Dårlige gjetere og Den Gode Gjeteren

Av John F. Brug

Preken over Jeremia 23,1-8

Innledning

Hva er det mennesker spesielt behøver for å oppnå gode resultater og suksess? Ett av svarene på det spørsmålet er godt lederskap. Det fins ikke mange suksessrike idrettslag uten en god trener, en god lagleder. Og nesten alle vellykkede forretningsforetak har en god ledelse på toppen. På den annen side, er det ingenting som utgjør en større fare for folk enn dårlig ledelse. Noen få kostbare feil kan raskt ødelegge et selskap det har tatt mange år å bygge opp. Og dårlige beslutninger av en leder kan styrte en hel nasjon ut i katastrofe.

Samme prinsipp er aktuelt når det gjelder det åndelige livet. Skriften illustrerer ofte dette prinsippet ved å sammenligne med en gjeter og hans hjord.

Guds folk er lik en saueflokk som er fortapt uten en god gjeter. 

  1. Flokken går til grunne på grunn av dårlige gjetere.
  2. Flokkens behov blir tilfredsstilt av Den Gode Gjeteren og Hans medhjelpere.

1

Teksten vår fra profeten Jeremia begynner på en negativ tone: «Ve de gjeterne som leder vill og sprer sauene jeg har på beite!»

Teksten beskriver mørke dager for Guds kirke. Jeremias bok er den tristeste boken i Bibelen. Jeremia levde og profeterte den siste tiden før Judas babylonske fangenskap. Omtrent 600 år f.Kr. ødela babylonerne tempelet i Jerusalem, brente byen ned og førte mange av de overlevende israelittene til 70 års fangenskap i Babel. Alt dette skjedde fordi Israel som nasjon hadde vendt ryggen til Herren. De var blitt materialistiske og selvsentrerte. De levde umoralske og syndige liv, jaget etter vellyst og nytelse.

Det sørgeligste ved hele denne situasjonen var at profetene og lærerne som burde tatt initiativet til å kalle Guds folk tilbake til den rette veien, var en viktig årsak til problemene deres. En av hovedårsakene til den bedrøvelige tilstanden Guds folk befant seg i, var at profetene unnlot å advare folket om syndene som ledet til undergang. Ja, profetene ikke bare unnlot å advare folket mot synden. De tillot og til og med oppmuntret dem til å synde.

De motarbeidet de få sanne profetene som var igjen. De forfulgte Jeremia, fengslet ham og prøvde å ta livet hans. Hvis Israel skulle kunne reddes fra sin beklagelige situasjon, ville redningen i hvert fall ikke komme fra det åndelige lederskapet som bar mye av skylden for deres nåværende situasjon. Derfor uttalte Herren sin dom over de onde profetene som førte dommen over folket.

Selv om Jeremias bok forteller en sørgelig historie om Guds folks gjetere som leder dem bort fra Herren, er historien hans ikke unik og heller ikke uvanlig. På tidspunktet for Kristi inkarnasjon og virksomhet var det det høyeste presteskapet, saddukeerne og fariseerne, som var de åndelige lederne som burde ha ført folket til Kristus. I stedet var de evangeliets hovedfiender og forfulgte Kristus og apostlene hans. På reformasjonens tid var paven og kirkens ledere evangeliets store fiender. De gikk så langt som å prøve å drepe Luther og etterfølgerne hans, alt for å forsøke å hindre den frie forkynnelsen av et fritt evangelium.

Det er ikke annerledes i dag. Lærere som er trofaste mot Ordet utgjør en liten minoritet. Størsteparten av verdens befolkning er fremmed for den kristne tro. Innenfor kristenheten utgjør lutheranere en svært liten minoritet, og blant disse lutheranerne utgjør de som holder fast ved reformasjonens lære en svært liten minoritet. I Amerika tilhører de aller fleste lutheranere ELCA, (Evangelical Lutheran Church in America), et kirkesamfunn som offentlig har avvist læren om Skriftens ufeilbarhet. Det fins likevel ganske visst troende kristne også i vranglærende kirker, oftest er det teologene som er de ledende når det gjelder å angripe t.o.m. de viktigste trosartiklene i Bibelen. Dere har kanskje hørt om «Jesus Seminary», et slags seminar der lutherske teologer kommer sammen med teologer fra andre kirker for å stemme på hvilke ord i de fire evangeliene som er sanne ord fra Jesus selv. Selv om det for tiden er sjelden at kristne blir direkte forfulgt i den vestlige verden, er det ikke helt ukjent heller. Her i Skandinavia har pastorer i statskirker nylig blitt avsatt fordi de forsvarte den sanne lutherske læren. Dere vet jo også selv hvordan situasjonen er blant kirkene i deres eget land. Hvor fins løsningen på denne beklagelige tilstanden?

2

I teksten vår retter Jeremia oppmerksomheten mot en god gjeter som skal komme: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom og gjøre det som er rett og rettferdig i landet. I hans dager skal Juda bli frelst og Israel bo trygt. Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet.»

