Når fant syndfloden sted?

Av Seth Erlandsson

Tiden mellom Sem og Abraham ifølge 1 Mos 11,10–26

Abrahams tid

Når levde Abraham? Flere bibelsteder kan hjelpe oss å besvare dette spørsmålet. La oss begynne med å forsøke å slå fast når utferden fra Egypt bør ha funnet sted. Ifølge 1 Kong 6,1 var Salomos fjerde regjeringsår «det fire hundre og åttiende året etter at israelittene var dratt ut av Egypt».[1] Ganske sikkert kan Salomos 4. regjeringsår dateres til ca. 966 f.Kr. Det betyr at utferden fra Egypt bør ha funnet sted ca. 1446 f.Kr. (966 + 480). 2 Mos 12,40 hjelper oss så å komme lenger bakover i tiden. Der står det: «Israelittene hadde da bodd i Egypt[2] i 430 år.» Ifølge disse ordene bør Jakob og Israels barn ha flyttet ned til Egypt og bosatt seg der 1876 f.Kr. (1446 + 430) (se 1 Mos 45,16ff og 46,1ff).

Ved hjelp av opplysningene ovenfor kan vi lett regne ut tiden for Abrahams liv. Første Mosebok forteller at Abrahams alder var 100 år da Isak ble født (1 Mos 21,5), at Isaks alder var 60 år da Jakob ble født (1 Mos 25,26), og at Jakobs alder var 130 år da han bosatte seg i Egypt (1 Mos 47,9.28). Det betyr at Abrahams fødselsår blir ca. 2166 f.Kr.: 1876 + 100 (Abrahams alder da Isak ble født) + 60 (Isaks alder da Jakob ble født) + 130 (Jakobs alder på den tiden) = 2166. Ettersom Abraham døde da han var 175 år (1 Mos 25,7), kan hans levetid fastsettes til ca. 2166 – 1991 f.Kr. Han var 75 år da han forlot Harran og bega seg mot Kanaans land, dvs. ca. 2091 f.Kr. (se 1 Mos 12,4–5).[3]

Syndfloden

La oss nå gå enda lenger tilbake. Hvor mye tidligere kan syndfloden ha funnet sted, hvis vi går ut fra opplysningene i 1 Mos 11,10–26? To år etter floden fikk Sem sønnen Arpaksjad (v 2). Da Arpaksjad var 35 år, ble han far til Sjelah (v 12). Da Sjelah var 30 år, ble han far til Eber (v 14). Da Eber var 34 år, ble han far til Peleg (v 16). Altså skjedde Pelegs fødsel 2 + 35 + 30 + 34 = 101 år etter storflommen. Det virker som om uttrykket «etter storflommen» betyr etter flodens begynnelse. For det står i 1 Mos 7,6 at Noah var 600 år «da storflommen kom» og i 1 Mos 9,28 at han levde 350 år «etter storflommen» og at hele hans alder ble 950 år (600 + 350). Altså må «etter storflommen» bety etter flodens begynnelse.

Da Peleg var 30 år, ble han far til Re’u (v 18). Da Re’u var 32 år, ble han far til Serug (v 20). Da Serug var 30 år, ble han far til Nahor (v 22). Da Nahor var 29 år, ble han far til Tarah (v 24). Da Tarah var 70 år, ble han far til Abram, Nahor og Haran (v 26). Altså ble Abraham født 101 + 30 + 32 + 30 + 29 + 70 = 292 år etter syndflodens begynnelse.

Nå vet vi ikke sikkert om Abram var eldst av de tre brødrene. Abram kan ha blitt nevnt først fordi han er hovedpersonen i sammenhengen. Sannsynligvis var de ikke trillinger, like lite som 1 Mos 5,32 må bety at Sem, Ham og Jafet var trillinger. Men om Abraham ble født da Tarah var 75 år, bør syndfloden ha funnet sted ca. 2458 – 2457 f.Kr. (2166 + 292 = 2458). Av 1 Mos 7,11 og 8,14f framgår det at de åtte menneskene pluss dyrene om bord gikk ut av arken ett år og ti dager etter flodens begynnelse.

