Læren om Kristus og Athanasianum

Av Seth Erlandsson

Alle trosbekjennelser er formulert på bakgrunn av at noen har satt spørsmålstegn ved noe i den kristne troen. Dette er også tilfellet med Symbolum Quicunque (Athanasianum). Quicunque (Enhver) er trosbekjennelsens innledningsord i originalen. Bakgrunnen for denne bekjennelsen er de etter-athanasianske lærestridene om Guds treenighet og hva det innebærer at Kristus er sann Gud og sant menneske i en person. Denne trosbekjennelsen ble til en gang mellom år 450 og 600.

Mange har reagert negativt på innlednings- og avslutningsordene (par. 1,2 og 40). Hvis disse ordene oppfattes slik at vår salighet avhenger av vår mentale, intellektuelle kapasitet og ikke av tillit til den ene sanne Gud, den treenige Gud, og hva han har gjort for oss gjennom Sønnen, Jesus Kristus, vår stedfortreder, så blir kritikken av Athanasianum forståelig. Men Athanasianum tar for seg de mest grunnleggende kristne sannhetene: Treenigheten, Kristi guddom og hans gjenløsningsverk. Uten kunnskap om den sanne Gud og hans frelsesverk for oss, er frelsende tro umulig. Det som par. 1,2 og 40 vil understreke, er den klare læren som finnes bl.a. i Apg 4,12, Joh 8,21 og 14,6.

Luther skriver: “Den første trosbekjennelsen, den apostoliske, er absolutt den beste, for den inneholder en kortfattet, korrekt og utmerket presentasjon av troens artikler og kan lett læres av barn og folk generelt… Men jeg kjenner ikke til noe viktigere dokument om nytestamentlig tro etter apostlenes dager enn den athanasianske trosbekjennelse” (St. Louis-utgaven X, 994; VI,1576). “Jeg har funnet at alle feil, kjetterier, falsk gudsdyrkelse, misbruk og ugudelighet innenfor kirken opprinnelig skyldes at denne trosartikkelen om Jesus Kristus ble foraktet eller gikk tapt. Og ser man saken klart og rett, strider alle kjetterier imot den dyrebare artikkelen om Jesus Kristus, som Simeon sier om ham ifølge Luk 2,34: ‘Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt.’ Og langt tidligere talte Jesaja om ham i kap. 8,14 som ‘en snublestein og en klippe til fall’ … Svakhet i troen ødelegger ikke troen, men falsk tro gjør det – den betyr evig død” (St. Louis-utgaven X, 998).

La meg gjenta noen viktige sannheter fra Athanasianum:
• Vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten (par. 3).
• Én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig (par. 5-6).
• Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre (par. 15-18).
• I denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten. Den som altså vil bli salig, må tenke slik om Treenigheten (par. 24-26).
• Men til evig salighet er det også nødvendig at han tror ærlig at vår Herre Jesus Kristus ble menneske. Det er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske: Han er Gud av Faderens vesen, født før alle tider, og han er menneske av sin mors vesen, født i tiden, fullkommen Gud, fullkomment menneske, bestående av fornuftig sjel og menneskelig kjød, lik med Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin manndom. Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men én Kristus, én, ikke ved en forvandling av guddommen til kjød, men ved manndommens opptakelse i Gud, i det hele én ikke ved en sammenblanding av vesen, men ved personens enhet (par. 27-34).

Et par spørsmål
Hvordan kan Jesus både si at «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30) og «Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg» (Joh 14,28)? Athanasianum gir det bibelske svaret kort og konsist: «Lik med Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin manndom» (par. 31).

Hva mener Paulus når han skriver: «Når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle» (1 Kor 15,28)? Svar: Når vår oppstandne Herre på den siste dagen kommer tilbake i sin herlighet på himmelens skyer for å hente sin brud (Guds sanne rike) og gjøre slutt på «alle makter, myndigheter og krefter» (15,24), har han gjort ferdig oppdraget sitt. Han har nå lagt alle fiendene sine, t.o.m. døden under føttene (v. 25) og underordner nå alt under Faderen som han er ett med. Denne underordningen markerer fullførelsen av Sønnens frelses- og domsoppdrag.

Sammendrag
Forestillingen om at Jesus som sann Gud skulle være Gud i lavere eller mindre grad enn Faderen, er en farlig, ariansk villfarelse. Trosbekjennelsen Quicunque kalles Athanasianum, ikke fordi den er skrevet av Athanasius, men fordi den vil slå vakt om Athanasius’ heroiske kamp mot den arianske villfarelsen. Athanasianum kommer ikke med noen ny bekjennelse, men slår vakt om den bibelske og nikenske bekjennelsen til Kristi guddom: «Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen

Jesus Kristus er oppfyllelsen av profetenes løfter om at HERREN selv skal komme og frelse sitt folk. «Så sier Herren,  HERREN: Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem» (Esek 34,11). «Han skal sluke døden for evig… Den dagen skal de si: «Se, dette er vår Gud! Vi håpet på ham, og han frelste oss. Dette er HERREN, vi håpet på ham. La oss juble og glede oss over hans frelse!» (Jes 25,8-9). Jesus Kristus er ingen ringere enn JHWH, HERREN selv. Filip sier til Jesus: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg?» (Joh 14,8-10).

Til de vaklende og urolige sier HERREN gjennom sin profet Jesaja: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud! Han kommer med hevn, med gjengjeld fra Gud. Selv kommer han og frelser dere. Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge skal juble» (Jes 35,3-6). Når døperen Johannes’ disipler kommer til Jesus med spørsmålet: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?», svarer Jesus ved å henvise til dette profetverset: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av meg» (Matt 11,3-6).

Den store hemmeligheten, som blir en snublestein for mange, er at Messias er HERREN selv og samtidig Davids sønn, en menneskesønn. Jesus utfordrer fariseerne angående denne hemmeligheten ved å spørre dem: «Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?» «David», svarte de. Jesus sa: «Hvordan kan da David ved Ånden kalle ham Herre? Han sier jo: ‘Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter.’ Når David altså kaller ham HERREN, hvordan kan han da være Davids sønn?» Ingen kunne svare ham et ord (Matt 22,42-46).

(Tidskriften Biblicum, 1/2009)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.