Av Seth Erlandsson

1. Flere menneskelige, men bare én guddommelig forfatter
Bibelen er en samling bøker, som ble skrevet til forskjellige tider av ulike mennesker. Moses og profetene har stått for Det gamle testamentes kanoniske bøker, som ble skrevet på hebraisk og arameisk, evangelistene og apostlene for Det nye testamente på gresk. Likevel er det egentlig bare én forfatter til hele Bibelen, nemlig Gud selv. Den er Guds egen bok, som ikke bare inneholder Guds ord innvevd blant mange menneskelige tillegg og forandringer, men som i alle deler er Guds ord.

Om Det gamle testamente og profetenes ord leser vi: «Den hele Skrift er innblest av Gud» (2 Tim 3,16). «Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,1-2). Om Det nye testamente og apostlenes ord leser vi: «Og derfor takker vi alltid Gud: Da dere fikk overgitt det Guds ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er» (1 Tess 2,13).

Skriftens ord er således Guds ord, hva han har talt, og som er utgått av hans munn (Matt 4, 4), skjønt det ble båret fram av mennesker. Disse menn var utvalgt av Gud, og ordet ble lagt i deres munn ved Den Hellige Ånd. Det kan hete: ´Selv sier jo David, drevet av Den Hellige Ånd´ (Mark 12,36). Derfor er Davids ord det samme som Den Hellige Ånds ord, «som Den Hellige Ånd talte gjennom David» (Apg 1,16). Således siteres profetenes ord og fortellinger i Det gamle testamente som Guds ord (Matt 1,22-23; 2,15; Apg 4,25; 28,25; Hebr 3,7; Rom 3,2). I 2 Pet 3,16 stilles apostelen Paulus´ ord på samme linje som de øvrige hellige skriftene. Ikke alt det Gud har sagt og gjort finnes opptegnet i Bibelen. «Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives» (Joh 21,25). Det foreligger heller ikke en fullstendig åpenbarelse av Gud i Bibelen, i den mening at alt som vi kunne ha lyst å vite om hans vesen, dommer og hensikter er blitt kunngjort. «Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver?» (Rom 11,33f). Men alt det som er nødvendig og nyttig for oss å vite, har Gud kunngjort.

2. Bibelens guddommelige inspirasjon

a) Når de hellige forfatterne skrev Guds ord (den guddommelige impulsen)
b) Hva de skrev (innholdet)
c) Hvordan de skrev (ordene)

a) Den guddommelige impulsen (impulsum et mandatum scribendi)
De menn Gud brukte som sine talsmenn, talte og skrev utvilsomt også andre ting i løpet av sin livstid. Men bare når de talte og skrev Guds ord, forelå det en guddommelig impuls og befaling, bare da var de drevet av Den Hellige Ånd. «For aldri er noen profeti båret fram fordi et menneske ville det; men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud» (2 Pet 1,21). Inspirasjonen bevirker en forutgående tilskyndelse til å skrive.

b) Det guddommelige budskapets innhold
Den Hellige Ånd drev ikke bare disse menn til å skrive, men både gav, inspirerte og kontrollerte hva de skrev. Bibelens budskap, de nedskrevne fakta, den åpenbarte sannheten, de lærdommer som foreligger i Bibelen, er i alle deler slik Gud ville de skulle skrive. Dette er ikke bare sant om slikt som direkte angår vår frelse, men om alt som Skriften ellers lærer, det være seg historiske oppgaver, hendelser i naturen, personlige erfaringer o.l. Peter skriver: «Denne frelse var det profetene grunnet på og utforsket, da de profeterte om den nåde dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, siktet til, og hvordan den tiden ville bli. Ånden vitnet om hvordan Kristus skulle lide og deretter opphøyes i herlighet. Det ble da åpenbart for dem at det ikke var seg selv de tjente med sitt budskap, men dere. Dette budskapet har dere nå fått høre av dem som forkynte evangeliet for dere ved Den Hellige Ånd, som er sendt fra himmelen» (1 Pet 1,10-12).

