Bibelens inndeling

Av Seth Erlandsson

Bibelen består av to hoveddeler, Det gamle og Det nye testamente, eller den gamle og den nye pakts kanoniske skrifter. Det gamle testamente består av 39 bøker, som ble skrevet til forskjellige tider fra omtrent 1450 f. Kr. til 400 f. Kr., ifølge Bibelens egne data.

Grunnleggende for den bibelske undervisningen i Det gamle testamente er åpenbaringen ved Moses. Ifølge Bibelen levde han fra ca. 1526 til 1406 f. Kr. (ang. dateringen av Moses’ liv, se S. Erlandsson, De fem Moseböckerna, Biblicum 1977, s. 42ff).

Bibelkritikken mener, i den grad den ikke helt bortforklarer Moses, at Moses levde på 1200-tallet f. Kr. og frakjenner Moses forfatterskapet til Mosebøkene. Man mener at Mosebøkene er satt sammen av flere senere kildeskrifter, og at disse har fått sin endelige utforming først på 400-tallet f. Kr. Til tross for at en rekke arkeologiske og historiske fakta kan sette et stort spørsmålstegn ved denne teorien, dominerer den ennå ved de fleste universiteter og presteseminarer.

Bibelkritikken stiller seg også tvilende til ektheten av mange andre av Bibelens bøker. Mange profetbøker anses å ha fått tillegg, og omarbeidelser er blitt gjort helt fram til 200-tallet f. Kr. Et avgjørende utgangspunkt for bibelkritikken er troen på at virkelig åpenbarelse og forutsigelse ikke kan ha funnet sted. Den mener at alle utsagn har vanlige menneskelige forutsetninger og må kunne forklares ut fra hva mennesker kan tenkes å ha kommet fram til. Mange mener at det er spørsmål om menneskelige trosforestillinger som gjenspeiler hva som lå i tiden. Dette utgangspunkt fører til at man regner med en lang og gradvis utvikling før en bibelbok kunne få det innhold den har i dag. Dessuten gis innholdet en tolkning som ikke får gå ut over det som mennesker på naturlig måte kan ha tenkt. Bibelske sannheter om f.eks Messias og de dødes oppstandelse kan således ikke aksepteres som en direkte åpenbarelse av Gud til profetene, men det hevdes at de har vokst fram litt etter hvert under påvirkning fra ulike hold, også fra andre religioners tenkere. Som et resultat av denne rasjonalismen inndeles Bibelens innhold i ulike sjikt og teologier. Man taler om patriarktidens tenkemåte, kongetidens tenkemåte, prestelig teologi etc.

Det nye testamente består av 27 bøker, som sannsynligvis ble skrevet mellom årene 52 og 95 e. Kr. Paulus’ brev har sannsynligvis blitt til mellom årene 52 og 67 e. Kr. Nesten alle Det nye testamentes skrifter har blitt til før Jerusalems ødeleggelse år 70 e. Kr.

Bibelkritikken går hardt fram også mot Det nye testamentes skrifter. Den mener at evangeliene har gjennomgått omarbeidelser og redigeringer, og derfor blir det satt spørsmålstegn ved ektheten av fortellingene om hva Jesus gjorde og sa. F.eks mener man at Efeserbrevet, 2. Tessalonikerbrev, brevene til Timoteus og Titus er uekte, dvs. ikke forfattet av Paulus. 2. Peters brev frakjennes Peter og dateres til det andre århundret e. Kr. etc.

Bibelens bøker kan inndeles ikke bare i Det gamle og nye testamente, men også etter sin litterære karakter. Således inndeles Det gamle testamente i våre bibler slik: a) Loven eller de fem Mosebøkene, b) de historiske bøker fra Josva t.o.m. Ester, c) de poetiske bøker fra Job t.o.m. Salomos høysang, samt d) de profetiske bøker fra Jesaja t.o.m. Malaki.

Jødene har fra gammelt av følgende inndeling: a) Loven, dvs. de fem Mosebøkene, b) Profetene, som så igjen deles opp i de tidligere og senere profetene. De tidligere profetene er Josva, Dommerne, Samuelsbøkene og Kongebøkene, ettersom det er Herrens utvalgte gudsmenn og profeter som har skrevet disse bøkene. De senere profetene er Jesaja, Jeremia, Esekiel samt tolvprofetrullen (dvs. Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarja og Malaki). c) Skriftene, der vi først har de tre store skriftrullene: Salmenes bok, Salomos ordspråk og Job. Deretter følger de fem festrullene, dvs. fem skrifter som er forbundet med hver sin høytid, nemlig Salomos høysang (påsken), Rut (pinsen), Klagesangene (den årlige sørgehøytiden til minne om templets tre ødeleggelser, den 9. Ab), Forkynneren (løvhyttehøytiden), samt Ester (purimfesten). Til slutt følger Daniel, Esra-Nehemja og Krønikebøkene.

Denne jødiske inndeling av den gamle pakts skrifter var ganske sikkert i bruk på Jesu tid. Da Jesus sa «at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene», så henviser han til Det gamle testamente i dets helhet med disse tre delene. At Jesus her i Luk 24,44 sier «Salmene» i stedet for «skriftene», henger sammen med at «Salmene» eller «Salmenes bok» innledet den tredje delen og dermed ga navn til hele denne delen. Når Jesus ifølge Matt 23,35 taler om alt det uskyldige blod «som er utøst på jorden, helt fra drapet på den rettferdige Abel og like til drapet på Sakarja, sønn av Barakia», nevner han det første og det siste mordet som omtales i Det gamle testamente ifølge den jødiske inndelingen. Mordet på Sakarja omtales i 2 Krøn 24,21, og 2 Krøn står jo sist i den jødiske kanon.

En tredje måte å inndele Bibelen på, har med Bibelens to grunnleggende lærer, nemlig lov og evangelium, å gjøre. Selv om både lov og evangelium er Guds ord, er de radikalt ulike i sitt innhold, formål og virkning, og må omhyggelig holdes fra hverandre. Det gjelder å «legge fram (lære/dele) sannhetens ord uten å bøye av» (2 Tim 2,15). Det er ikke slik at Det gamle testamente tilsvarer loven og Det nye testamente evangeliet, men både lov og evangelium finnes i hele Skriften.

(Tidskriften Biblicum, 3/1975: «Bibeln – dess ursprung och syfte»  (Biblicums småskrifter nr 5).

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.