Fornuften og Guds ord

Av Seth Erlandsson

”Gud kan ikke være både vred og nådig.” ”Gud kan ikke si ulike ting i loven og evangeliet.” Gud kan ikke! Det er umulig! Slik kan det lyde når Gud og hans undervisning bedømmes ut fra hva den menneskelige fornuft mener kan aksepteres som logisk mulig. Slike innvendinger bekrefter at kontrasten mellom Guds tanker og mennesketanker er stor. Gud betoner gjennom profeten Jesaja: ”Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier” (Jes 55,8). Guds ord inneholder nemlig både dom og frelse, både vrede over synden og ufortjent nåde, både lov og evangelium.

Guds vrede over synden

”Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker” (Rom 1,18). ”De ville ikke høre og vendte ikke øret til så de kunne vende om fra sin ondskap og la være å tenne offerild for andre guder. Derfor ble min harme og vrede utøst” (Jer 44,5f).

Guds ufortjente kjærlighet til syndere

”Så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne” (Joh 3,16). Sønnen er redningen fra Guds vrede og dom pga. synden. ”Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss” (1 Joh 3,16). ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere” (Rom 5,8). ”HERRE, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene” (Sal 36,6).

Synderes eneste redning

Da Jesus forklarte disiplene sine at han som ”Messias, den levende Guds Sønn” måtte lide mye og bli drept, protesterte Peter og sa: ”Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.” Jesus sa da til Peter: ”Dine tanker er ikke Guds, men menneskers” (Matt 16,21–23). Peter hadde ennå ikke forstått at den eneste redningen for oss syndere fra vredesdommen er at Jesus, den eneste rettferdige, stedfortredende trer inn for alle mennesker og tar straffen for våre synder på seg. Hans rettferdighet, forutsagt i profetiene om ham og bevist ved at døden ikke kunne holde på ham, tilregnes oss syndere som en gave, som vi får ta imot helt ufortjent: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave” (Ef 2,8).

Bibelens undervisning består av både lov og evangelium

Mennesket behøver både Guds budskap om Guds vrede og dom og Guds frelsesbudskap om den eneste redningen.

  • Guds lov krever fullkommen syndfrihet (3 Mos 19,2; Matt 5,48) og hundre prosents kjærlighet til Gud og våre medmennesker (5 Mos 6,5; Matt 22,37.39) for at vi skal få komme til vår himmelske Far og hans paradis. Da Jesus gjorde det klart at frelse er umulig på lovens vei, like umulig som for en kamel å komme gjennom et nåløye, protesterte mange: ”Hvem kan da bli frelst?” Jesus svarte: ”Det som er umulig for mennesker er mulig for Gud” (Luk 18,26f). Loven avslører oss som syndere, utestengt fra Guds paradis. Pga. synden er veien til paradis stengt (1 Mos 3,24) og ”ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger” (Gal 2,16).
  • Guds evangelium åpenbarer den eneste veien til Guds fullkomne paradis. Jesus sa: ”Jeg er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Far uten ved meg” (Joh 14,6). Døperen Johannes pekte på Jesus og sa: ”Se, Guds lam som bærer bort verdens synd.” Paulus sammenfatter: ”Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus” (Rom 3,23–24). ”Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 6,23).
  • Guds lov krever: ”Vær fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen” (Matt 5,48). ”Den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle” (Jak 2,10).
  • Guds evangelium inneholder ingen krav, bare nåde.
  • Guds lov avslører oss som syndere, verdige den evige fordømmelsen. Etter syndefallet kan ingen oppfylle lovens krav. ”Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet” (Rom 5,12).
  • Guds evangelium kommer til oss syndere med en frikjennende dom, tilbyr syndenes forlatelse helt gratis utelukkende for Kristi skyld.
  • Paulus sammenfatter forskjellen: ”Dommen over den ene førte til en fordømmelsesdom (gr. katákrima), men den frie gaven (gr. chárisma) kom etter mange overtredelser og førte til en frikjennende dom (gr. dikaíåma)” (Rom 5,16). ”Bokstaven (dvs. loven) slår i hjel, men Ånden (dvs. evangeliet) gir liv” (2 Kor 3,6).