Paulus skriver (2 Tim 3,16): «Den hele Skrift er innblest av Gud». Av denne tekst fremgår det at de hellige Guds menn ikke bare var drevet av Den Hellige Ånd til å tale Guds ord, men også at det de skrev, «de hellige bokstavene» (gr. hiera grammata) (2 Tim 3,15), var inspirert dvs. innblest av Gud og utgått av Hans munn. Inspirasjonen hadde derfor som mål ikke forfatterne selv, som bare var Den Hellige Ånds instrument, men skriftene, bøkene, tekstene, som skulle leses i kirken til tidens ende. Det Paulus sier om Det gamle testamente, er sant også om Det nye. Jesus hadde lovet sine disipler Den Hellige Ånd, om hvilken han sa: «Han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14,26). Og videre: «Han skal veilede dere til den fulle sannhet» (Joh 16,13). Dette gikk også i oppfyllelse, for Paulus skriver: «Og om dette (som Gud har gitt oss) taler vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. For det som hører Ånden til, tolker vi med ord som hører Ånden til» (1 Kor 2,13), dvs. apostlene uttrykker Åndens sannheter med Åndens ord.

Inspirasjonen av Bibelens tankeinnhold er ikke identisk med åpenbarelse. «Å åpenbare» betyr «å gjøre ukjente ting kjente». Alt som er skrevet i Bibelen, er inspirert, men ikke alt har sin grunn i guddommelig åpenbarelse. En del av det som er nedskrevet, kunne ikke noe menneske kjenne til av seg selv. Det er Guds hemmeligheter, og de ble åpenbart på en guddommelig måte for Guds utvalgte menn, profeter og apostler (1 Kor 2,7-13; Ef 3,2-6). Men andre ting hadde forfatterne lært å kjenne ved personlige iakttakelser og erfaringer (1 Joh 1,1-3). Atter andre ting hadde de lært å kjenne ved etterforskninger (Luk 1,1-3). Atter andre ting er uttrykk for deres personlige følelser og slutninger, slike som vi kan finne i mange salmer i Salmenes bok. Inspirasjonen omfatter såvel det som ble talt (2 Pet 1,21) som det som ble skrevet ned (2 Tim 3,16) av disse ting. Når de talte eller skrev om de ting som de således hadde lært å kjenne på forskjellige måter, ble de så kontrollert av Den Hellige Ånd, at alt ble nøyaktig som Gud ville.

c) De guddommelige ordene
Inspirasjonen gjelder ikke bare Bibelens tankeinnhold eller budskap, men gjelder også selve ordene, og da nettopp de bestemte ord som er blitt brukt for å uttrykke de guddommelige tankene. Den Hellige Ånd lærte dem også hvordan de skulle skrive. Til Jeremia sa Gud: «Alle de ord jeg har talt til deg, skal du skrive opp i en bok» (Jer 30,2). David sier: «Gjennom meg taler Herrens Ånd, hans ord er på min tunge» (2 Sam 23,2). Peter sier oss at hellige Guds menn talte, drevet av Den Hellige Ånd (2 Pet 1,21) og Paulus likeså at det han lærte, var uttrykt i «ord som hører Ånden til» (1 Kor 2,13). Kristus henviser til et eneste ord, nemlig ordet «guder», og legger til at Skriften ikke kan gjøres ugyldig (Joh 10,34-35; Sal 82,6). Paulus bygger opp en hel argumentasjon på at ordet «ætt» står i entall (Gal 3,16). Sammenlign med det som sies om Bileam i 4 Mos 22-24! «De ord som Gud legger i min munn, må jeg tale» (22,38). «Da la Herren et ord i munnen på Bileam» (23,5). Ettersom Skriftens ord er Guds ord, er de hellige. Ingen får legge noe til eller trekke noe fra (5 Mos 4,2; 12,32; Ordsp 30,5-6; Åp 22,18-19; Matt 5,17-19; Luk 16,17).

For å illustrere hva inspirasjonen innebærer, kan vi peke på pinseunderet, da disiplene ble drevet av Den Hellige Ånd og talte om «Guds storverk» «etter som Ånden gav dem å forkynne» (Apg 2,4.11).

Vi fastholder Bibelens verbale inspirasjon, siden Bibelen selv lærer slik, og siden vi ellers aldri kunne være sikre på om de ord de hellige Guds menn brukte, på en riktig måte har gitt uttrykk for Guds tanker og sannheter. De ord et menneske bruker når han taler, gir ikke alltid klart uttrykk for hans egne tanker, enda vanskeligere er det å gi uttrykk for en annens tanker. Hadde ikke Den Hellige Ånd øvd kontroll over de ord som de hellige skriverne brukte, kunne vi med god grunn spørre oss: «Mente Gud virkelig det disse gir uttrykk for med sine ord?» Den som fornekter Skriftens verbalinspirasjon, dvs. at profetenes og apostlenes ord er Guds ufeilbare ord, rokker ved den kristne kirkes fundament (Ef 2,20).

