Det betingelsesløse evangeliet

Av Seth Erlandsson

Med tanke på lutherjubileet i år planlegger Biblicum i samarbeid med XP Media å utgi en bok som løfter fram det sentrale i reformasjonen, nemlig Bibelens lære om ”rettferdiggjørelsen”, læren som den kristne kirken står og faller med. Boken inneholder bl.a. en nyoversettelse av Luthers viktige skrift fra 1520, ”Om et kristenmenneskes frihet”. Jubileumsboken har fått arbeidstittelen ”Luthers nyupptäckt av DET VILLKORSLÖSA EVANGELIET”.[1]  Her følger et kort utdrag av bokens siste kapittel. 

Den fullkomne rettferdigheten som alle syndere behøver for å ha fellesskap med Gud og med tanke på dommens dag og evigheten, kalles i Rom 1,17 for dikaiosýne theoú, ”Guds rettferdighet”. I evangeliet åpenbares hvordan mennesket skal få tilbake det rette forhold til Gud, helligheten og rettferdigheten som gikk tapt på syndefallets dag på grunn av opprøret mot Gud. ”Guds rettferdighet” i evangeliets budskap betyr både at rettferdigheten kommer fra Gud og at den er en rettferdighet som gjelder for Gud (Luther foretrekker oversettelsen ”die Gerechtigkeit, die vor Gott gilt” (den rettferdighet som gjelder for Gud)).

Denne guddommelige rettferdigheten «åpenbares», ordrett «avdekkes» (apokalýptetai, Rom 1,17) i evangeliet. Det forutsetter at den allerede finnes før den åpenbares eller avdekkes (jamfør avdukingen av en statue som innvies!). Bare om ting som allerede faktisk eksisterer kan man si at dekket tas bort. Evangeliet handler om hvordan gudemennesket Jesus Kristus ved sitt liv, sin lidelse og sin død har gjort menneskets forhold til Gud rett, ved å for alle mennesker vinne tilbake den tapte rettferdigheten.

Ved evangeliet, og bare der, blir den rettferdigheten som gjelder for Gud åpenbart og samtidig tilbudt og rakt fram til alle syndere som en fri gave. Det handler ikke om et framtidig gode som mennesket på visse betingelser kan få eller virkeliggjøre. Det handler om en virkelighet som allerede finnes og godskrives menneskene, at synden som følge av Kristi stedfortredende godtgjørelse er sonet og at Kristi rettferdighet/hellighet tilregnes dem som deres egen (Rom 5,18; 2 Kor 5,18–19).

Rettferdiggjørelsen er ikke en følge av menneskets tro, ikke noe som troen får i stand. Den fins før troen, klar til å bli tatt imot som en ferdig, ufortjent gave. Den overrekkes til mennesket uten betingelser i evangeliet. Loven derimot kommer med vilkår for et rett forhold til Gud. Med sine krav avslører den menneskets manglende evne til å prestere den fullkommenhet som er en forutsetning for en frikjennende dom og evig liv i fellesskap med Gud. Bare det betingelsesløse evangeliet kan tenne en tro som stoler på og tar imot det evige livets gave. Det er Guds nådige vilje at gaven skal tas imot og bli menneskets personlige eiendom ved troen. Det er bare vantroen, avvisningen av rettferdigheten fra Gud, som fordømmer (Joh 3,18).

For en befrielse det ble for Martin Luther da han forsto at ”Guds rettferdighet” i evangeliet var en frelsende gave, tilbudt til syndere for å tas imot helt gratis! Han hadde tidligere trodd at ”Guds rettferdighet” i Rom 1,17 henspilte på lovens rettvise fordømmelse. Likesom kirken han tilhørte, hadde han blandet lovens krav inn i evangeliet. Nå så han hva som mentes med ”det glade budskapet”, nemlig at ”Guds rettferdighet” er en fri, betingelsesløs gave fra Gud. Med Guds rettferdiggjørelse av mennesket menes hans frikjennende dom ene og alene for Kristi skyld, ikke ved lovgjerninger (Rom 3,28).

Romerbrevets hovedavsnitt omfatter kap 3,21–5,21. Her presenteres nærmere brevets hovedtema om ”den rettferdighet som gjelder for Gud” (1,17). Kap 3,9–20, som handler om menneskets totale syndeforderv, tjener som en innledning til dette temaet. Kun den som har lært å kjenne sitt syndeforderv fatter og forstår hva det er for slags rettferdighet evangeliet åpenbarer og gir.

Rom 3,21-31 og verbet dikaioún

Paulus’ undervisning i Rom 3,21–31 kalles gjerne for rettferdiggjørelseslærens klassiske sted (locus classicus). Her brukes verbet dikaioún ”rettferdigggjøre, frikjenne, erklære rettferdig” og dikaioústhai ”bli rettferdiggjort, frikjent, erklært rettferdig”. Dette verbet er en juridisk term. Det betyr at Gud erklærer som sin domfellelse at noen er rettferdig (díkaios) i Guds øyne. Også i profangresken har dikaioún denne betydningen. Det handler ikke om en rettferdiggjørelse som er en indre, gradvis moralsk forvandling av en synder, men om en konstatering av at en regnes som rettferdig, uskyldig, fri for skyld.

Slik er det også i Det gamle testamente, der det tilsvarende hebraiske ordet er hisdíq. Dette verbet betyr alltid ”erklære rettferdig, frikjenne, erklære uskyldig”. Vanligvis brukes verbet hisdíq om en dommers offisielle domskjennelse (5 Mos 25,1; 2 Sam 15,4). Ifølge Jes 53,11 får den rettferdige tjeneren Messias i stand en frifinnelsesdom (jasdíq, ”erklærer rettferdig”). Han ”erklærer de mange rettferdige” gjennom sin fullkomne lydighet og ved selv å bære deres synder. Derfor kalles Messias i Jer 23,6 for ”Herren, vår rettferdighet”.