Loven og evangeliet er ikke mennesketanker, men Guds viktige undervisning. Lov og evangelium må ikke blandes sammen slik at Guds vrede over synden og dens følger tones ned, eller slik at Guds nådige redning ikke utelukkende er av nåde, men delvis også skyldes noe fra synderens side. Men troen, da? Troen er ingen prestasjon men bare som en tom hånd, en tillitsfull mottakelse av den frelsende nåden, skapt av Gud Den hellige Ånd gjennom evangeliets helt ufortjente tilbud om nåde. Mottakeren ser sin uverdighet, at han eller hun ikke på noen måte har fortjent gaven ved sin tro, tvert imot. Jeg er helt uverdig til å få ta imot denne gaven: ”Jeg tror, hjelp meg i min vantro!” (Mark 9,24). Evangeliets ufattelig store gave har flere navn: ”Syndenes tilgivelse”, ”evig liv”, ”frikjennende dom”, ”fred med Gud”, ”overstrømmende nåde”, ”Kristi rettferdighet”.

Eksempler i Bibelen på både fordømmelsesdom og frikjennende dom

  • Lovens domsord: ”Jorden er vanhelliget av dem som bor der. For de har overtrådt lover, forandret forskrifter, brutt den evige pakt. Derfor blir jorden fortært av forbannelse. De som bor der, må bøte for sin skyld” (Jes 24,5f).
  • Evangeliets frikjennende dom: ”Jeg, jeg er den som utsletter dine lovbrudd for min skyld, og dine synder minnes jeg ikke” (Jes 43,25).
  • Lovens domsord: ”Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk som gikk fram etter sine egne tanker på veier som ikke var gode. Alltid gjør folket meg rasende like opp i ansiktet” (Jes 65,2f). ”Dere har forlatt HERREN, foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen” (Jes 1,4).
  • Evangeliets frikjennende dom: ”Jeg har strøket bort dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg løser deg ut!” (Jes 44,22).
  • Lovens domsord: ”Kall ham Lo Ammí ( = Ikke mitt folk), for dere er ikke mitt folk” (Hos 1,9). ”Dette er folkeslaget som ikke ville lytte til HERREN sin Guds røst og ikke ta lærdom” (Jer 7,28).
  • Evangeliets løfte: ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere” (Mark 2,17). ”Til Lo Ammí vil jeg si: ’Du er mitt folk’” (Hos 2,23).
  • Lovens domsord: ”Jeg ropte, men dere svarte ikke, jeg talte, men dere hørte ikke. Dere gjorde det som var ondt i mine øyne, og valgte det jeg ikke ville” (Jes 65,12).
  • Evangeliets løfte: ”Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke” (Esek 34,16). ”Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem” (Luk 19,10).

Løsningen: Kristi kors

Golgata kors er det eneste stedet der loven og evangeliet kan møtes til frelse for oss syndere. Uten Kristi stedfortredende gjerning for oss på korset kan ingen syndere bli stående for Faderen, som i sin hellighet er som en fortærende ild mot all synd. ”Gud er en fortærende ild” (5 Mos 4,24). Men Kristus er uten synd for vår regning. Derfor kan han si: ”Ingen kommer til Far uten ved meg” (Joh 14,6).

Som menneskenes frelser og stedfortreder fullbyrder Jesus på korset det frelsesverket som Det gamle testamente gang på gang hadde lovet gjennom Moses og profetene. ”Kristus døde for alle våre synder etter skriftene” (1 Kor 15,3). I hver eneste synders sted tok Messias, Guds Sønn, lovens straff på seg. Han, den eneste rettferdige, tok imot det vi alle har fortjent: Guds hellige vrede og dom over synden. ”På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet” (1 Pet 2,24). Faderen straffet sin elskede Sønn i vårt sted. ”Så høyt har Gud elsket verden,” dvs. oss syndere (Joh 3,16). Han vil ikke at den urettferdige skal dø (Esek 18,23), han vil ikke ”at noen skal gå fortapt” (2 Pet 3,9). Der på korset møttes Guds vrede og Guds kjærlighet: vreden over synden og synderne, og en ufattelig kjærlighet til alle syndere.

Det gamle testamente hadde gitt forbilder på denne frelsen. Noen eksempler: Det slaktede lammets blod ble israelittenes frelse fra den tiende plagen da de ble befridd fra slaveriet i Egypt. Under den lange ørkenvandringen som fulgte, ble det ofret syndoffer og brennoffer etter den gamle paktens forskrifter. Et utall feilfrie dyr måtte stedfortredende ofre livet for folkets synder. De var forbilder på den frelsen som ble fullbyrdet på Golgata kors. Jesaja fikk se denne fullbyrdelsen i forveien, da Guds rene Lam ble slaktet på korset i vårt sted: ”Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot HERREN ramme ham” (Jes 53,5–6).

Allerede før denne fullbyrdelsen fant sted, hadde Faderen vist at hans elskede Sønn er synderes eneste redning. Det viste seg bl.a. ved redningen ut av Egypt. Gud sendte sin Sønn, HERRENS spesielle Utsendte (oftest oversatt ”HERRENS Engel”) for å befri folket fra slaveriet i Egypt. Det var denne Engelen som om dagen i en skysøyle og om natten i en ildsøyle (2 Mos 13,21) ledet folket ut av Egypt. Da Jesus sa: ”Jeg er ikke kommet av meg selv, men Faderen har sendt meg” (Joh 8,42), henspiller han på Mosebøkenes ord om denne Herrens Utsendte. Da denne HERRENS Engel åpenbarte seg for Moses i en flammende ild (2 Mos 3,2), sa han: ”Jeg er Jeg Er” (3,14). Den Utsendte Sønnen er altså ett med Faderen (som Jesus minner om, se Joh 10,30). Jesus sa til jødene som mente han var besatt av en ond ånd og slett ikke Guds Sønn: ”Jeg Er, før Abraham fantes” (Joh 8,58). Jesus er Guds evige Sønn og som sådan identisk med den Utsendte (Engelen) som åpenbarte seg for Moses i den brennende busken og flere ganger bl.a. for Abraham.

Denne Jeg Er, Faderens utsendte Sønn, skulle i kommende tider bli født av en jomfru som en menneskesønn uten synd (Jes 7,14; 9,6) og innstifte ”en ny pakt”, ”ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod” (Hebr 9,12): ”Jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden” (Jer 31,31–34; Hebr 8,6–13). Paulus skriver: ”I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn” (Gal 4,4–5).

Treenighetens hemmelighet, ubegripelig for fornuften

Gud som er vred over synden og ikke kan la den forbli ustraffet, er samtidig ufattelig god og nådig. Han vil ikke at den urettferdige skal dø. ”Gud er kjærlighet” (1 Joh 4,8). Den eneste sanne Gud er fra evighet tre personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, tre aktører som er enige og ett i alt de sier og gjør. Faderen er Gud, Sønnen er Gud og Den Hellige Ånd er Gud, og likevel ikke tre Guder men en eneste Gud. Gjennom Sønnens stedfortredende godtgjørelse fins redningen. Faderen sender sin Sønn, sin Mal’ak (jf. Jesu ord i Joh 7,28–29). Sønnen påtar seg oppdraget å være Faderens utsendte Frelser, en stedfortreder for alle syndere, som tar på seg Guds vrede pga. synden. Ånden er Talsmannen som virker gjennom lovens krav for at menneskene skal innse syndens alvor, angre sin synd og ved evangeliets betingelsesløse gave ta imot det eneste som kan redde dem. ”Sannhetens Ånd … skal vitne om meg,” sier Jesus (Joh 15,26), og ”veilede dere til hele sannheten” (Joh 16,13).

”Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham” (1 Joh 4,9). Loven åpenbarer Guds vrede over synden. Evangeliet åpenbarer Guds ufortjente rettferdiggjørelse på grunn av Sønnens stedfortredende frelsesgjerning. ”For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er” (Joh 1,17–18). ”Jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere” (Joh 14,16–17). ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham” (Joh 14,23).

2 Mos 33 og Guds ansikt

Mange har lurt på hvordan 2 Mos 33 skal forstås når det gjelder Guds vrede og Guds nåde. Bakgrunnen er det som hendte ifølge 2 Mos 32: Israelittene hadde syndet grovt ved å forkaste HERRENS Engel, Frelseren som så nådig hadde ført dem ut av Egypt. De erstattet ham med en forgylt kalv da de sa: ”Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!”, og ”dagen etter sto folket tidlig opp og ofret brennoffer og bar fram fredsoffer” til denne avguden (2 Mos 32,4–6). Guds vrede brant mot synden og synderne, for Gud er en fortærende ild imot all synd (5 Mos 4,24). Likevel sier Herren til Moses: ”Led folket dit jeg har sagt deg! Se, min Engel (på hebr. min Mal’ak = min ”Utsendte”) skal gå foran deg” (32,34).

I 2 Mos 33,2 gjentar Faderen: ”Jeg vil sende Mal’ak (Engelen) foran deg” og tilføyer: ”men jeg (selv) vil ikke dra opp med deg, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortære deg på veien” (33,3). ”Og HERREN sa til Moses: ‘Si til israelittene: Dere er et stivnakket folk. Om jeg bare et øyeblikk drar opp sammen med deg, måtte jeg gjøre ende på deg’” (33,5). Men i vers 14 sier HERREN ordrett: ”Mitt ansikt (hebr. panái) skal gå med deg og jeg skal gi deg hvile” (jf. Jesu ord i Matt 11,28). HERRENS nådige ansikt er Sønnen, Engelen, den Utsendte Frelseren. Uten Sønnen, HERRENS Engel, kan ingen bli stående for Faderen.

Det som har vakt forundring er HERRENS ord: ”Jeg selv skal ikke dra opp med deg,” for da ”måtte jeg gjøre ende på deg”, og deretter: ”Mitt ansikt skal gå med deg”? Skal Gud gå med eller ikke gå med? Det virker som om Moses undrer: Går virkelig Gud med når Faderen ikke går med, men bare Engelen, Faderens Utsendte? Moses sier: ”Hvordan kan man ellers vite at jeg og folket ditt har funnet nåde for dine øyne, hvis ikke du går med oss?” (v 16). Moses ville tydeligvis at Faderen synlig skulle gå med, like synlig som sin Utsendte, for han sier: ”La meg få se din herlighet” (v 18). Men ingen synder kan bli stående overfor Guds hellige herlighet annet enn gjennom Sønnen, for Faderen er en fortærende ild imot all synd: ”Du kan ikke få se ansiktet mitt, for et menneske kan ikke se meg og leve” (v 20). Og Faderen gjentar i v 23: ”Ansiktet mitt kan ingen se.” Men Gud er ett med Sønnen, så han har ikke forlatt Moses og folket (se v 17). Jamfør Jesu ord: ”Jeg er ikke alene, jeg er sammen med Far, han som har sendt meg” (Joh 8,16), og ”Faderen er i meg og jeg i Faderen” (Joh 10,38).

Her i 2 Mos 33 kommer treenighetens mysterium til uttrykk. Sønnen, HERRENS utsendte Engel, er Guds nådige ansikt og like mye Gud som Faderen. Ingen syndere kan se Faderens ansikt annet enn gjennom Sønnen. ”Ingen kommer til Faderen uten ved meg,” sier Jesus (Joh 14,6). Hvordan kan HERREN, som i sin hellighet er som en fortærende ild, ta seg av et syndig folk? Svaret er: Bare gjennom sin Sønn. Gud Sønnen er Guds nådige ansikt. Gud Faderen har sendt ham som synderes Frelser. Bare gjennom ham finner syndere nåde for Faderens øyne.

Moses hadde ikke forkastet HERRENS Engel, slik folket gjorde mens Moses var oppe på Sinai-fjellet og mottok Guds hellige budord. ”Du har funnet nåde for mine øyne,” sier HERREN (v 17). Men Faderen vil også redde det syndige folket sitt ved sin utsendte Frelser. Hans nådige vilje er ”at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne” (1 Tim 2,4). Han vil ingen synders død. Han sier gjennom profeten Hosea: ”Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma, gjøre med deg som med Sebojim? Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede” (Hos 11,8f).

Fornuften har vondt for å forstå hvordan Gud kan være både vred og nådig, både en fortærende ild og en nådig Frelser. At Faderen og Sønnen er to atskilte personer og likevel en og samme Gud, er en åpenbart sannhet som strider imot menneskelig fornuft: ”Du lar meg ikke vite hvem du vil sende med meg,” sa Moses til HERREN (33,12). Faderen hadde likevel sagt: ”Min Engel (min Utsendte) skal gå foran deg” (32,34). Denne Engelen hadde tidligere presentert seg for Moses da han viste seg i en flammende ild i den brennende busken: ”Jeg Er ” (3,14), dvs. jeg er Gud, ett med Faderen. Jeg er ”Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud” (3,15). Når Faderen ikke selv går med folket, men sender sin Sønn, utfører Sønnen Faderens frelsende gjerning. Hva med Ånden? I Nehemjas bok kan vi bl.a. lese: ”Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom” (Neh 9,20). ”Du holdt ut med dem i mange år og advarte dem ved din Ånd gjennom profetene dine. Men de ville ikke lytte” (Neh 9,30).

Sønnen før inkarnasjonen 

Allerede før han ble menneske åpenbarte Sønnen seg, ikke bare for Moses men også bl.a. for Abraham (1 Mos 18), Jakob (1 Mos 32,22ff), Gideon (Dom 6,11ff) og Samsons foreldre (Dom 13,3ff). Han åpenbarte seg som en mann som omgås med og samtaler med dem. Da det gikk opp for dem at gudsmannen var HERRENS overnaturlige Utsendte, fryktet de for livet sitt. Abraham sa: ”Se, jeg har våget meg til å tale til HERREN, enda jeg bare er støv og aske” (1 Mos 18,27). Jakob sa: ”Jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet” (1 Mos 32,30). Like før sin død kaller Jakob Gud ”min hyrde” og ”den Mal’ak (Engel) som har løst meg ut fra alt ondt” (1 Mos 48,15f). Da Gideon innså at mannen som snakket med ham var ”Herrens Engel”, sa han: ”Ve meg, min Gud og Herre! Jeg har sett HERRENS Engel ansikt til ansikt!” Men HERREN sa til ham: ”Fred være med deg, vær ikke redd! Du skal ikke dø” (Dom 6,22–23). Da Samsons foreldre forsto at mannen som snakket med dem var HERRENS Engel, ”kastet de seg ned med ansiktet mot jorden”, og Manoah sa til sin kone: ”Nå må vi dø, for vi har sett Gud” (Dom 13,20–22).