Det finnes mennesker som på grunn av at NT ofte siterer GT ganske fritt, synes at de bør forkaste Bibelens verbale inspirasjon. Ofte forekommer nemlig formelle avvikelser fra ordlyden i GT i NTs sitater. Ett sitat kan være utvidet, et annet forkortet og et tredje være smeltet sammen med et annet. Dette viser, mener mange, at apostlene ikke betraktet den gammeltestamentlige teksten som inspirert ord for ord.

Men ifølge NT er det imidlertid den samme Hellige Ånd som før talte gjennom profetene, som nå taler gjennom apostlene (jf. 1 Pet 1,10-12). Den Hellige Ånd siterer således seg selv og kan derved fritt velge sine ord. Han vet nøyaktig hva han mente den gang han talte gjennom GTs profeter og kan derfor iblant sitere seg selv ganske fritt for klart å fremheve den egentlige mening eller en viktig detalj i sammenhengen. Den Hellige Ånd lar ikke bare apostlene sitere GTs tekst, men ofte også samtidig utlegge og fremheve dens oppfyllelse i Kristus. Når den på apostlenes tid foreliggende oversettelse av GT til gresk (Septuaginta) ikke fordunklet den opprinnelige mening, kunne den brukes, men når så ikke var tilfelle, bygde sitatet på en direkte oversettelse av den hebraiske grunnteksten. Iblant forholder Den Hellige Ånd seg fritt både i forhold til Septuaginta og den hebraiske teksten og gir uttrykk for den egentlige meningen eller en viss detalj med nye ord. Om vi går med på at en menneskelig forfatter har rett til fritt å sitere seg selv, ettersom han bedre enn noen annen vet hva han har ment med sine skrifter, så burde vi ikke frata Sannhetens Ånd samme rett. Men om evangelistene og apostlene ikke hadde vært inspirert av samme Ånd som talte gjennom GTs profeter, hadde disse vært tvunget til å sitere ordrett. For bare den som selv vet hva han har ment med sine ord, kan sitere seg selv fritt. Altså vitner NTs måte å sitere GT på ikke imot verbalinspirasjonen, men tvert imot for denne.

Det finnes også mennesker som mener de er forpliktet til å forkaste Bibelens verbale inspirasjon på grunn av bibelhåndskriftenes ulike lesearter (variae lectionis). Vi har nemlig bare tilgang til bibelavskrifter (gr. apografa). De ulike lesearter er en følge av at tusenvis av avskrifter ble gjort med penn og blekk i løpet av flere tusen år. Tross all omsorg for å forhindre avskrivningsfeil, har slike oppstått etter hvert som nye avskrifter kom til. Før trykkpressen kom i bruk (først i slutten av 1400-tallet), kunne hendelige uhell ikke rettes av korrekturleseren før kopien var ferdig.

Det burde egentlig ikke overraske oss at det finnes ulike lesearter. Alle som har forsøkt å skrive av en tekst, vet hvor vanskelig det er å unngå feil. De forekommer også i bibelhåndskriftene, og vi påstår ikke at de som gjorde avskriftene, arbeidet under guddommelig inspirasjon. Alle som har syslet med korrekturlesning, vet at det kan vrimle av trykkfeil selv i korte stykker, og at disse vanligvis med letthet kan avsløres og rettes på. Slik forholder det seg også med de mange ulike leseartene. De fleste avvikelsene er ubetydelige og av en slik art at man lett kan avgjøre hvilken leseart som er feilaktig. I noen tilfeller hvor vi ikke absolutt sikkert kan avgjøre hvilken leseart som er den riktige og opprinnelige, har vi ikke annet å gjøre enn ydmykt konstatere at vi for tiden ikke kan uttale oss med sikkerhet om akkurat det punktet. Men til tross for ulike lesearter skaper ikke disse i noe tilfelle tvil om noen bibelsk lære. For Den Hellige Skrift er dessuten slik innrettet at en og samme lære kommer til uttrykk på flere steder, for at det ikke skal råde noen tvil.