Altså er rettferdigheten ikke en kvalitet hos mennesket, for ingen som er født av en kvinne er i seg selv ren, med unntak av Jesus Kristus. Paulus skriver: ”Den som er stolt, skal være stolt av Herren” (1 Kor 1,31; 2 Kor 10,17). Hos mennesket fins ingenting annet enn urettferdighet og synd (Rom 3,9–20). Den som i evangeliet erklæres rettferdig, er i seg selv ”ugudelig”, understreker Paulus i Rom 4,5. ”Guds rettferdighet”, som den ugudelige ikke har i seg selv, er utenfor mennesket. Den tilregnes mennesket og overrekkes som en fri gave gjennom evangeliet i Ordet og sakramentene.

”Alle har syndet og mangler Guds herlighet, og de erklæres rettferdige (dikaioúmenoi) som en gave (doreán, ”gratis, som en fri gave”), av hans nåde, fordi de er frikjøpt av Kristus Jesus” (Rom 3,23–24). Dette glade budskapet har makt til å skape den troen som likesom en tom hånd tar imot syndenes tilgivelse og Kristi rettferdighet. Troen er i seg selv ingen prestasjon, men hjertets tillit til sannheten i det glade budskapet og at Gud ikke lyver. Troen griper tillitsfullt om Jesus Kristus, syndernes eneste redning.

Troen og dens objekt

Troen kan ikke stå alene. Den må ha et objekt som den holder seg til og stoler på. Den kristne troen inneslutter alltid i seg objektet sitt: nåden i Kristus, den fullbrakte forsoningen av alle synder ved Kristi blod, rettferdigheten som gjelder for Gud. For Luther er troen og Kristus så intimt sammenflettet at uttrykket ”troen alene” og ”ved troen” for ham blir ensbetydende med ”Kristus alene” og ”ved Kristus”.

Det er en misforståelse om man forestiller seg at Kristus visselig med sin lidelse og sin død har fortjent rettferdiggjørelsens nåde for oss, men at mennesket senere må oppfylle visse vilkår før Gud virkelig rettferdiggjør det. Evangeliet inneholder ingen betingelser. Det gjør derimot loven. Men lovens betingelser må ikke blandes inn i evangeliet. Det skjer dersom troen gjøres til en betingelse for Guds benådning eller oppfattes som et krav om en tilstrekkelig levende tro. Da blir rettferdiggjørelsen ved troen ensbetydende med en rettferdiggjørelse på grunn av menneskets tro, altså ikke bare på grunn av Kristus men også på grunn av noe i mennesket.

Et eksempel på dette er det følgende: Når Paulus betoner at det ikke var ”ved loven” Abraham ble erklært rettferdig, men ”av tro” på løftesordet, kommenterer han: ”Derfor heter det ’ved tro’, for att det skal være av nåde” (Rom 4,16). Bibel 2000 oversetter dette stedet: ”Derfor er troen grunnen for at nåden skal gjelde” (min kurs.). Men nåden har ikke sin grunn i noe som mennesket viser fram, den er alltid helt ufortjent. ”Mennesket erklæres rettferdig ved tro, uten lovgjerninger” (Rom 3,28). ”Ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger” (Gal 2,16). Troen er en tillit skapt av Guds løfte og en mottakelse av det som er basert utelukkende på hva Kristus har gjort. Troen rettferdiggjør bare gjennom sitt objekt.

For mange er troen ikke bare en mottakelse av rettferdiggjørelsen som allerede fins som en ferdig gave. Troen oppfattes som en indre forvandling som er nødvendig for at en rettferdiggjørelse skal kunne komme i stand. Men det er det som troen tar imot som er grunnlaget for rettferdiggjørelsen, ikke selve mottakelsesakten. Troen rettferdiggjør kun gjennom sitt objekt.

Hele troens visshet og styrke har sitt grunnlag i gaven som tas imot. Vissheten om å være rettferdiggjort har ikke sitt grunnlag i den helliggjørelsen eller forvandlingen som følger troen. Om så var tilfellet kan synderen aldri være viss om tilgivelsen/rettferdiggjørelsen. Da må han spørre seg om hans forvandling er tilstrekkelig. Det gir ingen visshet å forsøke å se inn i seg selv, sitt indre, men bare å se på Jesus. Det Jesus har gjort gir visshet, for det er fullkomment og det er sant.

Svaret på spørsmålet ”På hvilket grunnlag kan jeg få mine synders tilgivelse?” er ikke: På grunn av ”min forvandling”, ”min nye lydighet”, men: ”på grunn av den frie gaven som følge av Kristi stedfortredende lydighet og gjeldsbetaling”. Paulus er tydelig: ”De erklæres rettferdige som en gave (gratis), av hans nåde, fordi de er frikjøpt av Kristus Jesus” (Rom 3,24). ”Ett menneskes rettferdighet har ført til en frikjennelse” (ordrett: en frikjennende dom ”på grunn av en enestes rettferdige gjerning”, di’ henós dikaiómatos, Rom 5,18, ”på grunn av den enes lydighet”, diá tes hypakoés tou henós, Rom 5,19).

(Tidskriften Biblicum, 1/2017)

[1] Den endelige boktittelen ble: ”Rättfärdiggörelsen genom tron – Luthers nyupptäckt av det villkorslösa evangeliet”. (Overs. komm. 31/10 2020)

0 Kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *