Profeten Jesajas bok

Av Seth Erlandsson

Det er ikke alltid lett å se den røde tråden i Det gamle testamentes profetbøker, og dette gjelder også Jesajas profetbok. Mange synes at profeten hopper fra det ene til det andre, og man mister lett tråden eller har vanskelig for å se en sammenheng mellom forskjellige vers og utsagn. Det har bl.a. ført til at mange bibelkritikere har stykket opp Jesajaboken i en rekke frittstående avsnitt som de tilskriver forskjellige forfattere eller kilder fra ulike tider. Etter en oppdeling på tre profeter, en Protojesaja (kapitlene 1-39) fra ca 740-700 f.Kr., en Deuterojesaja (kap. 40-55) fra ca 545-535 f.Kr. og en Tritojesaja (kap. 56-66) fra ca 520-500 f.Kr.) [1], er det blitt vanlig blant bibelkritikere i dag at man stykker Jesajas bok opp i ikke mindre enn et tjuetalls profeter eller grupper av profeter fra vidt forskjellige tider, helt fram til 200-tallet f.Kr.

Protojesaja, som tidligere ble ansett for å være den eneste ekte-jesajanske delen, hevdes nå å inneholde en rekke større og mindre partier som skal ha blitt til mye senere enn Deuterojesaja. Tritojesaja (kap. 56-66) blir nå ikke sett på som en enhet, men som en svært lite enhetlig samling av profetiske utsagn fra forskjellige tider.

Spørsmålet mange stiller seg er: Hva er bakgrunnen for de mange profetutsagnene i Jesajaboken, og hva er det profeten egentlig skriver om, sin samtid eller framtiden, og i så fall hvilken del av framtiden? Hvordan henger de forskjellige utsagnene sammen og hva er budskapet? Dette er spørsmål jeg vil prøve å svare på i en serie artikler om profeten Jesajas bok. Jeg skriver bevisst «profeten Jesajas bok», for det er slik hele denne profetboken på 66 kapitler presenterer seg selv.

Spørsmålene er mange om bakgrunn, sammenheng, den røde tråden og rett forståelse av det profetiske budskapet. Selv erfarne bibellesere kan undre seg over hva profeten egentlig mener når han ofte veksler brått mellom dom og frelse, mørk framtid og lys framtid, velsignelse og forbannelse. På oppfordring fra mange, tar jeg nå fatt på oppgaven med å prøve å skape større klarhet om Jesajas profetbok og dens innhold. I denne artikkelserien vil jeg ikke gå inn på detaljer (det får gjøres i et større kommentarverk), men begrense meg til en oversiktlig gjennomgang av hva profeten vil si, hva som er den røde tråden og hvordan utsagnene henger sammen. Denne gjennomgangen vil gjøre det lettere for bibelleseren å lese tekstene, og bare unntaksvis kommenterer jeg noen vers litt mer detaljert.

Profetens virksomhetstid
Jesaja angir tydelig i 1,1 når det var han virket og fremførte sin forkynnelse. Det var da kongene Ussia (792-740), Jotam (750-732), Ahas (735-715) og Hiskia (715-686) regjerte i Juda. I løpet av denne tiden åpenbarte Herren for Jesaja hva han skulle forkynne «om Juda og Jerusalem». Samme år som Ussia døde (740 f.Kr.), mottok Jesaja sitt kall: «Jeg så Herren sitte på en høy og opphøyd trone» (6,1). Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!» (6,8). Så tjente Jesaja som profet i lang tid, kanskje 60 år. I 37,38 nevnes det nemlig at den assyriske kongen Sanherib ble myrdet av sønnene sine, og dette skjedde i 681 f.Kr.