Avskrivningsfeil har ingenting med originalens inspirasjon å gjøre. Der f. eks. visse trykkfeil har oppstått ved trykkingen av en lovtekst, trekker vi ikke dermed den slutningen at loven ikke ble vedtatt med en helt bestemt ordlyd. Like lite bør vi ut fra visse variasjoner i håndskriftene dra den slutning at originalen ikke består av en aldeles bestemt tekst, verbalt inspirert av Den Hellige Ånd. Takket være den store mengden av håndskrifter og de sammenligninger som dermed kan gjøres, kan vi med stor sikkerhet avgjøre originalens ordlyd. Vi har til tross for de ulike leseartene en meget sikker grunntekst.

3. Den kontroll som Den Hellige Ånd utøvde i inspirasjonen, har ikke redusert de menneskelige redskapene til roboter
Herrens utvalgte gudsmenn ble ikke brukt som mekaniske instrumenter, som ikke visste hva de selv gjorde. Selve nedskrivningen har for deres del vært en bevisst, viljemessig og forstandsmessig handling. De visste hva de gjorde og skrev. David var oppmerksom på at Den Hellige Ånd talte gjennom han (2 Sam 23,2), og også Paulus var ved full bevissthet da han skrev sine brev til forsamlingene (2 Tess 3,17).

Vi kan heller ikke tenke oss inspirasjonen som en mekanisk diktering, som når en person dikterer et brev til en stenograferende sekretær. Hver forfatter gjorde bruk av sine ord, og konstruerte meninger og opprettholdt sin egen stil og uttrykksmåte. Og likevel var disse menn i alt dette under Den Hellige Ånds fulle kontroll. Han virket gjennom deres særegenheter, slik at deres etterforskning, tanker og ordvalg ble tatt i Den Hellige Ånds tjeneste og gjort til middel for Hans handling og tale. Den Hellige Ånd valgte seg ut forskjellige mennesketyper til skrivere: konger og bønder, fiskere og lærde, han gjorde bruk av deres ulike evner, kunnskap og uttrykksmåte.

Denne inspirasjonen er en dyp hemmelighet. Den er aldri blitt gjentatt. Den kan ikke demonstreres ved noe psykologisk eksperiment. Ikke heller kan dens indre og dypere virkningsmåte forklares (like så lite som vi kan forklare de prosesser som på et øyeblikk gjorde vann til vin i Kanaan, Joh 2, eller de prosesser som gjorde et luktende lik levende, Joh 11). At Bibelen er inspirert av Gud, blir understreket som et faktum. Derimot går ikke Bibelen inn på hvordan inspirasjonen i detalj gikk for seg. Det finnes intet i menneskets erfaringsområde som forklarer Skriftens «theopneustos», at det er «utåndet av Gud», i alle deler utgått av hans munn, og samtidig på et språk som mennesker kan forstå, blitt til ved menn som var utvalgt av Gud.

4. Bibelens inspirasjon er en trosartikkel
Læren om Bibelens inspirasjon skal vi tro på på grunn av Bibelens eget vitnesbyrd om seg selv. Innvendingen om at Bibelen ikke får vitne om seg selv, holder ikke. T.o.m. i menneskelige forhold avgjør vi ikke en saks innerste natur gjennom ytre vitnesbyrd, men ved de vitnesbyrd som saken selv kan tilby. Da levittene ville vite hvem døperen Johannes var, gikk de direkte til han og spurte: «Hvem er du?» (Joh 1,19-28). Om vi derfor vil vite hvordan det forholder seg med Bibelen, er det det eneste fornuftige å få greie på hva den sier om seg selv. Og den forteller at den er Guds ord og blitt til gjennom Den Hellige Ånds inspirasjon. Dette Skriftens vitnesbyrd om seg selv har en overbevisende kraft, det er guddommelig overbevisende. Hele Bibelen taler for at den er ekte. Ingen kan fornekte Bibelens inspirasjon delvis eller helt under henvisning til Skriftens selvvitnesbyrd.

5. Hele Skriften er inspirert
Det som er blitt sagt om inspirasjonen, gjelder i like høy grad alle Skriftens kanoniske bøker. Således er alle apostlenes og profetenes skrifter (Ef 2,20) kirkens grunnvoll. Som det ikke finnes grader av inspirasjon, finnes det heller ikke noen forskjell i autoritet.

