Av Seth Erlandsson

Ingen kan si oss hva Gud vil at vi skal tro og gjøre uten Gud selv. «Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud» (1. Kor. 2,11b). Derfor kan vår kunnskap om Gud og hans vilje ikke hentes fra noen annen kilde enn fra Guds eget ord. «Skal ikke et folk vende seg til sine guder og spørre de døde til råds for de levende? Til ordet og til vitnesbyrdet» (Jes. 8,19f). «Ordet» og «vitnesbyrdet» betegner i Bibelen den faste undervisning og det sanne vitnesbyrd, som Gud selv har gitt gjennom sine utkårede talsmenn, profeter, evangelister og apostler.

Guds ord må også være normen og kriteriet som all lære og alle lærere må bedømmes etter. «Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord» (1. Pet. 4,11). Lærerne i den kristne tro bør «holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot» (Tit. 1,9). «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten» (Joh. 8,31f).

Derfor lærer de lutherske bekjennelsesskriftene: «Vi tror, lærer og bekjenner, at den eneste regel og norm som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente» (fra innledningen til Konkordieformelen).

Om vi vil formidle våre tanker til en annen person, må vi gjøre det med et språk som han forstår. Ettersom Guds ord er gitt til mennesker for at de skal lære å kjenne og forstå det, må det med nødvendighet åpenbares med et menneskelig språk, som mennesker kan begripe. Guds ord virker ikke som en magisk formel, som ikke behøver å forstås, men vi må ransake de hellige Skriftene og lære å kjenne og forstå deres innhold. Jamfør Apg. 17,11. Når vi derfor ransaker den hellige Skrift, må vi bruke vår kunnskap i språk og grammatikk og anvende vår åndsutrustning for å oppdage meningen og innholdet i det vi leser. Vi kan siden formulere det vi har funnet i læresetninger eller trosbekjennelser, slik som f.eks. i de lutherske bekjennelsesskrifter. En slik anvendelse av våre mentale gaver er riktig og nødvendig om vi vil lære av Skriftens undervisning. Det er ikke slik at det er finere å tro uten å vite hva man tror. Skriftens lære er klar og tydelig, og vi må gi grunn for vår tro. «Hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med frykt» (1. Pet. 3,15f).

Det er ikke vår sak å sette oss til doms over det vi har lært å kjenne som bibeltekstens klare mening, slik at vi skulle akseptere det som stemmer med våre personlige meninger og forkaste alt som ikke stemmer med disse. Denne dom eller kritiske bruk av menneskets forstand er helt malplassert når det gjelder de guddommelige sannheter. Der Gud har talt, opphører retten til privat bedømmelse. «Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2. Kor. 10,4-5). Vi må motta Skriftens ord i den mening og det innhold den har. Vi får ikke legge til eller trekke noe fra (5. Mos. 4,2), heller ikke forvanske Guds ord ved å lese inn vår egen mening i teksten (2. Kor. 2,17). Vi får derfor ikke rette Skriften etter våre ideer og logiske slutninger, men har å rette våre tanker og ideer etter Skriften.

Å tolke Skriften betyr at vi med egne ord forklarer og redegjør for hva bibeltekstene faktisk mener og lærer. Bibelteksten har et klart gitt innhold og mening, sensus literalis unus est. To motstridende tolkninger av samme tekst kan ikke begge være korrekte. En rett bibeltolkning består derfor i å finne, framlegge og gjøre rede for den av Gud gitte mening med Skriftens påstand og ta ordene som de står i deres egentlige og tydelige mening, slik som sammenhengen viser. Gjennom Skriftens store dyp og rikdom lar ikke alltid et skriftords mening seg fange i en eneste setning. Innholdet i et ord eller uttrykk kan gi opphav til en lengre utlegning, og en oversettelse får ikke alltid med hele innholdet. Derfor kan ikke studiet av de hellige Skriftene på grunnspråkene opphøre.

Tilsynelatende motsigelser forklares med «troens analogi», d.v.s. ved hjelp av andre tydelige bibelsteder som behandler samme sak. Det finnes lærepunkter i Bibelen som ikke stemmer med vår måte å tenke på og som vi ikke lykkes å bringe i harmoni med hverandre. Som eksempel kan nevnes Bibelens lære om at det er helt og holdent Guds fortjeneste at du blir evig salig, og Bibelens lære at det er helt og holdent din egen feil om du går evig fortapt. Selv om vi altså kan finne uttalelser i Skriften som vi ikke får til å stemme med vår tanke, finnes det likevel ingen som motsier hverandre. Det er derfor ikke vår hensikt å bevise sannheten i Bibelens undervisning på en måte som tilfredsstiller menneskets fornuft, men bare redegjøre for hva Bibelen lærer.

For at en bibelsk lære skal være sann, behøver den heller ikke stemme med uttalelser fra kirkemøter, med en kirkes bekjennelsesskrifter, med den menneskelige fornufts slutninger, med vitenskapens «fakta» etc. Men den må til punkt og prikke stemme overens med Skriftens egne klare påstander. Som kilde og norm for en kristen lære forkaster vi derfor hver type og form for menneskelig autoritet, som for eksempel kirkefedrene, kirkemøter, kirkebekjennelser, menneskelig fornuft, vitenskap, private anskuelser, svermernes «indre lys», nye åpenbarelser eller pavens uttalelser ex cathedra etc.

Å akseptere menneskegjorte lærdommer som Guds lære
a) er dårskap. «De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud» (Matt. 15,9, jfr. Kol. 2.22),
b) gir ingen fast grunn for hjertet. «La dere ikke rive med av all slags fremmede lærdommer! For det er godt at hjertet styrkes ved nåden» (Hebr. 13,9),
c) er farlig, for det ødelegger den rette tro. «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver» (Matt. 7,15),
d) er synd, for Gud forbyr det. «Derfor vender jeg meg mot profetene, sier Herren, de som stjeler mine ord fra hverandre» (Jer. 23,30).

(Tidskriften Biblicum, 3/1975:  «Bibeln – dess ursprung och syfte»  (Biblicums småskrifter nr 5).