Like før sin død sa Moses til Israels barn: ”Dere så ingen skikkelse den dagen HERREN talte til dere ut av ilden på Horeb. Ta dere derfor vel i vare, så dere ikke handler ille” (5 Mos 4,15f), ”for HERREN din Gud er en fortærende ild” (v 24). Hebreerbrevets forfatter gjentar: ”Vår Gud er en fortærende ild” (Hebr 12,29). Guds hellighet er nemlig uforenlig med alt urent, all synd. Da Herren steg ned på Sinai-fjellet ble hele fjellet dekket av røyk og skalv voldsomt (2 Mos 19,18). HERREN sa til Moses: ”Gå ned og advar folket, så de ikke trenger seg fram til Herren for å se! For da kommer mange av dem til å falle” (v 21). Da HERREN talte direkte til Moses på fjellet, kunne Moses ikke se ham. Han fikk bare se ham bakfra, på ryggen. ”Ansiktet mitt kan ingen se” (2 Mos 33,23). Da HERREN åpenbarte seg for Moses fra det aller helligste i åpenbaringsteltet, kunne Moses lytte til hans ord men ikke se ham. Det var helt mørkt der.

Fornuftens logikk kommer i konflikt med Guds ord. Den fører på villspor når det gjelder Guds undervisning om åndelige ting, det som hører til Guds rike. På grunn av synden foreligger en åndelig blindhet. Mennesket behøver å bli født på ny. ”Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike” (Joh 3,3). ”Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd” (Joh 3,5–6).

Treenighetens hemmelighet, at den eneste sanne Gud er en eneste og samtidig tre, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, er ubegripelig for den menneskelige fornuften. Ingen kan se Faderen og Den Hellige Ånd, bare deres ord og deres gjerninger. Men Sønnen, den utsendte Frelseren, kunne mennesker se, han som er like mye Gud som Faderen og Ånden.

Ytterligere et par eksempler på fornuftens blindhet i åndelige ting

  • Ifølge Bibelen er frelsen helt og holdent Guds fortjeneste. Mennesket kan ikke rose seg av å ha bidratt i hvert fall litt til sin frelse. ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv” (Ef 2,8–9). Før troen ble tent var alle etter syndefallet åndelig døde. Gud har gjort mennesker levende ved å føde dem på ny ovenfra (Ef 2,1; Joh 3,3). Ingen som er åndelig død kan vekke seg selv opp, ingen kan bidra til sin gjenfødsel. Troen er et under, en Guds gave.
  • Ifølge Bibelen er menneskets avvisning av Gud og hans frelsesverk helt og holdent menneskets egen feil. Fornuftens logikk får ikke dette til å gå i hop. For om frelsen er helt og holdent Guds fortjeneste, må menneskets vantro delvis være Guds feil. Men om på den annen side frelsen ikke er helt og holdent Guds fortjeneste, da må frelsen delvis bero på mennesket. Det kan uttrykkes grovere eller finere: Grovere: Frelsen beror på både Guds gjerning og menneskets gjerning. Det dreier seg om et samarbeid. Finere: Mennesket kan nesten ikke bidra med noe. Men man ”kan la seg dras” eller ”stritte mindre imot enn de som går fortapt”. Nå kan fornuften logisk forklare hvorfor visse blir frelst og andre ikke.
  • Den som holder fast ved Bibelens ord om at frelsen virkelig helt og holdent er Guds fortjeneste, må som sagt ifølge fornuften komme fram til at fordømmelsen er Guds feil. Denne fornuftens logikk har ført til den doble predestinasjonslæren, nemlig at Gud fra evighet har bestemt visse til frelse og andre til fordømmelse. Denne logikken er i strid med Guds ord som ikke lærer noen dobbel predestinasjon, dvs. en utvelgelse  til fordømmelse. Gud vil ingen synders død. ”Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne” (1 Tim 2,4). De som ikke vil forkaste Guds klare ord i f.eks. 1 Tim 2,4 men likevel finner det nødvendig ut fra logikken med en dobbel predestinasjon, finner en utvei i mennesketanken at Guds nådevilje ikke kan være alvorlig ment mot alle. Men den tanken er i strid med Guds ord.
  • Ifølge Kristi innstiftelsesord er nattverdens brød og vin ikke bare brød og vin, men også Kristi sanne kropp og Kristi sanne blod. Jesus sier om brødet: Dette er min kropp og om vinen i begeret: Dette er mitt blod. Ifølge fornuftens logikk er dette umulig. 1) Enten er brødet og vinen blitt forvandlet slik at det bare ser ut som brød og vin men nå ikke lenger er det, men bare Kristi kropp og blod (den romersk-katolske kirken). Men Bibelen sier: Dette (brødet) er Kristi kropp og dette (vinen) er Kristi blod. Med andre ord: brødet er både brød og Kristi kropp, og vinen er både vin og Kristi blod. 2) Eller også så kan ER ikke bety ”er” men må tolkes som ensbetydende med ”symboliserer” eller ”betegner”. Jesu kropp og blod er jo i himmelen. Nærværet må altså være et symbolsk, åndelig Kristus-nærvær (reformerte kirker). Men Jesus sier ikke: Dette brødet og denne vinen symboliserer et åndelig Kristus-nærvær. Brødet ER Kristi kropp som ble gitt, og vinen ER Kristi blod som ble utøst til våre synders forlatelse. En virkelig stor trøst for syndere som trenger å bli styrket i troen på at de virkelig er tilgitt, dyrt løskjøpt av Kristus.

