Av Gerhard Wilde

Vitner dukker vanligvis opp i forbindelse med ubehagelige situasjoner, ved en ulykke, et innbrudd eller utroskap. Klare lovbrudd må bekreftes av vitner.

Men vi derimot, får bevitne og vitne om de største velgjerninger. De kristne kan juble: «Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den som bringer bud, forkynner fred, bringer godt budskap, forkynner frelse» (Jes 52,7). Husker vi at vi har fått i oppdrag å være vitner, gledens budbringere? Ved denne pastoralkonferansen vil vi prøve å lære hverandre trofast å forvalte dette oppdraget: «Dere er mine vitner, sier HERREN» (Jes 43,10).

1. Hvordan blir vi hans vitner?

Det kreves det samme som for alle andre som har noe å vitne om: Åpne øyne og ører og et mottakelig sinn. Slik var det med apostlene: «Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord… vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv… Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss… Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen» (1 Joh 1,1-4). Slik ble disiplene øyen- og ørevitner. Gjennom sitt skriftlige vitnesbyrd lar de oss nå se en del av det som intet øye har sett, ettersom Gud først må åpenbare det, og det intet øre har hørt, fordi Gud først må si det. Gjennom Skriftens klare og veldige vitnesbyrd blir vi nå vår Guds øyen- og ørevitner.

Hva betyr «vi»? Jesaja henvender seg til Guds folk. Han sier først: «Før fram folket som er blindt enda det har øyne, dem som er døve enda de har ører» (Jes 43,8). Er ikke de fleste av våre samtidige like blinde og døve for Guds ord? Og hvordan kan Gud da si: «Dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener som jeg har utvalgt» (Jes 43,10)? Du blir et vitne gjennom vår Herres nådevalg, ikke ved din egen fornuft eller kraft. Vitner er Guds elskede folk, som han har kunngjort sin kjærlighet for, som han har tatt seg av gjennom sitt Ord. Meg, ja oss har han utvalgt som sine vitner. Vi vil aldri kunne begripe at han av kjærlighet har valgt nettopp oss gjennom sin Sønn til å vitne for andre. Vitner blir vi fordi Herren har kalt oss til sin tjeneste. «Det er jeg som har fortalt og frelst og gjort det kjent, og ikke noen fremmed gud blant dere» (Jes 43,12). Etter at Gud har frelst oss fra vår syndenød til glede i troen, har han innsatt oss som sine vitner. Store ting har hendt med oss. Takk, o Kristus!

2. Hva sier et vitne?

Et vitne forteller hva som har skjedd. Han forteller fakta og historie. Han fører videre det han har hørt gjennom Herrens ord og gjerninger. Herren har på forhånd forkynt sin frelse og deretter virkelig oppfylt løftet sitt. Derfor kan vi bekrefte at vi har en trofast Gud. Som Paulus kan vi rope ut: «Så sant Gud er trofast: Det vi sier til dere, er ikke samtidig ja og nei» (2 Kor 1,18). Vi kan bekrefte at Gud står ved sitt ord og oppfyller det, til vårt beste og vår glede. «Ikke en eneste prikk i Guds undervisning skal forgå» (Matt 5,18).

Guds store gjerninger i fortiden, hans skaperverk, gjenløsningen ved Kristi død og oppstandelse, hans fortsatte gjerninger i sin kirke ved nådens midler, kan vi vitne om. Og når vi vitner om hva som har skjedd tidligere, kan vi også uttale oss med sikkerhet om vår tid, nemlig at Gud også nå og i framtiden ikke vil forlate sitt folk. For han har sagt: «Jeg, jeg er HERREN, det finnes ingen annen frelser enn jeg» (Jes 43,11).

Dette vil vi bekrefte fullt ut, at Guds Sønn er verdens Frelser. «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).

Men kan en slik vitnetjeneste utføres ordentlig uten noen henvisning til Guds dommer? Kan vi i dag kalle våre medmennesker til frelse uten å vise dem deres ulykke når de lever uten Kristus? Kan det være et effektivt vitnesbyrd om frelsen dersom man tier stille om Guds lov og den truende straffen han må la ramme ubotferdige syndere?

Som Guds vitner skal vi bære fram både lov og evangelium, med en forventning om at dette ordet skal få sitt gjennombrudd og i sin tid, «når og hvor det behager Gud» (CA V), også bære frukt og ikke vende tomt tilbake (Jes 55,11). Med en slik visshet har martyrene utført oppdraget sitt helt til det siste og mot all odds trodd at Gud ville velsigne tjenesten deres.

3. Hvordan skal vi vitne om dette ordet?

«Dere er mine vitner!» Som inkluderte, grepne, lykkelig overraskede og frelst av nåde alene, kan vi bære vitnesbyrdet vårt. Mine vitner! Herren har blitt stor for oss. Han har overveldet oss med sin nåde. Han har blitt for sterk for oss gjennom sin kjærlighet. Han har vunnet hjertene våre, slik at vi nå med hjertet bærer fram vitnesbyrdet slik at det også kan få komme inn i andres hjerter.

Så ser vi på ham, som har vist seg å være Herre. «Før meg er ingen Gud blitt formet, og etter meg skal ingen komme. Jeg, jeg er HERREN, det finnes ingen annen frelser enn jeg. Det er jeg som har fortalt og frelst og gjort det kjent, og ikke noen fremmed gud blant dere. Dere er mine vitner, sier HERREN. Jeg er Gud. Ja, for all framtid er jeg den samme» (Jes 43,10-13). I takknemlighet og glede over at han har inkludert oss i sin frelse, vil vi snakke om ham. Han har vist for millioner at han er sterk nok til å gjøre syndere evig salige. Dette vil vi gjerne vitne om, med en glad visshet.

For han er med oss ​​med sin allmektige beskyttelse. Han overvinner frykten vår når vi banker på dører som hans budbringere eller snakker med myndigheter. Vitner som er godt kjent med Skriften skal Den Hellige Ånd gi hva de skal si i det rette øyeblikket. Derfor vil vi avlegge vårt vitnesbyrd i bønn, med ansvar overfor ham, i full troskap mot hans ord og av kjærlighet til de andre, som sammen med oss ​​er gjenløst men som ennå ikke vet det.

Så kan vi glede oss over at hans skare av vitner vokser. Akkurat denne dagen har vi grunn til slik glede. Vi får komme sammen med Kristi budbringere fra andre land, som sammen med oss ​​vil vitne om den fulle sannheten og vil være knyttet sammen i troens, lærens og bekjennelsens rette enighet. Må Gud gi oss sin velsignelse over denne konferansen og hjelpe oss å bli bedre vitner for ham, trofaste tjenere i hans rike.

Preses Gerhard Wilde, DDR

(Innledning ved Den Evangelisk-Lutherske Frikirkens (ELFK) pastoralkonferanse i Leipzig, den 8 – 9 april 1986, da ELFK’s pastoral­konferanse hadde samtaler med representanter for Wisconsin­synoden og Biblicums redaktør.) 

(Tidskriften Biblicum, 3/1986)