Bønnefellesskap

Av Seth Erlandsson

En rett bønn, en bønn som behager Gud, er en frukt av troen. Den skjer i troen på Jesus, i tillit til Herren og hans ord. Felles bønn forutsetter felles tro, og er en påkallelse av Gud på samme sannhets grunn (Joh 8,3l;17,17; l Pet 4,11; Matt 18,19). Felles bønn uten felles tro forutsetter at man bare ber om slikt som man kan være enige om, dvs. at man må kutte bort fra den kristne troen alt man er uenige om for at alle skal kunne si amen. En slik bønn er synd, for det er synd å fjerne noe fra Guds ord. Det er en hån mot sannhetens Gud å opptre som sannhetens barn og samtidig bevisst holde unna deler av sannheten.

1   Et vitnesbyrd

Dr. Theo. Graebner skriver i 1920 i “Magazin für evang.-luth. Homiletik” følgende til en ung predikant vedrørende felles bønn:

“Det er vanskelig, som du sier, å få medlemmer av reformerte samfunn til å forstå vår holdning når det gjelder felles bønn. De mangler som regel forståelse for visse grunnleggende fakta som henger sammen med dette. Sier vi at ‘felles bønn forutsetter kristent fellesskap’, blir de forvirret, for de mener med kristent fellesskap ikke noe mer enn en felles vilje til å ‘leve Kristus-livet’, ‘å tjene Kristus’ hver på sin måte. Hvor de ser et forsøk på å ‘opphøye Kristus’, erklærer de at de er i ‘kristent fellesskap’ med hverandre. Jeg hadde nylig en diskusjon med en KFUM-sekretær om denne saken. Etter en times tålmodige anstrengelser, hadde jeg ikke fått ham et skritt nærmere en rett forståelse. For han kunne si at ‘vi står i kristent fellesskap med alle som opphøyer Jesus Kristus, om man er protestant eller katolikk betyr ikke noe’ (s. 231).

Lenger ute i brevet sitt skildrer Graebner en økumenisk kirkekonferanse, hvor de to deltakerkirkene ikke var ett i tro, lære og bekjennelse. Likevel ville man innlede møtet med felles bønn. En av prestene sa til Graebner og noen andre:

“’Vi har snakket sammen om hvordan vi bør åpne møtet, og vi er kommet til at vi vil be pastor NN innlede med en taktfull bønn. Dette betød at bønnen ikke måtte inneholde noe som kunne såre den andre parten. For harmoniens og de gode følelsenes skyld måtte bønnelederen ikke gi fritt uttrykk for sin overbevisning. Den Allmektige og Allvitende skulle underforstått tiltales slik: ‘Du Herre, vet naturligvis at jeg ville ha vært glad for å få tale din sannhet – den jeg er forpliktet til å bære fram – men Herre, du ser hvor taktløst det ville bli i dette tilfellet. Bøy derfor nådig ditt øre til vår bønn, som blir noe unaturlig fordi vi ikke vil støte dem som har veket av fra din sannhet.’ Det bør stå klart for alle som vil tenke alvorlig over saken, at en slik bønn som fremføres for å kunne forenes med mennesker som ikke taler ut fra samme tro som vi, ikke kan behage Gud. Det blir en bønn der vi ikke fritt kan gi uttrykk for vår overbevisning. Når vi deltar i en slik bønn, må vi utelate – og dermed betrakte som uvesentlige – de trosartiklene vi ikke er enige om. Dette behager ikke Gud. For om felles bønn gir uttrykk for noe, så er det den åndelige enheten mellom de som ber. Og hvis Kristi ord om at vi skal be ‘i ånd og sannhet’ betyr noe som helst, må de bety at våre bønner virkelig må bes uten at vi – åpent eller underforstått – fornekter noen av de sannheter hans Ånd har lært oss og som vi skal bekjenne – det fremste oppdraget vi har fått fra vår Herre … Når det gjelder felles bønn, så husk at vi ber i navnet til ham som er Sannheten, og at den Gud vi tilber er sannhetens Gud. Blandet bønn er en så åpenbar krenkelse av de innerste prinsipper for en kristens åndelige liv, at de enkle lutheranerne på reformasjonstiden heller led forvisning, tortur og død enn å gi selv den minste antydning av fornektelse ved å imøtekomme krav om å utforme sin gudstjeneste slik at det innebar kompromiss med villfarelser” (s. 233 f).