Problem

Hvis syndfloden fant sted ca. 2460 f.Kr., må flere av Egypts pyramider ha eksistert da. For den eldste pyramiden, Saqqarapyramiden, pleier man å datere til ca. 2650 f.Kr., og den største, Kheopspyramiden på Gizaplatået i utkanten av Kairo, til ca. 2500 f.Kr. Dersom disse pyramidene eksisterte da syndfloden fant sted, dvs. om dateringen av pyramidene er noenlunde korrekt, burde de bære tydelige spor av å ha blitt druknet av floden. Men ingen slike spor fins. Tvert imot viser sedimentene som pyramidene hviler på og fossilene i disse sedimentene at syndfloden hadde funnet sted før pyramidene ble bygd. Det gir oss grunn til å spørre om masoretenes hebraiske tekst på alle punkter stemmer med den opprinnelige hebraiske grunnteksten.

Den opprinnelige grunnteksten

Den opprinnelige hebraiske grunnteksten til Det gamle testamentes bøker er ikke bevart, men kun avskrifter av avskrifter av avskrifter. Den rike tilgangen på manuskripter, tidlige sitater og oversettelser, ligger til grunn for framhentingen av den opprinnelige grunnteksten. Ingen bibelsk lære hviler på usikker grunn. Den hebraiske teksten vi hovedsakelig går ut fra ved oversettelser av Det gamle testamente, er ganske sene avskrifter gjort av jødiske skriftlærde, de såkalte masoretene. Deres måte å kopiere manuskripter på vitner som regel om stor nøyaktighet. Derfor veier de masoretiske avskriftene tungt. Men det fins tidligere vitnesbyrd om hvordan den opprinnelige grunnteksten så ut, så en må også ta hensyn til disse.

Den eldste bevarte masoretiske avskriften av alle Det gamle testamentes bøker er den såkalte Codex Leningradensis fra år 1008 e.Kr. (forkortet MT). Det er den som ligger til grunn for tidsangivelsene i 1 Mos 11,10–26 som vi har brukt ovenfor. Et viktig tekstvitne, mer enn tusen år eldre enn MT, er Septuaginta (LXX), den greske oversettelsen av den hebraiske grunnteksten fra tidlig på 200-tallet f.Kr. Iblant er LXXs oversettelse parafraserende, antagelig med den hensikt å forsøke å tydeliggjøre meningen, noe som vanskeliggjør en oversettelse tilbake til det hebraiske manuskriptet. Men dette er ikke alltid tilfellet. I enkelte tilfeller kan LXX ha bevart den opprinnelige grunnteksten bedre enn MT.[4]

Nettopp i 1 Mos 11,10–26 foreligger noen ulikheter mellom MT og LXX som bør legges merke til. Det gjelder hva som var alderen til Arpaksjad og seks av hans etterkommere da de fikk en sønn. Følgende ulikheter foreligger når det gjelder farens alder da Sjelah (v 12), Eber (v 14), Peleg (v 16), Re’u (v 18), Serug (v 20) og Nahor (v 22) ble født: Ifølge MT var alderen henholdsvis 35, 30, 34, 30, 32 og 30 år, mens LXX har 100 år mer for hver av dem, nemlig 135, 130, 134, 130, 132 og 130. Til slutt angis Nahors alder da Tarah ble født (v 24) til 29 år ifølge MT, til 79 år ifølge LXX. Den hebraiske grunnteksten som ble oversatt til gresk så åpenbart annerledes ut enn den masoretiske teksten.

Noe som taler sterkt for at LXXs opplysninger kan være de opprinnelige, fins i den samaritanske pentateuken. Samaritanene, som bosatte seg i Samaria etter Nordrikets fall 722 f.Kr., slo vakt om Mosebøkene som hellig skrift. Deres kopier av den hebraiske grunnteksten til Mosebøkene går tilbake til et manuskript som ikke kan være yngre enn 400-tallet f.Kr. Den samaritanske pentateuken har samme tidsopplysninger som LXX ovenfor. Også den jødiske historikeren Flavius Josefus (ca. 37 – ca. 100 e.Kr.) har samme tidsopplysninger for de seks første (han nevner ingenting om Nahors alder ved Tarahs fødsel). Det fins altså tre tidlige vitner for en annen grunntekst enn den masoretiske når det gjelder disse tidsopplysningene.