Jesajabokens aller første ord i grunnteksten er Chazón, som er et substantiv dannet av verbet chazá «skue, se». Med dette uttrykker Jesaja at det han forkynner er noe Gud har latt ham se. Og chazón = «det han har sett» er ikke en video uten lyd, en stumfilm. Han har både sett og hørt hva HERREN åpenbarer, den sanne forståelsen av hva som har skjedd, skjer og skal skje. Siden Jesaja er blitt utvalgt av Gud til å få se også hva som kommer til å skje i fremtiden, bruker han ofte verbets perfektumform også om fremtidige hendelser. Profeten har jo allerede sett det som ennå ikke har skjedd, og dessuten vil han med perfektumformen markere at det han forkynner som HERRENS ord, Guds åpenbaring, er helt pålitelig. Således står det i den hebraiske grunnteksten i 9,1 (9,2 i de fleste bibler): «Det folk som vandrer i mørket har sett et stort lys,» og i 53,3 «Han var foraktet, forlatt av mennesker», selv om det handler om den kommende Messias. For profeten har jo allerede sett hva som fant sted over 700 år senere!

Profeten skriver ofte «Så sier Herren» og «Hør Herrens ord», fordi det han forkynner ikke er hans egne tanker, men det som Gud har åpenbart for ham og latt ham se. Når Jesaja i 1,20, 40,5 og 58,14 kaller seg «Herrens munn», understreker han at hans forkynnelse ikke er basert på hans egen tenkning. Det er derimot falske profeters forkynnelse: «Løgnaktige syner, falske spådommer og svik fra eget hjerte er det de profeterer for dere,» sier Herren gjennom Jeremia (Jer 14,14). Og gjennom Esekiel sier han: De «profeterer ut fra sitt eget hjerte… Ve de tåpelige profetene, de som følger sitt eget sinn og ikke har sett noe som helst!» (Esek 13,2-3).

På Jesajas tid ble det assyriske verdensriket svært mektig og erobret en rekke land. Israel og Juda ble også truet av Assyria, som i og med Tiglat-Pileser III (745-727) ble et assyrisk-babylonsk dobbeltmonarki med Babel som ideologisk og økonomisk sentrum. «Et ufravikelig krav for den store verdensmakten i øst var å ha kontroll over den uhyre mektige byen Babel. For å kunne utøve en slik kontroll gjennomførte Tiglat-Pileser III ‘en politisk nyhet: det personlige dobbeltmonarkiet’» (Fischer, Weltgeschichte IV, s. 55). Han tok dermed tittelen ‘Babels konge’ og som sådan navnet Pulu (Pul i 1 Krøn 5,26 og 2 Kong 15,19) for å uttrykke at han var konge av både Assyria og Babel. I 729 og 728 ledet han personlig Marduk-prosesjonen ved nyttårsfesten i Babel, for på den måten å gi sitt babylonske rike en legitim sanksjon.[2]

Etter en treårig beleiring av assyriske tropper under ledelse av Tiglat-Pilesers sønn Salmanassar V (727-722), fullførte Sargon II (722-705) den totale erobringen av Samaria og nordriket Israel med massedeportasjoner som følge. Også sørriket Juda ble truet med ødeleggelse, og Jesaja profeterte med sitt malende billedspråk: «HERREN lar Storelven stige over dem med veldige vannmasser – assyrerkongen og all hans makt. Den skal stige over alle sine elveløp og gå over alle sine bredder, den kommer inn over Juda, oversvømmer og brer seg utover til den når opp til halsen» (8,7-8). «Den dagen skal Herren barbere med en kniv han har leid på den andre siden av Storelven, med kongen av Assur, alt hår både på hodet og mellom beina, ja, også skjegget skal kniven ta bort» (7,20).