Om vi ikke aksepterer «hele Skriftens» inspirasjon, har vi intet grunnlag i det hele tatt for vår tro. Skal mennesker avgjøre hva i Bibelen som er inspirert og hva som ikke er det, ender det med at ingenting blir igjen. For da finnes ikke en eneste del eller lære i Skriften som ikke vil bli avvist som ikke-inspirert før eller senere. Om vi på grunn av menneskelige innvendinger tar bort en del, må vi av samme grunn ta bort alle øvrige deler. Skulle alle tilfeldigvis være enige om visse saker, ville vår tro i slike tilfelle hele tiden hvile på feilende menneskers vurdering. Om fortellingen om skapelsen er en myte, finnes det ingen grunn for at ikke også evangeliet om vår frelse skulle være en myte.

6. Avskrifter og oversettelser av Bibelen er ikke inspirerte
For å uttrykke oss helt nøyaktig, må det understrekes at det bare er de opprinnelige nedtegnelser som ble gjort under Den Hellige Ånds inspirasjon. Men originaldokumentene er ikke lenger tilgjengelige. Vi har bare kopier og avskrifter. Likevel er en korrekt avskrift av den opprinnelige teksten like mye Guds ord som selve originalen. En tale eller en avhandling som utlegger en bibelsk sannhet, er ikke inspirert. Men så lenge den virkelig presenterer den bibelske sannheten, er den virkelig Guds ord. Feil som avskrivere, bibeloversettere eller bibelutleggere har gjort, kan således ikke tilskrives guddommelig autoritet. En bibeloversettelse får aldri settes over grunnteksten, og det er viktig at den kristne forsamlingen alltid har lærere som kan gå direkte til grunnteksten, studere ulike håndskrifter og prøve riktigheten av de ulike bibeloversettelser.

Da alle teologer som fornekter Kristi stedfortredende fyllestgjørelse og Skriftens inspirasjon, ifølge Guds ord skal utestenges fra læreembetet i den kristne kirken, så skal de også få vite at de heller ikke er kalt av Gud til å oversette Bibelen. Å oversette og forkynne Bibelens innhold hører til prekeembetet. Det er en oppgave for den kristne forsamlingens hyrder og lærere. En alvorlig situasjon oppstår når den kristne forsamlingen mangler lærere som er vel kjent med Bibelens grunnspråk og holder fast ved Bibelens ord. Det er særdeles alvorlig når den kristne forsamlingen gir fra seg såvel presteutdannelsen som bibeloversettelsesarbeidet til «teologer» som ikke tror Bibelens vitnesbyrd, men fornekter såvel inspirasjonen som Kristi stedfortredende fyllestgjørelse.

Men om vi betoner at en bibeloversettelse bare har autoritet når den rett gjengir grunnteksten, bør vi ikke forstørre avstanden mellom grunnteksten og oversettelsen. Det som er Guds ord på det greske eller hebraiske språket, er Guds ord også på det svenske eller engelske språket, for så vidt som den svenske eller engelske teksten er en virkelig sann oversettelse av grunnteksten. Til tross for at mange uvedkommende har tatt på seg oppgaven å oversette Bibelen, er muligheten for forvanskninger begrenset. Det gjelder framfor alt de stedene der Bibelens grunnlærer behandles. For Bibelens språk er så enkelt, i særdeleshet på slike steder, at enhver oversettelse som fortjener navnet oversettelse, må gjengi grunnteksten. Den som på den ene siden forstår Det nye testamentes greske tekst og på den andre siden det språk han vil oversette til, må gjøre en virkelig kraftanstrengelse om han skal kunne prestere en oversettelse som ikke gjengir grunnteksten.

De som går ut fra at Bibelen er noe annet enn det den ifølge sitt selvvitnesbyrd er, som fornekter Bibelens enhet og at hele Bibelen dypest sett handler om Kristus, som går ut fra at teksten består av menneskelige trosforestillinger og legender etc., kommer til å presentere en oversettelse som på flere punkter er mer preget av oversetterens forhåndsinnstilling enn av grunntekstens virkelige innhold. Det er alvorlig om den kristne forsamlingen ikke er i stand til å prøve og avsløre en slik oversettelse, men lar den ligge til grunn for forsamlingens undervisning. Den som fornekter Bibelens inspirasjon, dvs. fornekter at apostlenes og profetenes ord er Guds eget ufeilbare ord, forstyrrer selve grunnvollen for den kristne kirken, ettersom den ifølge Ef 2,20 er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll. Da må selvfølgelig også bibeloversetterne bygge på samme grunnvoll.

(Tidskriften Biblicum, 3/1975: «Bibeln – dess ursprung och syfte»  (Biblicums småskrifter nr 5).