2   Forutsetningen for felles bønn

Forutsetningen for felles bønn er klart definert i Skriften. Det fremholdes med rette i skriftet “Om kirkefellesskap” (Pro Veritate, Uppsala 1973, s. 41):

“Også dette sier jeg dere: Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem” (Matt 18,19-20). Paulus’ advarsel til romerne (Hold dere unna dem! – Rom 16,17) ville ikke ha noen mening hvis den ikke også innbefattet felles bønn. Han gjør ikke noe unntak. Johannes’ advarsel i hans andre brev bør vi legge nøye merke til: “Vær på vakt så dere ikke mister det dere har arbeidet for, men får full lønn. Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen. Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør” (2 Joh 8-11). Det er naturligvis ikke vanlig høflighet Johannes uttaler seg om her, men han advarer mot en formell broderlig hilsen, som vil ha et åndelig innhold. Om vi nå går fra det mindre til det større: Om vi bør nekte en mann en broderlig mottagelse fordi han holder seg til falsk lære, hvordan skal vi da kunne forsvare å arrangere felles bønn? Hvis vi bare ved å hilse en vranglærer velkommen, blir medskyldige i det onde han gjør, hvordan skal vi da kunne ha bønnefellesskap med ham? Og hvordan skulle  innholdet av en slik bønn bli? Vår bønn måtte rettes imot ‘det onde han gjør’, mens han ville be om velsignelse for det samme. Dette er rent hykleri!”

3   Bønn er en frukt av troen

Det er lett å forstå at de retningene som betrakter eller bruker bønnen som et nådemiddel, dvs. som et middel for å oppnå troen, ikke kan forstå at felles bønn forutsetter samme tro, like mye som prekestolfellesskap og nattverdfellesskap gjør det. Bønn er ikke et nådemiddel, men en frukt av troen. La oss her sammenfatte noe av det som står om bønn i “Doctrinal Statements of the Wisconsin Evangelical Lutheran Synod” (1970, s. 26 ff):

Også de vantro, ja alle mennesker, forsøker å be. Vi finner at nesten alle mennesker snakker om bønn. Dette skyldes at det i hvert menneske finnes en viss kunnskap om Gud, en følelse av å være ansvarlig overfor Gud og avhengig av ham. Men i sin brennemerkede samvittighet kan ikke et uomvendt menneske nærme seg Gud i sann bønn. Den ånd dette menneske ber i, er en vederstyggelighet for Gud. Mennesket ser sin bønn som en fortjenstfull gjerning eller en formel som hjelper ham til å oppnå sin vilje hos Gud, selv om hans hjerte er fremmed for den eneste sanne Gud og han ellers ikke bryr seg om å ære og dyrke Ham. Jesus sier at slike bønner bes forgjeves.

Men ved forkynnelsen av evangeliet har Den Hellige Ånd kommet inn i de kristnes hjerter og ledet dem til å ta imot Frelserens benådning og med den hele frelsens gave. Ved det samme evangeliet forsikrer Ånden oss om at Gud er vår kjære Far, og han innbyr oss nå til å snakke med ham som vår Far. Paulus sier: “Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: ‘Abba! Far!’” (Gal 4,6). Slik ber en kristen. Bare dette er sann bønn, som kun en kristen kan be. I bønnen snakker de kristne med sin himmelske Far i tillit til de dyrebare løftene i hans ord. Og all samtale med Gud skjer i Jesu navn, i den tro at det er utelukkende for hans skyld at Gud vil være vår kjære Far og vi uverdige syndere får være hans kjære barn. Sann bønn er altså et uttrykk for kristen tro. Når derfor kristne forener seg i bønn, gir de uttrykk for fellesskap i troen.

Alle Guds barn, og det er bare Gud som kjenner dem, er stadig sammen i bønn med og for hverandre. Det eksisterer et velsignet, usynlig bønnefellesskap mellom Guds folk, som stadig finner sted, der alle troendes hjerter sammen nærmer seg nådens trone i bønn og takk. I denne forstand er vi med i felles bønn også med alle de Guds barn som han bevarer midt i vranglærende kirker, t.o.m. i pavens, Antikrists kirke. Når vi kommer fram for Gud i bønn, er det ikke bare som enkeltindivider, men i nær forening med alle andre troende på jorden og i himmelen, som en kjær familie. Men når vi nå snakker om det ytre, synlige bønnesamfunn, kommer dette i stand ved at vi bevisst velger ut visse mennesker for i fellesskap å kunne gi uttrykk for en felles tro. Frelseren oppfordrer oss også til et slikt synlig bønnefellesskap, til å velge ut noen spesielle, og sammen med dem bli enige om en felles bønn til den himmelske Far (Matt 18,19-21).