Kongen som skal regjere med visdom, rett og rettferdighet er selvfølgelig Jesus. Han kalles her en «spire», en «gren», eller bedre: en «knopp» et «skudd», fordi han var som et nytt skudd som kom opp fra en stubbe av et tre som var blitt hugget ned.

Da han kom til verden, var Israel underlagt Romerrikets styre. De ble styrt av den ugudelige kong Herodes. Og under ledelse av menn som Kaifas og Annas var den åndelige ledelsen fullstendig fordervet. Så Israel var i en svært dårlig tilstand. Noe som gjorde saken verre, var at det store flertallet av Israels folk vendte ryggen til Jesus. Bare en svært liten flokk fulgte Ham den tiden han vandret omkring her på jorden, og han ble forfulgt og til slutt drept.

Likevel, under disse forferdelige forholdene utførte han det arbeidet som fullførte verdens frelse. Han blir kalt «Herren vår rettferdighet» fordi han ved sitt liv og sin død vant rettferdighet og tilgivelse for oss. Apostelen Paulus skrev til de kristne i Korint:

«Han som ikke visste av synd, har Gud i vårt sted gjort til synd, for at vi i ham skulle stå rettferdige for Gud» (2 Kor 5,21).

Alle syndene våre ble tilregnet Jesus, og Han betalte for dem på korset. Hans hellige liv ble tilregnet oss, og vi ble erklært hellige av Gud. Dette frelsesverket ble fullført i løpet av tre korte år, ved Jesu offentlige virksomhet. Ja, på en måte ble det fullført på en eneste dag, den dagen Han døde. Og bekreftet den dagen da Han sto opp fra de døde.

Men for at vi skal ha noen nytte av Kristi liv og død og for at vi skal motta Hans rettferdighet som vår egen rettferdighet, trenger vi å få høre om det og tro på det. For dette formålet har Kristus innstiftet prekenembetet. Selv i de mørkeste tidene for Hans kirke på jorden, fantes det alltid en rest av trofaste forkynnere av Ordet og deres lille flokk av tilhørere.

På Elias og Elisjas tid var det kanskje ikke flere enn 7000 igjen i verden som hadde bevart sin tro.  På Juda rikes verste tid var Jeremia og en håndfull hjelpere de eneste trofaste igjen. De som ble ført bort til fangenskap i Babylon hadde Esekiel og Daniel som sine trofaste gjetere. Etter tilbakevendingen fra fangenskapet var det gode lærere som Haggai, Sakarja og Esra som førte menneskene tilbake til Gud. Etter Jesu død vokste kirken med stormskritt på grunn av apostlenes trofaste forkynnelse og undervisning. Og apostlene overlot evangeliet til neste generasjons lærere, som Timoteus og Titus.

Og slik er det også i dag. Den Gode Gjeteren sier: «Jeg reiser opp nye gjetere til å gjete dem.» Kristus fortsetter å gi sin kirke trofaste hyrder, og gjennom deres forkynnelse og undervisning føres evangeliets sannhet ut.

Teksten vår minner oss om en rekke eksempler på slike gjetere. Når vi ser på hele kirkens historie, innser vi snart at i hver tidsperiode har slike trofaste lærere vært en sjelden skatt. Perioder med stor åndelig gjenoppliving eller vekkelse, slik som på kong Davids, apostlenes eller Luthers tid, har vært unntaket snarere enn regelen. Og selv i slike tider har den sanne kirken vært en liten flokk.

Når vi har slike lærere, bør vi huske hvor sjeldne de er og lære oss å verdsette og støtte dem. Vi bør sette pris på ofrene de ofte må gjøre for evangeliet og gi dem vår støtte og oppmuntre dem når Guds ord tvinger dem til å innta en læreposisjon som er upopulær.

Når vi innser at høsten er stor, men arbeiderne få, bør vi arbeide for og be om at Herren må sende arbeidere for å høste inn grøden hans. Det betyr også at vi bør oppmuntre unge menn, som noen ganger inkluderer våre egne sønner og sønners sønner, til å gå inn i det arbeidet, og at vi hjelper dem med å skaffe seg den opplæringen og utdannelsen de behøver.

Til slutt skal vi også huske på at kirken på jorden alltid kommer til å være den stridende kirke. Det vil si en kirke som blir angrepet og overfalt og sjelden opplever perioder med fred. Guds folks behov for en God Gjeter som fører dem til stille beitemarker, kommer ikke til å bli helt tilfredsstilt før hele Guds hjord fra alle tider og steder samles i det evige, himmelske hjemmet. Da kommer de til å være ledet av én, Den Eneste Gjeteren. Da blir de fri fra sult og tørst og fra ulvene som nå truer flokken. Da skal det være én hjord og én Gjeter. Da skal Guds folk bo trygt.

(Tidskriften Biblicum, 2/1998)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.