Under Sargons etterfølger Sanherib (705-681) blir disse profetiene oppfylt. Jesaja skriver: «Det var i det fjortende året Hiskia var konge (701 f.Kr.), at assyrerkongen Sanherib dro opp mot alle de befestede byene i Juda og tok dem. Assyrerkongen sendte Rab-Shake (hans kommandant) med en stor hær fra Lakisj mot kong Hiskia i Jerusalem» (36,1f). Slik begynner den midtre delen av Jesajas bok, kapittel 36-39. Ville nå også den av Gud utvalgte byen Jerusalem bli tatt av de assyriske troppene og folket bli deportert eller drept? Var nå tiden kommet da den gjenværende tiendedelen av Guds folk (sørriket Juda) skulle gå til grunne? Herren hadde sagt gjennom Jesaja: «Når bare en tiendedel er tilbake, skal også den brennes opp som når en eik eller terebinte blir felt og bare en stubbe står igjen.» Men Herren tilføyde: «Den stubben skal være en hellig ætt» (6,13)? Hva mener Herren? Hvilken «hellig ætt», hvilken rest er det? Jesaja hadde jo profetert: «For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt, med rettferd strømmer den på» (10,22). Hvordan skal Jerusalem kunne bli berget med tanke på folkets store frafall? Det er det store spørsmålet, og svaret på det spørsmålet er Jesajas hovedbudskap. Navnet hans inneholder allerede svaret. Jesaja, på hebraisk Jeshajáhu, betyr: «Det er HERREN (Jahu) som er frelsen.»

Sanherib hadde i blasfemiske ordelag fornektet jeshajáhu, dvs. nektet for at HERREN er frelsen og likestilt den ene sanne Gud med menneskeskapte avguder: «Har kanskje andre folks guder reddet sine land fra assyrerkongens hånd? Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarvajims guder? Har de reddet Samaria ut av min hånd? Hvem er det av gudene i alle disse landene som har reddet sitt land ut av min hånd? Og så skulle Herren kunne berge Jerusalem?» (36,18-20). Men Jesaja hadde forutsagt: «Når Herren har fullført hele sitt verk på Sion-fjellet og i Jerusalem, da krever jeg kongen av Assur til regnskap for frukten av hans hovmodige hjerte og glimtet i hans stolte øyne» (10,12). Og kong Hiskia ba og sa: «HERRE, vend øret til og hør! HERRE, lukk øynene opp og se! Hør de ordene som Sanherib har sendt for å håne den levende Gud. HERRE, det er sant at assyrerkongene har lagt alle land øde og kastet gudene deres på ilden. Men de er ikke guder, bare et verk av menneskehender, laget av tre og stein. Dem har de ødelagt. Men du, HERRE, vår Gud, frels oss nå fra hans hånd, så alle riker på jorden kan forstå at du alene er HERREN» (37,17-20).

Jesajabokens oppbygning
I sentrum av Jesajabokens 66 kapitler og som en overgang mellom dens hoveddeler står kapitlene 36-39, som handler om Sanheribs beleiring av Jerusalem, folkets totale hjelpeløshet og Jerusalems mirakuløse redning ved Herrens overnaturlige inngripen. Etter Jesajabokens innledende kapittel inneholder den første store hoveddelen, kap. 2-35, hendelser i Israels historie og Jesajas forkynnelse før hendelsene i året 701 f.Kr. som kap. 36-39 forteller om. Den andre hoveddelen, kap. 40-66, inneholder profetens undervisning etter år 701 f.Kr. og tar utgangspunkt i den forutsagte og mirakuløse redningen som fant sted dette året. De nye forutsigelsene profeten f.o.m. dette året presenterer om befrielsen ved Kyros (44,28ff) og Messias stedfortredende forsoning (kapittel 53) skal like sikkert gå i oppfyllelse som forutsigelsene om Jerusalems mirakuløse redning gikk i oppfyllelse i år 701. Men redningen fra Sanherib og befrielsen fra det babylonske fangenskapet ved Kyros (som også bare kunne skje ved Guds inngripen) er skyggebilder av det kommende frelsesverket ved Messias.

Hele komposisjonen kapittel 40-66 understreker at menneskenes frelse til syvende og sist handler om noe annet enn en politisk og innenverdslig befrielse. Menneskets synd er så alvorlig og så gjennomgripende at bare HERREN kan få i stand denne frelsen. Hvordan? Ved å overvinne syndens lønn: døden. Ingen synder kan gjennomføre frelsesverket, bare HERREN selv som gudemennesket Immanuel, Messias (7,14). Som stedfortreder trer han inn i alle synderes sted, oppfyller hundre prosent lovens krav om syndfrihet, og tar på seg alle menneskers syndeskyld.