Felles gudstjeneste, felles predikanter, felles nattverd, felles bønn etc. er alt sammen synlige uttrykk for en og samme tro. Det er ikke slik å forstå at prekestol- og nattverdfellesskap krever en høyere grad av enhet enn bønnefellesskap. De er alle uttrykk for ett og samme trosfellesskap, og for en kirkesamhørighet som grunner seg på samme tro, lære og bekjennelse. Et slikt fellesskap er en gave, kommet i stand ved Den Hellige Ånd.

4   Kornelius’ bønn

De som ikke vil erkjenne dette at en sann bønn er en frukt av troen, pleier å henvise til beretningen om Kornelius i Apg 10. Man mener at denne teksten viser at Kornelius kunne be før han var blitt troende. Det heter jo bl.a.: “Gud har hørt din bønn” (v. 31). Men det er en misforståelse å mene at Kornelius ikke var en troende før han fikk del i Åndens spesielle, undergjørende nådegaver (v. 44). “Den Hellige Ånds gave” (v. 45), å kunne prise og love Gud på fremmede språk man aldri hadde lært, var et ytre vitnesbyrd som viste at hedninger som trodde profetiene om Messias og eide fred og syndstilgivelse i og ved ham (v. 36. 43), ikke først behøvde å omskjæres for å kunne bli tatt opp i den nytestamentlige menigheten. På samme måte som mange i den gamle pakt ved Ordet og Ånden kom til tro på den lovede Messias, hadde også Kornelius hørt jødenes vitnesbyrd om ham og hans gjerninger og kommet til troen. Gezelius sier i sitt “Bibelwerk” at vi utvilsomt kan dra den slutningen av v. 4 “at denne Kornelius var ved troen blitt rettferdiggjort, for hans gudstjeneste var velbehagelig for Gud, ellers kunne han ikke tekkes Gud, kap. 4,12; Rom 5,15; Ef 1,6; Hebr 11,6.”

Også de lutherske bekjennelsesskriftene understreker at Kornelius’ bønner var en frukt av troen. Luther skriver i De schmalkaldiske artikler: “Og Kornelius, Apg 10 (1f), hadde jo lenge i forveien hørt av jødene om Messias som skulle komme. Og bønnene hans og almissene behaget Gud på grunn av hans tro (Lukas kaller ham for «rettferdig og gudfryktig»). Og uten et slikt forutgående ord og hørelse kunne han verken tro eller være rettferdig. Men St. Peter måtte åpenbare for ham, at Messias (på hvis komme han tidligere hadde trodd) nå var kommet (III: VIII, 8) (Konkordieboken, s. 256).

5   Lutherske lærefedres vitnesbyrd

Den bibelske læren om bønnefellesskap er i våre dager nesten helt glemt og forvansket, også i lutherske samfunn. Økumenismen og unionismen har også her satt sine tydelige spor. Følgen av et ubibelsk bønnefellesskap er blitt at man også tolererer ubibelske lærer i sine menigheter. Missourisynodens bortglidning fra enighet i den bibelske læren, til lærepluralisme med etterfølgende splittelse, begynte i slutten av 1930-årene, da man bit for bit oppgav kravet om enhet i læren før bønnefellesskap. Ordet “en liten surdeig gjennomsyrer hele deigen” er blitt en realitet. Følgende vitnesbyrd om den bibelske læren i spørsmålet om bønnefellesskap skal få avslutte dette kapitlet:

I et foredrag om unionismen (kirkefellesskap uten enighet i den bibelske læren) sier dr. Franz Pieper i år 1924 følgende: “Den hellige skrift lærer svært inngående og klart og på mange måter at all samhørighet med falsk lære er strengt forbudt av Gud, fordi den er farlig for kirken.” Vedrørende 2 Joh 10,11 sier han: “Her forbyr Gud unionisme, religiøst fellesskap med mennesker som er kjent for å forkynne falsk lære. Å be med dem eller delta i Herrens nattverd sammen med dem, ville innebære at man samtykket i og ble ‘medskyldige i deres onde verk’.”[1]

Dr. Theodore Engelder, tidligere professor ved Concordia Theological Seminary i St. Louis, skriver: “De bibelstedene som forbyr prekestolfellesskap og nattverdfellesskap skal med samme kraft anvendes på bønnefellesskapet. Å forene seg med vranglærere i felles gudstjeneste i alminnelighet og i felles bønn i særdeleshet, er ikke å ‘holde seg unna dem’ (Rom 16,17), men å godkjenne deres holdning som Gud velbehagelig (2 Joh 10-11). Videre er felles bønn i likhet med felles nattverd et ytre uttrykk for et indre fellesskap … Hvis vi kan ha fellesskap med representanter for falsk lære i bønnesamvær, kan vi også ha prekestolfellesskap med dem og møtes ved samme nattverdbord.”[2]

