Skapelsesdagene

Av prof. Carl Lawrenz, Mequon, USA

Etterlater 1. Moseboks kapittel 1 oss i noen slags usikkerhet om skapelsesdagenes karakter? Hvis vi i likhet med Luther tar den hellige Skriftens ytre klarhet på alvor, kan vi bare svare nei på dette spørsmålet. Å holde fast ved Den hellige skrifts ytre klarhet innebærer blant annet at man alltid tenker på at betydningen av et uttrykk bestemmes av sammenhengen. Man må legge nøye merke til språkbruken som foreligger i de tekstsammenhengene der uttrykket forekommer.

Ordet «dag» (hebr. jom) forekommer i tre ulike betydninger i skapelsesberetningen, 1 Mos 1 og 2, svært like de tre betydningene vi har på engelsk:

  1. For å betegne tid helt generelt, for eksempel: «På Walthers tid var en reise til Tyskland mye strevsommere» heter på engelsk: » In Walther’s daytravelling to Germany was much more difficult.»
  2. For å betegne den lyse delen av et vanlig døgn, for eksempel: «Jeg jobber ikke lenger om nettene, men om dagen.»
  3. For å betegne et vanlig døgn, som varer omtrent 24 timer, f. eks.: Et år har 365 dager.

Den første bruken, for å uttrykke tid helt generelt, finner vi i 1 Mos 2,4: «På den dag (jom) da HERREN Gud hadde skapt jord og himmel…» Men selv i denne betydningen, som en generell tidsangivelse, betegner jom her noe helt annet enn en nøye avgrenset lengre periode eller tidsalder.

Den andre bruken, for å betegne den lyse delen av et vanlig døgn, det vi kaller dag, forekommer i fjerde og femte vers av det første kapitlet. Der leser vi: «Han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt.» Legg merke til at når Moses her gjør oss kjent med dag i en mer snever forstand, så vel som med begrepet natt, og varsomt og nøye utvikler disse begrepene, forekommer begge uten bestemt artikkel. Senere i skapelsesberetningen, når han bruker disse omhyggelig introduserte og nøye bestemte begrepene, dag som den lyse delen av døgnet og natt som den mørke delen, så har begge ordene fått bestemt artikkel som kjente størrelser.

Vi leser først i vers 14: «Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt!» Så står det i vers 16: «Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene.» Skapelsesberetningen vil altså si at den lyse og den mørke delen av døgnet, som vi hørte i detalj om i vers 4 og 5 da Gud skilte dem fra hverandre og uttrykkelig kalte dem dag og natt, betegner akkurat de samme perioder med lys og mørke, som fremdeles bestemmes av de to store himmellysene, solen og månen. Den som ikke tar hensyn til dette, gir ikke akt på skapelsesberetningens omhyggelige oppbygning og kan ikke forklare hvorfor de detaljerte forklaringene i fjerde og femte vers overhodet foreligger.

Det vi her har understreket bør vi ha i tankene når vi kommer til den tredje bruken av begrepet «dag», slik det er tilfellet når det tales om de seks skapelsesdagene. Etter at vi har fått vite at Gud bestemte, innsatte og høytidelig ga navn til dag og natt, heter det i slutten av femte verset, ordrett oversatt fra hebraisk: «Og kvelden kom, og morgenen kom, dag én.» Når har vi den tredje bruken av ordet dag nøye definert. Den første skapelsesdagen omfattet den lyse delen av døgnet og den påfølgende natten. Den første perioden med lys sluttet da det ble kveld, og den første mørke perioden sluttet da det ble morgen. Sammen dannet denne lyse perioden og den etterfølgende mørke perioden den første skapelsesdagen.

Ifølge denne bestemmelsen kan dag her ikke være noe annet enn det vi vanligvis kaller en vanlig dag, som varer omtrent 24 timer. Hver av de følgende skapelsesdagene bestemmes og defineres på samme måte. Hele tiden har vi uttrykket: «Og det ble kveld, og det ble morgen…» og så «den andre dagen … den tredje dagen … den fjerde dagen … den femte dagen … den sjette dagen.» De hebraiske betegnelsene for kveld og morgen, som forekommer mer enn hundre ganger i Det gamle testamente, brukes aldri for å betegne noe annet enn det som utgjøres av et vanlig døgns dag og natt.

Vi bør også legge merke til at etter at den første skapelsesdagen er begrepsmessig nøye bestemt, bestemmes de påfølgende skapelsesdagene med et ordenstall, den andre dagen, den tredje dagen, den fjerde dagen, den femte dagen, den sjette dagen. Overalt i Det gamle testamente hvor begrepet dag er mer presist bestemt ved bruk av et ordenstall (det fins mer enn 200 slike steder), viser det uten unntak til en vanlig dag, aldri til noe annet.

I framstillingen av den fjerde skapelsesdagen blir det ytterligere tydeliggjort at det er snakk om vanlige dager, som varer i ca 24 timer. Vi får høre at Gud skapte himmellegemene, at de skulle tjene til å fastsette «høytider, dager og år» (vers 14). Det er klart at disse dagene når det gjelder varighet må være kortere enn årene og følgelig også forskjellige fra «høytidene». I denne sammenheng kan dagene altså umulig bety tidsaldre.

Det innrømmes vanligvis at forfatteren av 1. Mosebok ønsket at skapelsesdagene etter den fjerde dagen skulle forstås som vanlige soldager på omtrent 24 timer. Da må imidlertid alle seks oppfattes som slike vanlige dager. For etter at den første dagen er begrepsmessig nøye bestemt, blir de andre koordinert med den gjennom en rekke ordenstall, nemlig som den andre, den tredje, den fjerde, den femte og den sjette dagen. Det er bare likeartede ting som kan listes opp og stilles sammen på denne måten.

For den som betrakter Den hellige skrift som Guds ufeilbarlige Ord, inspirert av Den Hellige Ånd, bør 2 Mos 20,11 være ytterlige et tydelig bevis på at skapelsesdagene skal  forstås som vanlige dager. For sabbatsbudet handlet ikke om at Israel etter seks tidsperioder av kortere eller lengre varighet skulle hvile fra alt arbeid en kortere eller lengre periode, at de etter seks timer eller seks uker eller seks måneder eller seks tiår skulle hvile en time, en uke, en måned eller et tiår. Nei, etter seks vanlige arbeidsdager skulle Israel hvile en vanlig dag.

Men hvordan kan dette klart gå fram av 2 Mos 20,8-11 dersom ordet dag i forbindelse med skapelsesdagene betyr noe annet enn vanlige dager? Dette viser hvor lumsk den eksegesen er, som gir et ord et begrepsinnhold som det ikke finnes belegg for. Det gjør hele eksegesen usikker. Det undergraver sannheten om Den hellige skrifts ytre klarhet, som all eksegese hviler på, og uten hvilken man overhodet ikke kan komme til et hoc dicit Dominus (så sier Herren).

Men kan ikke noen likevel med hensyn til 2 Mos 20,11 spørre: Skiller ikke den første skapelsesdagen seg fra de andre? Og likestilles den likevel ikke med de andre ved ordenstall? De andre skapelsesdagene begynte alle med den lyse delen av døgnet, da morgenen kom enda en gang, og de varte alle til neste morgen. Men i 2 Mos 20,11 står det: «For på seks dager laget HERREN himmelen og jorden, havet og alt som er i dem.» Ifølge 1 Mos 1,1 fant skapelsen av himmel og jord sted før Gud ved skapelsen av lyset hadde befalt den lyse delen av det første døgnet å bli til. Dermed må den første dagen også ha inkludert «begynnelsen», uansett hvor lang denne «begynnelsen» var.

Alt dette sier vi oss gjerne enige i. Men dermed oppheves ikke det faktum og det argumentet at det bare er likeartede ting vi regner sammen med en rekke av ordenstall. For hvis ting ellers vesentlig er like, kan vi trygt regne dem sammen med hverandre. Selv om de inkluderer noen uvanlige aspekter, kan de samordnes på denne måten, når det uvanlige er blitt spesifikt nevnt. Slik er det med den første skapelsesdagen. I 1 Mos 1,5 er den definert som et døgn som består av dag og natt. Av 2 Mos 20,11 går det fram at denne første dagen også inkluderer begynnelsen, da Gud befalte himmel og jord, universet i sin urtilstand, å bli til. Siden dette er nevnt spesielt allerede i 1 Mos 1,1, utgjør det ikke noen hindring for å samordne de øvrige vesenslike dagene med ordenstall sammen med denne første spesielle skapelsesdagen.

Det sies ikke spesielt om den syvende dagen at «det ble kveld, og det ble morgen, den syvende dagen». Men det rettferdiggjør ikke noen konklusjon om at dette ikke gjaldt for denne dagen. Det kan være helt andre grunner til at Moses ikke tok dette med.[1]

Det er ikke eksegetisk korrekt å ta utgangspunkt i første og syvende dag, der det foreligger noe spesielt, og så ut fra disse slutte seg fram til noe vedrørende de andre fem dagene. Å gå fram eksegetisk korrekt innebærer i stedet å ta utgangspunkt i de andre fem dagene skapelsesdagene, som er nøye definert. Videre bør en merke seg at selv om det foreligger noe spesielt med den første dagen og den syvende dagen, er de øvrige likevel koordinert med dem gjennom ordenstall, som vesenslike.

Til og med en liberal gammeltestamentlig forsker som John Skinner (og mange andre med ham), som for egen del ikke aksepterer som historiske fakta det som sies i skapelsesberetningen i 1 Mos, slår i sin International Critical Commentary on Genesis fast at  «tolkningen av jom som tidsalder, en utvei som er populær blant de som ønsker å harmonisere vitenskap og åpenbaring, er i strid med skriftstedets enkle betydning, og har ikke noen støtte i den hebraiske språkbruken (heller ikke i Davids Salme 90,4).»

Som allerede påpekt, er det Den hellige skrifts klarhet som står på spill her. Av dem som gjerne vil at skapelsesdagenes karakter forblir et åpent spørsmål, krever vi at de gir oss eksegetiske belegg for en annen oppfatning av skapelsesdagene enn den som vi har funnet å være tydelig og klart framstilt i Skriften.

Alt som åpenbares for oss i skapelsesberetningen står i skarp kontrast til en evolusjonistisk forklaring på alle tings opphav. Evolusjon forutsetter alltid noe som i begynnelsen er ufullkomment, men som siden gradvis forbedres. Evolusjonismen forestiller seg alltid materien i en eller annen form som evig. Den arbeider med blinde krefter, som over en lang tidsperiode gradvis forårsaker små endringer og at mennesket gradvis har utviklet seg fra lavere livsformer.

Det som betones sterkest i skapelsesberetningen står i den skarpeste motsetning til den evolusjonistiske tenkningen. Fra begynnelsen av møter vi Gud som den eneste evige. Det er bare han som er til før all materie, før alle skapninger, før alle andre levende vesener, ja t.o.m. før tid og rom eksisterte.

Gjennom en allmektig skapelseshandling har Gud befalt universet, himmel og jord å bli til. Vi har ikke fått noen detaljer om denne Guds veldige gjerning, bare selve dette enorme faktum. Så rettes oppmerksomheten vår umiddelbart mot jorden. Den skulle være menneskets bolig, og Guds handlinger til frelse gjelder mennesket og utgjør det egentlige temaet i 1 Mos.

Skapelsesberetningen åpenbarer for oss hvordan HERREN Gud i løpet av seks etterfølgende dager ordnet forholdene på jorden og forsynte jorden med et mangfold av levende planter og dyr. På denne måten gjorde han jorden klar til å bli et hjem for den fremste av hans skapninger, mennesket. Mennesket innsatte han som en ubegrenset hersker over jorden og alt det som var på jorden.

Da han senere på den syvende dagen, glad og tilfreds med alt det han hadde skapt, hvilte fra sin skapervirksomhet, velsignet og helliget han denne dagen som fulgte etter fullføringen av skaperverket. Han gjorde den til en kilde for glede og behag for mennesket.

Mens Gud var i arbeid under skapelsesdagene, ble hans guddommelige allmakt og hans uendelige visdom hele tiden demonstrert. Gud talte, og det ble slik. Og alt som dukket opp fra hans skaperhånd var fullkomment og samsvarte fullt ut med hans intensjon.

Vi vil ikke miste noen del av denne herlige skapelsesberetningen. Det gjelder om alltid å legge nøye merke til alt som her betones, når vi nå hører i Skriften om hvordan mennesket falt i synd og dro død og fordømmelse over seg og dermed også samtidig dro med seg hele skaperverket under forgjengelighetens dom. For alt det skapte var så nært forbundet med mennesket, kronen på skaperverket.

Framfor alt vil vi legge merke til alt dette, når vi hører om hvordan Gud i sin uendelige nåde umiddelbart etter syndefallet arbeidet for å bringe mennesket tilbake til et salig fellesskap med seg selv. For evangeliets skyld vil vi holde fast ved alt som tydelig åpenbares for oss i skapelsesberetningen. Denne beretningen utgjør den nødvendige bakgrunnen for frelsesbudskapet i 1 Mos og gjennom hele Skriften. Vi takker Gud for Den hellige skrifts ytre klarhet.

(Tidskriften Biblicum, 4/1973, litt bearbeidet for Biblicums festskrift Biblisk tro, 2018)

[1] Den mest nærliggende forklaringen til at beretningen om den syvende dagen ikke avsluttes av Moses på samme måte som de seks skapelsesdagene, er nok følgende: Det som hendte på de seks skapelsesdagene var unikt. Det tilhørte bare denne bestemte dagen og skulle ikke gjentas noen annen dag. Derfor avsluttet Moses hver skapelsesdag på en høytidelig måte. Gleden over hans verk og det lykkelige fellesskapet med den gode Skaperen av alle ting, som Gud ved sin hvile på den sjuende dagen gjorde tilgjengelig for mennesket, skulle ikke innskrenkes til denne syvende dagen, men også kjennetegne alle kommende dager for det hellige mennesket. Etter syndefallet ble det visselig annerledes. Men også etter det tilbød vår nådige Gud i evangeliet denne tapte sabbatshvilen til mennesket på ny. Se Hebreerbrevet 4,1ff.

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.