Hvis Septuagintas hebraiske manuskript stemmer med den opprinnelige grunnteksten, skjedde Pelegs fødsel 401 år etter floden (2 + 135 + 130 +134), ikke kun 101 år etter floden (ifølge MT). Til 401 år før Pelegs fødsel etter floden føyer vi 130 + 132 + 130 + 79 +70 = 541 år, for å komme fram til tidspunktet for Abrahams fødsel, altså 942 år etter floden (401 + 541), ikke kun 292 år etter floden (MT), som synes å være en altfor kort tid. Hvis Abrahams fødselsår er 2166 f.Kr., får vi fram 2166 + 942 = 3108 f.Kr. for syndfloden, dvs. ca. 450 år før den eldste pyramiden ble bygd i Egypt.

Da menneskene brøt opp fra Ararats fjelland og dro østover mot Mesopotamias lavland, hadde de åtte personene som gikk ut av arken blitt til et tallrikt folk som snart ved Guds inngripen skulle spres ut over jorden. Menneskene ville «i landet Sinear» bygge «en by og et tårn som når opp til himmelen». «[La oss] skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!» (1 Mos 11,4). På grunn av Guds inngripen kunne de ikke fullføre denne planen. Gud «forvirret (delte) hele jordens språk» som tidligere hadde vært kun ett, og «spredte dem ut over hele jorden» (1 Mos 11,8–9). Kanskje Eber, hebreernes stamfar, ville minne om denne Guds inngripen ved å gi sin sønn navnet Peleg = «deling» (1 Mos 10,25; 11,16). Det kan neppe ha skjedd allerede 101 år etter floden (dette ifølge MT om Pelegs fødsel) men mye mulig 401 år etter floden (som LXX, den samaritanske pentateuken og Josefus har). Dessuten må byggingen av pyramidene ha skjedd etter at Gud delte opp språket i flere språk og spredte dem ut, bl.a. til Egypt.

Hvorfor forskjellige tidsopplysninger i LXX og MT akkurat i 1 Mos 11,10–26?

Fantes det noen grunn for de jødiske lærde i Alexandria (LXX), for samaritanene som følte seg bundet av Mosebøkene (den samaritanske pentateuken) eller for den jødiske historikeren Flavius Josefus, til å endre tidsopplysningene i den opprinnelige grunnteksten av 1 Mos 11,10– 26? Neppe. Hva slags grunn skulle det kunne være?

Hvorfor har da jødiske skriftlærde bak den masoretiske teksten i stedet for «35 og hundre», «30 og hundre» etc. strøket hundre i seks tilfeller og i ett tilfelle endret «ni og sytti» til «ni og tyve»? Det vet vi ikke. Men vi vet de syntes det var besværlig at Jesus og apostlene hans hevdet at Skriften (Det gamle testamente) viste klart at Jesus var den lovede Messias. Jesus sa: «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om» (Joh 5,46). Konflikten mellom Jesus og de jødiske skriftlærde var stor. «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er gått ut fra Gud og kommer fra ham. Jeg er ikke kommet av meg selv, men han har sendt meg» (Joh 8,42). Paulus skrev: «Kristus døde for våre synder etter skriftene, … sto opp den tredje dagen etter skriftene» (1 Kor 15,3f). Peter siterte Jesaja 53 og skrev: «Kristus led for dere» (se Jes 53,4f)… Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn» (1 Pet 2,21f, se Jes 53,9). «Ved hans sår ble dere helbredet. Dere var lik sauer som hadde gått seg vill» (1 Pet 2,24f, se Jes 53,5 og 6).

Ikke bare Jesaja 53 var besværlig. (Dette kapittelet ble ikke tatt med blant «Haftarot for hele året», dvs. de utvalgte tekstene fra de profetiske bøkene som ble lest i synagogen. Jes 52 og 54 blir lest, men ikke Jes 53). Det var også besværlig at Messias som er Davids sønn samtidig av David kalles for «min Herre» (Sal 110,1) og at han ifølge Herrens ed er en prest lik Melkisedek: «Herren har sverget og angrer det ikke: «Du er prest til evig tid på Melkisedeks vis» (Sal 110,4). Legg merke til hva Hebreerbrevet forfatter skriver om Melkisedek: «Hans dager har ingen begynnelse, og livet hans tar ikke slutt. Slik er han lik Guds Sønn; han er og blir prest for alltid» (Hebr 7,3). Melkisedek er altså som Guds Sønn, og Guds Sønn, Jesus, er som Melkisedek: «Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid… Ja, en slik øversteprest måtte vi ha: hellig, uten ondskap, ren, atskilt fra syndere og opphøyd over himlene. Han trenger ikke, som andre øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne synder og så for folkets. For offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv. De som loven (Toráh) innsetter til øversteprester, er svake mennesker. Men gjennom ordet som ble stadfestet med ed, og som kom senere enn loven, blir Sønnen innsatt, han som for evig har nådd fram til fullendelsen» (Hebr 7,24–28).

