Av S W Becker

Da Gud førte Israel ut av Egypt, ledet han dem på en måte som ut fra menneskelig fornuft virket særdeles uklok. Landet Palestina lå i nord, men han førte dem sørover. Den lette veien lå langs kysten av Middelhavet, men han førte dem gjennom ørkenen. Til slutt kom Moses og Israels barn, ved å følge skystøtten Gud ga dem for å lede dem, til et sted der de befant seg i en absolutt umulig knipe. Foran dem lå Rødehavet, til venstre den sporløse, tørre ørkenen, til høyre bare enda mer tørr sand, og bak dem dundringen fra Faraos hester og vogner.

Og Israel knurret.

– Slik er det også med den ild- og skystøtten som Gud har gitt menneskene for å lede dem på deres reise gjennom denne verden. Den fører oss ofte inn i intellektuelle vanskeligheter. Å følge Guds ord er å bli en dåre i menneskers øyne – å gjøre og tenke og si noe som ingen mennesker «ved sine fulle fem» ville ha sagt og tenkt og gjort. «Forkynnelsens dårskap» er fortsatt en like stor dårskap for det moderne menneske som for to tusen år siden. Og mennesker forkaster evangeliet, ikke fordi de er klokere enn sine forfedre, men fordi de fortsatt er like ugudelige som sine forfedre.

Det virker ofte for en kristen teolog som om motstanderne hans har fått ham stengt inne i et hjørne, uten rømningsveier. Han kan ikke gi et svar som tilfredsstiller fornuften med mindre han tar den logiske veien fram, den enkleste ruten fra Egypt til Palestina. Men hvis han tar den veien, vil han bli et lett bytte for fienden.

Hvis Israel hadde valgt den veien som mennesker ville ha valgt, hadde Faraos hær hatt en enkel vei å forfølge dem på. Da ville det ikke vært noe Rødehav å krysse. Men straks folket hadde gått gjennom havet, lukket vannet seg over hodene på faraos soldater. Da sto ikke lenger den umulige barrieren foran Israel og stengte fluktruten fra Egypt, men lå bak dem og skilte dem fra forfølgere fra Egypt.

Slik ble Israel frelst.

– Og når Ordets lys fører oss til et sted der vi bare ser Rødehavet foran oss, ørken til høyre og venstre, og Faraos hær bak oss, må vi lære oss å stå stille og vente på å få se Herrens herlighet. Han førte oss inn i denne vanskeligheten med sitt Ord. Derfor er det hans sak, ikke vår, å lede oss ut. Og det vil han gjøre. Han er vår Gud, og hans Ord er fortsatt den eneste guiden til Det lovede landet.

(Tidskriften Biblicum, 2/1983)