Hos Kristus i himmelen

Av Siegbert W. Becker

Da jeg var en ung gutt hadde vi en nabo som pleide å gjøre narr av det som står i Bibelen. En dag hørte jeg ham si til faren min: «Hvis det fins en himmel, er den bortenfor denne verden, ikke sant? Den må være lenger unna enn den fjerneste stjernen. Men stjernene er millioner av lysår unna oss, og selv om sjelen kunne reise med lysets hastighet, ville det ta sjelen millioner av år å komme dit.» I lang tid etterpå var dette spørsmålet en problematisk snublestein for meg. Jeg hadde alltid trodd at himmelen var et sted bortenfor stjernene, men inntil da hadde jeg aldri bekymret meg for spørsmålet om hvor lang tid det ville ta for sjelen å komme dit. Jeg tvilte ikke på at sjelen kunne reise raskere enn lyset, men jeg var ikke sikker på at den kunne reise bortenfor stjernene på en dag. Men jeg visste også at røverens sjel var i paradis samme dag som han døde (Luk 23,43).

Paulus sier at vi skal møte Herren «i luften» (1 Tess 4,17). Hvor langt må vi reise for å møte Herren? Herren er overalt. Hvis øynene våre kunne åpnes som øynene til Elias tjenere, ville vi ikke bare se englene som er rundt oss, men vi ville også se Herren her og nå. Og Frelseren sier om englene i himmelen som våker over barna: «Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars ansikt» (Matt 18,10). Englene er med oss ​​her i dette rommet, og likevel er de samtidig alltid i himmelen. For å komme til himmelen er det ikke nødvendig for oss å reise langt, når vi dør. Sløret blir bare løftet fra øynene våre, og også vi skal få stå som englene foran Gud og se vår Frelser i hans herlighet. Bibelen sier ikke så mye om sjelens tilstand etter døden. Det vi vet med sikkerhet, er at de som har dødd i Kristus skal bli velsignet og lykkelige, at de skal leve og regjere sammen med Ham, og at de som har dødd i ulydighet og vantro, skal være i «fangenskap» (1 Pet 3,19 -20) og plages.

Det er tåpelig og unødvendig å be for de dødes sjeler. Mange gjør mye ut av at de lutherske bekjennelsesskriftene, som man sier, anbefaler bønner for de døde. Ut fra den svært parentesiske bemerkningen «bønner for de døde, som vi ikke forbyr», prøver de å vise at det er en god praksis å be for de dødes sjeler. Først og fremst skal vi huske at Apologien, der ordene står, ikke på noen måte angir hva som menes med bønner for de døde. Siden de lutherske bekjennelsesskriftene avviser enhver tanke om skjærsilden, er det klart at de ikke har ment det som vanligvis forstås med bønner for de døde. Vi kan bære fram takkebønner for de døde, prise og takke Gud for hans barmhjertighet mot dem den tiden de levde her på jorden. Men lenger enn det kan vi ikke gå uten å forlate Skriftens faste grunn.

Dette livet er nådetiden vår, nå er den velbehagelige tid, i dag er frelsens dag. Denne kunnskapen skal få oss til å «kjøpe den rette tid», bruke dette livet rett som en forberedelse for det kommende. I denne ånd skal vi igjen og igjen vende oss til Frelseren vår, den eneste som gir oss tilgivelse og løftet om evig liv med Ham. Og når vi er blitt forsikret om full og fri tilgivelse for alle våre synder ved Herrens blod, lidelse, død og oppstandelse, kan vi se framover med trygg tillit og håp, være rolige og glede oss til den dagen da sjelen vår skal kreves tilbake. I denne troen skal vi synge med salmedikteren:

O herlige dag, o herlige stund for meg,
når jeg får ta farvel
med denne verden og Gud tar meg til seg
og henter hjem min sjel!
Han sender sine engler,
som bærer meg på sin hånd
til himlens arveland fra mine tårers land.

Å være hos Kristus skal bli mye bedre, selv om vi for en tid må forlate denne kroppen, som er så underbart skapt. Det blir et savn når vi må flytte bort fra den, for også den er en gave fra Gud, gitt oss til glede. Men den dagen skal komme da kroppene våre skal vekkes opp igjen og få del i den saligheten uten ende som vi skal få hos vår Frelser. Må Gud gi oss alle den saligheten. Amen.

(Tidskriften Biblicum, 4/1984)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.