Melkisedek betyr «rettferdighetens konge», og han er «Salems konge», dvs. «fredens konge» (Hebr 7,2; 1 Mos 14,18–20). Melkisedek velsignet Abraham (1 Mos 14,18–20). Velsignelsen han ga Abraham var intet mindre enn Gud den Høyestes velsignelse (se 1 Mos 14,19). Jesus sa til de jødene som fornektet at han var Guds utsendte Sønn: «Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg» (Joh 8,56). Akkurat som Guds Sønn (ofte kalt «Herrens Engel» = «Herrens Utsendte») plutselig åpenbarte seg for Moses i den brennende busken (2 Mos 3,2ff) og like plutselig åpenbarte seg for Josva som en mann med løftet sverd (Jos 5,13ff), åpenbarte Guds sønn seg plutselig for Abraham som «Rettferdighetens konge» (= Melkisedek).

De jødiske skriftlærde kunne ikke akseptere at Messias ifølge Skriften var både Gud og menneske og at Jesus var denne lovede Messias, Guds unike Sønn, ett med Faderen. «Dere kjenner verken meg eller min Far. Hadde dere kjent meg, hadde dere også kjent min Far,» sa Jesus til dem (Joh 8,19). «Hvis dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i deres synder» (Joh 8,24). Dessverre fortsatte de skriftlærde bare videre i sin blindhet: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?» (Joh 8,48). De anklaget ham for gudsbespottelse: «Du som er et menneske, gjør deg til Gud» (Joh 10,33).

Jesus pekte på profetien i Sal 110 da han samtalte med fariseerne om Messias (se Matt 22,41–46), og for apostlene var teksten om Melkisedek i 1 Mos 14 viktig, sammen med profetien i Sal 110. Det framgår av Hebreerbrevet. Fra kapittel 4,14 helt fram t.o.m. 10,21 undervises det om Jesus som en øversteprest lik Melkisedek: «Dersom fullendelsen kunne nås gjennom det levittiske prestedømmet, som folket var bundet til ved loven, hvorfor måtte det da komme en prest av et annet slag, en som kalles prest av samme slag som Melkisedek og ikke som Aron? … Dermed blir et eldre bud opphevet fordi det er svakt og unyttig. Loven førte jo ikke noe fram til fullendelse. Men nå kommer noe bedre, et håp som gjør at vi kan komme Gud nær. Dette har ikke skjedd uten ed. De andre ble prester uten ed, men denne ble innsatt med ed av Gud, som sier: Herren har sverget og angrer det ikke: Du skal til evig tid være prest» (Hebr 7,11.18–21).

Dersom profetien om en prest «av samme slag som Melkisedek» ikke kunne handle om Messias, slik de jødiske skriftlærde hevdet, ettersom Messias var «Davids sønn», dvs. av Juda stamme, hvem var da Melkisedek? Deres løsning ble at han måtte ha vært Sem. I Targum Neofiti fra det 3. til 8. århundret e.Kr. sies det: «Melkisedek, Jerusalems konge, var den store Shem.» Luther skriver i sin kommentar til Første Mosebok at alle jødiske utleggere av 1 Mos 14 hevder at «Melkisedek var Sem, Noahs sønn». Ettersom Sem fortsatt levde på Abrahams tid ifølge de sene håndskriftene av den hebraiske teksten som fantes på Luthers tid, kan Melkisedek ha vært Sem, mener Luther.

Sem levde riktignok før Levis stamme fantes, men man mente at han på en foregripende måte kunne regnes til Levis stamme, ettersom Levi stammet fra ham. Ordene «av samme slag som Melkisedek» kunne altså tolkes slik at det lovede prestedømmet overensstemte med lovens krav og at Jesus som var av Juda stamme på ingen måte kunne ha vært ment. Mot dette understreker Hebreerbrevet at Melkisedek ifølge 1 Mos 14,18–20 framtrer «uten far og uten mor og har ingen ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse, og livet hans tar ikke slutt» (Hebr 7,3). Sem derimot framtrer med både far og mor og ættetavle.

