerne: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» (Luk 24,26). I sentrum for profetenes budskap står altså Kristus, hans fornedring og hans opphøyelse, hans lidelse og hans inngang i herligheten. 

Men er det virkelig slik at alle profetier får sin oppfyllelse i Kristus? Fins det ikke også profetier i Bibelen som ennå ikke er oppfylt og som blir oppfylt først på den ytterste dagen? Jo, det fins profetier som ennå ikke er oppfylt. Men også disse profetiene har Kristus i sentrum. Også de profetier som ennå ikke er oppfylt, dreier seg om Kristus og hans frelsesverk. For de dreier seg om det som skal hende når han kommer tilbake for å gi alle troende del i herligheten. Også disse profetiene som handler om den ytterste dagen og alt det som skal hende i forbindelse med Kristi andre komme til jorden, har som en helt nødvendig bakgrunn og forutsetning det som hendte da han kom første gang for å lide og dø for alle menneskers synder og stå levende opp igjen fra graven. La oss til slutt si litt om dette. 

Profetienes endelige oppfyllelse på den ytterste dagen 

Tirsdag i den stille uke, tre dager før han ble korsfestet, besøkte Jesus for siste gang tempelet i Jerusalem. Da han forlot byen og steg opp på Oljeberget, pekte disiplene hans på tempelbygningene og sa: «Se, Mester! For noen steiner og for noen byggverk!». Jesus svarte: «Ja, ser du disse storslåtte bygningene? Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned» (Mark 13,1-2). Tempelet i Jerusalem var storslagent og flott. Likevel skulle alt en gang legges fullstendig øde. 

Deretter fortalte Jesus disiplene om Guds dom over tempelet i Jerusalem og over hele byen. Alt skulle jevnes med jorden. Det skulle ikke bli stein tilbake på stein. «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» spurte disiplene ham (Matt 24,3). Som svar på dette spørsmålet holder Jesus en lang tale der han beskriver Jerusalems ødeleggelse, verdens ende og sin gjenkomst til dom. Vi finner denne talen i Matt 24, Mark 13 og Luk 21. Deretter forteller Jesus i Matt 25 lignelsen om de ti brudepikene og lignelsen om talentene, og avslutter med fortellingen om den siste dommen, «når Menneskesønnen kommer i sin herlighet» (Matt 25,31). 

Det bemerkelsesverdige i denne talen av Jesus er hvordan han knytter Jerusalems ødeleggelse til verdens ende. Når han svarer på disiplenes spørsmål: «Når skal dette skje?», taler han altså om begge disse to hendelsene. Som vi vet, ble Jerusalem ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Da ble tempelet og byen ødelagt. For oss er det ikke alltid så lett å forstå når Jesus i denne talen taler om Jerusalems ødeleggelse, som altså skjedde i år 70, og når han taler om verdens ende, som altså ennå ikke har skjedd. Men Jesus gjør dette helt bevisst. Profetiene om disse to katastrofene henger nemlig sammen. Det som hendte da Jerusalem ble ødelagt, er som et forspill til det som skal hende når verden går under på den ytterste dagen. Det skal være en stor trengselstid, og store lidelser skal ramme menneskene, nøyaktig slik det var da Jerusalem ble ødelagt av den romerske krigsmakten. Da opplevde Jerusalems innbyggere forferdelige tider. Det fins flere utenombibelske historiske kilder, bl.a. den jødiske historieskriveren Josefus (ca. 37-100 e.Kr.), som beskriver grusomhetene som skjedde da romerne omringet Jerusalem og til slutt ødela byen. 

I Matt 24 og Luk 21 nevner Jesus mange tegn som skal tjene som en advarsel om at alle tings ende er nær. Dette er tegn i naturen, i samfunnet og i kirken.  

• Om tegn i naturen leser vi: «Det skal bli kraftige jordskjelv, og mange steder hungersnød og pest. Det skal skje forferdelige ting og vise seg store tegn fra himmelen» (Luk 21,11). «Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og rådløshet i larmen fra hav og brenninger. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelens krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet» (Luk 21,25-27). 

• Om tegn i samfunnet står det: «Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder» (Matt 24,6-7). 

• Og Jesus taler om tegn i den synlige kirken: «For mange skal komme i mitt navn og si: `Jeg er Messias!` Og de skal villede mange… Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill» (Matt 24,5.10-11).  

• Og han taler om forfølgelse av de kristne: «Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på dere og forfølge dere, utlevere dere til synagogene og kaste dere i fengsel, og for mitt navns skyld skal dere føres fram for konger og landshøvdinger» (Luk 21,12). 

Mange av disse tegnene som Jesus nevner i denne talen, skjer framfor øynene våre den dag i dag. Det pågår hele tiden kriger i verden, og folk reiser seg mot folk. Det er ofte hungersnød og jordskjelv mange steder. Det står hele tiden fram mange falske profeter som fører mange vill, og de kristne er blitt forfulgt helt siden de grusomme kristenforfølgelsene under de romerske keiserne. Så dette er profetier som har blitt oppfylt gjennom historien, og som blir oppfylt her og nå. Disse tegnene fungerer for oss som en advarsel og påminnelse om at denne verden går mot sin slutt. Den skal ikke bestå for evig. 

Ja, denne verden og alt som er i den skal en gang forgå. En gang er det slutt. Det er den store dagen når vår Frelser Jesus Kristus kommer igjen for å vekke opp alle døde, for å dømme verden og hente alle sine troende hjem til seg. Det vrimler av profetier i Bibelen om oppstandelsen på den ytterste dagen, om den siste dommen, og om den himmelske herligheten vi skal få ta i evig eie. 

Jesus sier i denne talen som vi har referert til: «Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, da skal alle folkeslag på jorden bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre. Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere vite, når dere ser alt dette, at han er nær og står for døren» (Matt 24,30-33).  

Om oppstandelsen på den ytterste dagen forkynner Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den time kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve» (Joh 5,25). Og han sier: «Undre dere ikke over dette, for den tiden kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom» (Joh 5,28-29). 

Like etter at Jesus hadde fart synlig opp til himmelen, kom det to engler som forkynte for disiplene: «Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen» (Apg 1,11). Paulus skriver til tessalonikerne: «For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først» (1 Tess 4,16). 

Og vi leser i Hebreerbrevet: «Slik er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham» (Hebr 9,28). 

Men ikke bare i Det nye testamentet finner vi profetier om den ytterste dagen. Også hos mange av profetene finner vi slike profetier. Her er bare noen eksempler: 

• Daniel skriver om oppstandelsen: «Alle de som sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky» (Dan 12,2).  

• Esekiels syn i kap. 37 om de døde beina som fikk liv, er et levende bilde på hvordan Gud skal oppvekke de døde på den ytterste dagen: «Mitt folk, dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav!» (Esek 37,13). 

• Flere steder hos profeten Jesaja tales det om den ytterste dagen: «Se, Herrens dag kommer med gru og harme og brennende vrede for å legge jorden øde og utrydde synderne der. For himmelens stjerner og stjernebilder lar ikke lyset skinne, mørk er solen når den går opp, og månen gir ikke lys. Jeg krever jorden til regnskap for ondskapen og de lovløse for deres synd. Jeg gjør ende på de frekkes stolthet og slår ned voldsmenns hovmod» (Jes 13,9-11). «Oppløst blir hele himmelens hær, som en bokrull blir himmelen rullet sammen. Hele dens hær skal visne som løvet på vinstokken visner og frukten på fikentreet skrumper inn» (Jes 34,4). 

Vi behøver ikke være i tvil. Profetiene er klare og tydelige. Det fins en «Herrens dag», en siste dag da Jesus kommer igjen slik som han har sagt. Men er det så sikkert at disse profetiene er sanne? Kan vi stole på dem? Ja, likeså sikkert som at Jesus oppfylte alle profetene og skriftene – slik vi har sett – like sikkert er det at disse profetiene om den ytterste dagen, om oppstandelsen, om dommen, om himmelen vi har i vente, vil bli oppfylt. For det er han som er selve oppfyllelsen av Bibelens skrifter, som sier det.  

Ja, vi behøver ikke se fram mot denne dagen med frykt og redsel. Det er rett at det skal komme en tid av trengsel og lidelse før Jesus kommer igjen, men når den dagen inntreffer da vi ser «Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet» (Luk 21,27), da vet vi at vår befrielse har kommet. Jesus sier: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da er deres forløsning nær» (Luk 21,28). 

Vi vet ikke når denne dagen kommer. Bibelen sier at den kommer som en tyv om natten (1 Tess 5,2; 2 Pet 3,10). Derfor må vi være våkne, åndelig talt, og ikke bli sløve så den dagen skulle komme uforberedt. For vi vil alle være med Jesus når han kommer for å hente sine.  

Hvem er klar når han kommer? Hva består den rette forberedelsen i? Den består i å tro nådens evangelium og holde fast ved det på tross av all motstand og forfølgelser og lidelser. Han som har oppfylt alle profetiene og som har lovet å komme igjen, er Jesus Kristus, Frelseren vår. Han kom for å gjøre oss rene og rettferdige, himmelen verdige. Ved sitt liv, sin lidelse og død på korset og sin seierrike oppstandelse og himmelfart, har han fullført frelsesverket for deg og meg. Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme på den dagen når han kommer for å gi oss en evig frelse. 

(Tidskriften Biblicum, 4/2019)