På en helt fantastisk måte er kap. 40-66 strukturert slik at kapittel 53 står nøyaktig midt i denne andre hoveddelen og 53,5 nøyaktig midt i denne midten: «Men han ble gjennomboret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen var lagt på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår er vi helbredet.»[3] Betydningen av Jesajas navn bekreftes: «HERREN er frelsen», Jeshajáhu!

Bokens innledning, kapittel 1
Trenger folket virkelig å bli berget? Med sitt innledende kapittel ønsker Jesaja å vise hvor stort behovet er for en frelse som bare HERREN kan få i stand. Gudsfolkets frafall («mitt folk», v. 3) har gått ufattelig langt og fått ødeleggende konsekvenser (v. 2-9). Folket og deres ledere kan sammenlignes med de syndige byene Sodoma og Gomorra (v. 10). Ofrene deres, gudstjenestene og bønnene er en hån mot Gud (v. 11-15) og kan ikke skjule eller unnskylde de onde handlingene de gjør. De trosser frekt Guds vilje om at de skal gjøre det gode og ta seg av farløse og enker (v. 16-17).

Men lovens krav kan ikke forandre livet deres, rense dem for syndene deres. Det kan bare det betingelsesløse evangeliet som profeten lar skinne fram midt i domsforkynnelsen: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier HERREN. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (v. 18). Men hvis folket ikke vil lytte til dette glade budskapet, er de håpløst fortapt: de vil miste «det gode i landet» og «fortæres av sverd» (v. 19f).

På grunn av folkets frafall kan Jerusalem sammenlignes med en hore. Byen er full av korrupsjon og grove syndere (v. 21-23). Jesaja bruker følgende bilder for falskheten deres: «Sølvet ditt er blitt slagg, din edle vin er utspedd med vann» (v. 22). Derfor må Guds vrede ramme disse Guds fiender og forfalskere av sannheten (v. 24-25).

Herren forkynner imidlertid ikke bare dom, men også frelse. Gjennom rette ledere og lærere («dommere» og «rådgivere») skal han forvandle den urettferdige og utro byen til «den rettferdige og trofaste byen» (v. 26). Hvordan skal dette gå til? Ved rett og rettferdighet skal Sion løses ut (v.27). Syndere kan ikke løskjøpe seg selv, de skal bli løskjøpt. Dette forklarer profeten mer detaljert senere i boken. Det skjer ved Messias stedfortredende forsoning, ved guddommelig «rett og rettferdighet». De som tar imot denne gjenløsningen, de som vender tilbake til Herren, de utgjør det sanne Sion, som ikke er en hore, men «den rettferdige byen» (v. 26-27).

For de som avviser Herrens frelse fins det ikke noe håp. De kommer til å lide undergang og ødeleggelse (v. 28-31). Eikene og hagene deres, der de bedriver sin skammelige kanaaneiske fruktbarhetskult, kan ikke redde dem. De skal bli som «som en eik med visne blad, som en hage uten vann» (v. 30). «Den sterke», menneskelig styrke og styrken til avguden de dyrker, kan ikke redde dem, men fører i stedet til undergang ved en ild som ingen kan slukke (v. 31).

Kapittel 2,1-5
Etter overskriften for kap. 2-12 (2,1) retter profeten vår oppmerksomhet mot det som skal skje «i de siste dager» eller «ved tidenes ende», som er Bibelens uttrykk både i Det gamle og Det nye testamente for den messianske tidsalder, den nye paktens tid (se f.eks. Hebr 1,1-2; 1 Pet 1,20; 1 Joh 2,18). Sionsfjellet eller Jerusalem brukes av Jesaja (og mange steder i Bibelen) ikke bare om Guds frafalne folk (som i 1,21), men også om Guds sanne tempel, hvis levende steiner er Guds troende barn og dets hjørnestein Messias, Frelseren. Derfor heter det om Sions fjell at det «skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene» (v. 2).

Om det jordiske Sion profeterte Jesajas samtidige, profeten Mika: «Derfor: Sion skal pløyes til åker, Jerusalem bli til ruiner og tempelberget til hauger dekket av skog» (Mi 3,12). Og Jesus sa om Sionsfjellets jordiske tempel: «Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned» (Matt 24,2). «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager» (Joh 2,19, jf. Matt 26,61). Johannes kommenterer: «Det tempelet han talte om, var hans egen kropp. Da han var stått opp fra de døde, husket disiplene hans at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ordet Jesus hadde sagt» (Joh 2,21-22). Når det gjelder Messias og det sanne Sions tempel, kan også Hosea 6,2 siteres: «Han gjør oss levende etter to dager, den tredje dagen reiser han oss opp, så vi kan leve for hans ansikt.»

Guds sanne tempel er redningen for alle folk: «Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til HERRENS fjell, til Jakobs Guds hus» (v. 2f). Jf. Hebreerbrevets ord til de troende: «Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem» (Hebr 12,22). «Han skal lære oss sine veier, så vi kan ferdes på hans stier» (v. 3). Den rette undervisningen og misjonen går ut fra Guds sanne Sion: «For undervisning skal gå ut fra Sion, HERRENS ord fra Jerusalem» (v. 3).

Fellesskapet med Herren i den levende Guds by innebærer sann fred: «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig» (v. 4). De troende har fred med Gud og lever i fred med hverandre.

Når Jesaja tenker på Guds herlige løfte i denne profetien, kan han ikke annet enn å innbydende utbryte: «Kom, Jakobs hus, la oss vandre i HERRENS lys!» (v. 5).

Kapittel 2,6-22
Som vi så allerede i kapittel 1, gjør Jesaja brå kast mellom dom og frelse, lov og evangelium. I versene 6-22 retter han igjen blikket mot det frafalne gudsfolket og Guds dom over det på grunn av deres frafall: «Du har forkastet ditt folk, Jakobs hus, fordi de er fulle av Østerlandets tenkning» (v. 6). Avgudsdyrkelse er utbredt: «Landet er fullt av avguder, folk tilber noe de selv har laget med sine egne hender og fingre» (v. 8). Derfor rammes de av dom og ydmykelse. Som et refreng gjentar profeten: «Den stolte må slå øynene ned, menns hovmod skal bøyes. HERREN alene er opphøyd den dagen» (v. 11 og 17).

Når Herren griper inn i sin høye majestet på «HERREN Sebaots dag», avsløres menneskets litenhet og alt stolt og hovmodig skal da ydmykes (v. 12). Folk skal da «gjemme seg i fjellgrotter og jordhuler for redselen HERREN vekker, for hans storhet og velde» (v. 19 og 21). Avgudene av sølv og gull blir avslørt som falske guder og helt verdiløse (v. 20).

Med tanke på Herrens kommende dom og profetens avsløring av menneskets upålitelighet og tilbedelse av sine egne henders verk i stedet for den eneste sanne Gud, burde alle forstå hvor motivert Jesajas avsluttende formaning er: «Hold opp med å stole på mennesket, som bare har pust i nesen. Hva er vel mennesket å regne for?» (v. 22)

(Fortsettelse følger)

FOTNOTER:

[1] Det begynte med at J.C. Döderlein i 1775 antok at Jesajas bok besto av to separate profetbøker, kap. 1-39 og kap. 40-66, som stammet fra en første Jesaja respektive en senere ukjent Jesaja. Senere fremmet K. Budde (1891) og B. Duhm (1892) ideen om at Jesajaboken besto av tre Jesajaers verk, og denne ideen kom til å dominere størstedelen av 1900-tallet. Selv i dag presenteres denne utdaterte ideen i mange lærebøker i religionskunnskap.

[2] S. Erlandsson, Jesaja (1983), s. 16f.

[3] For en mer detaljert gjennomgang av Jesajabokens komposisjon, se S. Erlandsson, Guds Ord och bibelkritiken (2004), s. 51-68. På side 65 i denne boken er det en grafisk framstilling av den andre hoveddelens fantastiske struktur.

(Tidskriften Biblicum, 4/2008)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.