Ifølge den grunnteksten som åpenbart fantes lenge før den masoretiske teksten, den grunnteksten som LXX, den samaritanske pentateuken og Flavius Josefus hadde tilgang til, døde Sem 500 år før Abrahams fødsel! Sem kan altså ikke ha vært Melkisedek ifølge LXX, den samaritanske pentateuken og Josefus. For at Sem skulle kunne være Melkisedek, måtte han fortsatt ha vært i live på Abrahams tid. Den masoretiske teksten korter ned tiden mellom syndfloden og Abrahams tid med 650 år. Dermed levde Sem fortsatt da Abraham møtte Melkisedek.

Spørsmålet er da: Hvilken grunntekst stemmer med den opprinnelige? Har den samaritanske hebraiske teksten til Toráh og grunnteksten som de aleksandrinske jødene oversatte til gresk av en eller annen grunn forlenget tiden mellom floden og Abraham, eller har jødiske skriftlærde forkortet den tiden, slik at Sem skal kunne være identisk med Melkisedek?

(Tidskriften Biblicum, 2/2020)

FOTNOTER:

[1] Septuaginta har «det 440. året» i stedet for det 480. Men dette kommer i konflikt med Dom 11,26, der Jefta svarer ammonittenes konge: «Nå er det tre hundre år siden Israel bosatte seg i Hesjbon og byene der omkring, i Aroer og byene der omkring og i alle byene langs Arnon.» Altså må erobringen av amoritten Sihons område øst for Dødehavet (se 4 Mos 21,21ff) ha funnet sted minst 300 år før Jeftas tid (dommer ca. 1096–1090 f.Kr.). Etter Josvas og de eldstes styre, fulgte en dommertid som varte fram til at Saul ble konge 1050 f.Kr. Dommerbokens opplysninger om dommerne forutsetter en dommertid som varte mellom ca. 1370 og 1050 f.Kr.

[2] Septuaginta og den samaritanske pentateuken tilføyer etter Egypt: «og i Kanaan». Det skulle kunne tolkes slik at tiden i Egypt reduseres til 215 år, noe som er alt for kort tid. Bl.a. 1 Krøn 7,20–27 nevner ni eller ti generasjoner fra Efraim (Josefs sønn) til Josva. Dessuten sa Herren til Abram ifølge 1 Mos 15,13: «Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i et land som ikke er deres. De skal være slaver og bli plaget av folket der i fire hundre år.» Dette runde tallet stemmer med opplysningen at Israels barn hadde bodd i Egypt i eksakt 430 år da utferden fant sted. Keil & Delitzsch skriver i sin kommentar til Exodus: Ektheten av opplysningen at Israels barn bodde 430 år i Egypt «styrkes uten tvil av Onkelos, den syriske oversettelsen, Vulgata og andre tidlige oversettelser, i tillegg til at den er i harmoni med forutsigelsen i 1 Mos 15,13» (Commentary on the Old Testament in ten volumes, Vol I. Eerdmans, femte opplag 1978).

[3] Stefanus’ ord i Apg 7,4 skal nok tolkes slik at «etter at hans far var død» betyr: Etter ordene om Tarahs død i 1 Mos 11,32 fortelles deretter i 1 Mos 12,4–5 at «Gud lot ham flytte derfra til dette landet som dere bor i nå».

[4] Den nye bibeloversettelsen EHV (Northwestern Publishing House, 2019) skriver i sitt forord om grunnteksten til GT: Vi utgår fra Codex Leningradensis som vår grunntekst, «men vi tar også hensyn til varianter fra Dødehavsrullene, det greske GT (Septuaginta) og andre gamle oversettelser». Her et par eksempler der EHV ser bort fra den masoretiske teksten: I 1 Mos 47,21 står det ifølge den masoretiske teksten: «Folket flyttet han til byene.» Men EHV velger det som står i Septuaginta og den samaritanske pentateuken som den opprinnelige grunnteksten: «Folket gjorde han til slaver» (As for the people, he made them all servants). I 2 Mos 8,23 står det ifølge den masoretiske teksten (8,19 i MT): «Jeg skal sette en løsesum mellom mitt folk og ditt folk». I Septuaginta og latinske oversettelser står det: «Jeg skal sette et skille mellom mitt folk og ditt folk.» EHV følger den greske og de latinske oversettelsene som antas å overensstemme med den opprinnelige grunnteksten: «I will make a distinction between my people and your people» (slik gjør nesten alle oversettelser).

 

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.