Hvorfor kommer ikke alle til paradis når Sønnen har tatt vredesdommen på seg?

Ifølge Bibelens glade budskap har Jesus stedfortredende for alle mennesker tatt på seg vredesdommen, straffen for alle menneskers alle synder. ”En er død for alle, derfor er de alle døde” (2 Kor 5,14). Jesus, den lovede ”Spiren”, er ”Herren vår rettferdighet” (Jer 23,5–6). Han er ”Veien” til Faderen, den eneste redningen for alle mennesker.

Hvordan kan da noen rammes av Guds vrede når Jesus har ”dødd for alle” (2 Kor 5,14), ofret seg selv ”som løsepenge for alle” (1 Tim 2,6)? Kan Gud være både vred og nådig? Svar: Det Jesus ved sitt stedfortredende frelsesverk har vunnet for alle mennesker er en fantastisk gave: syndenes tilgivelse, befrielse fra straffen for alle våre synder og Kristi rettferdighet som en klesdrakt, det som kreves for det evige livet i Guds paradis. Innbydelsen til å ta imot denne gaven kan man nekte å bry seg om, stole på og ta imot. Det kalles i Bibelen for vantro og innebærer at man forkaster det evige livet i Guds paradis. Uten Kristi rettferdighet kan ingen komme til Faderen. Sønnen er den eneste Veien til paradis (Joh 14,6). ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham” (Joh 3,36). ”Den som tror på ham (Guds Sønn), blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn” (Joh 3,18).

Gleden i paradis sammenlignes av Jesus med et bryllup (Matt 22), og av Jesaja med ”et festmåltid for alle folk” (Jes 25,6f). Det går ikke an å komme dit annet enn i Guds Sønns navn, dvs. å være kledd i hans rettferdighet. Alle som tror på ham, ”som er døpt til Kristus, har blitt ikledd Kristus” (Gal 3,27). ”Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne” (1 Tim 2,4), dvs. komme til den himmelske bryllupsfesten i Jesu Kristi rettferdighet. Å forsøke å komme dit i sin egen rettferdighet går ikke, for den er som ”urent tøy” (Jes 64,5). Invitasjonen til bryllupet går ut til alle: ”Gå derfor ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner. Og tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de kunne finne, både onde og gode” (Matt 22,9f). Men den som ikke hadde ”bryllupsklær” ble kastet ut i mørket, den evige fortapelsen (Matt 22,13).

Dessverre avviser majoriteten innbydelsen til Guds paradis gjennom Sønnen, den eneste veien dit. ”Vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt 7,13–14). En av forbryterne som var blitt opphengt ved siden av Jesu kors vendte seg i siste stund til Jesus, som til forskjell fra alle andre født av kvinner ”ikke hadde gjort noe galt”. Han sa: ”Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!” Jesus svarte: ”Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis” (Luk 23,41–43).

(Tidskriften Biblicum, 4/2020)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.