Dr. William Arndt, tidligere professor ved Concordia Theological Seminary i St. Louis, skriver i sin bok “Kristen bønn”, følgende: “Hvem det enn måtte være som forandrer på Jesu undervisning, er han årsak til en splittelse i kirken og setter seg i opposisjon til alle som holder fast ved Kristi lære. Paulus formaner oss til å dra oss unna slike som skaper splittelse (Rom 16,17). Og dette innebærer selvsagt også at vi ikke har bønnesamfunn med dem.”[3]

Dr. A. Grumm, tidligere visepresident i Missourisynoden, skriver: “Hva skal vi si om troende i kirker vi ikke står i ytre fellesskap med, fordi disse kirkene holder fast på lærer som er i strid med Guds ord? Vi vet at det finnes troende i disse kirkene, fordi evangeliet om Guds frelsende kjærlighet fortsatt forkynnes der. Til tross for vranglæren som blandes med sannheten i slike samfunn, viser evangeliet seg å være en Guds kraft til frelse også der … Synes du det virker umulig at sant troende i kirker hvor vranglære blandes med sannheten, ikke kjenner til villfarelsen som læres der? Det er ikke umulig! Kanskje er de blitt født inn i dette kirkesamfunnet og er blitt oppdratt og har fått sin undervisning der helt siden barndommen … Likevel har Kristi kors grepet hjertene deres, og ledet av Den Hellige Ånd har de kastet all sin synd på Jesus, da de hørte budskapet om korset. De setter all sin lit og fortrøstning til ham i liv og død. Jo, de er i sannhet med-troende.

Men du og jeg vet ikke dette. Bare Gud alene vet hvem som er hans barn. Alt vi kan si er at de har kirkefellesskap med mennesker som lærer og holder fast på menneskeord og -ordninger og lar disse få like stor autoritet som Guds ord, ja, setter det i stedet for Guds ord. De har satt opp en mur mellom seg og oss, kanskje ikke bevisst, men ikke desto mindre en mur. Vi kan ikke ha kirkefellesskap med mennesker som ikke er trofaste mot Kristus i alt han har befalt oss å gi akt på og lære … Disse troende, som vi altså ikke kan kjenne som troende, har forent seg med vranglærerne. De kan ha gjort det i troskyldighet og hjertets enfold, men altså gjort det og dermed stengt døren så vi for vår del ikke kan ha aktivt fellesskap med dem.”[4]

Dr. Adolf Hoenecke, tidligere professor ved Wisconsinsynodens presteseminar, skriver i sin Dogmatikk: “I strid med den bibelske læren om bønnen er alle som praktiserer bønnefellesskap med vranglærere … Å nekte alt bønnefellesskap og gudstjenestefellesskap med dem som har en annen tro, kun det er i overensstemmelse med Guds ord. For vi skal ifølge Matt 10,32-33 på den ene siden bekjenne Kristus, og denne bekjennelsen omfatter alt som Skriften lærer om ham, hans person, hans embete og gjerning. På den annen side skal vi ifølge Luk 9,26 og Mark 8,38 ikke skamme oss over ham og hans ord. Å praktisere bønnefellesskap og gudstjenestefellesskap med vranglærere, setter denne plikten til side. Videre skal vi ifølge l Tess 5,22 ‘holde oss borte fra ondskap av alle slag’, og altså også den ondskap at vi i strid med 2 Kor 6,14 godkjenner fellesskap mellom lys og mørke, sannhet og løgn.

Unionisme (falsk enhet) åpner dørene på vidt gap for likegyldighet når det gjelder læren. Og hvordan kan det være annerledes? All unionisme grunner seg på den antakelse at man ikke skal være altfor streng når det gjelder Skriftens sannhet, iallfall ikke så streng at en fordømmer all villfarelse, t.o.m. den minste, som om den var gift for sjelen. For så snart det skjer innen et falskt fellesskap, kan et slikt fellesskap ikke lenger fortsette.”[5]

FOTNOTER:

[1] Oregon and Washington District Proceedings, 1924, s. 5, 8.

[2] Sit. i Confessional Lutheran, Febr. 1946, s. 18 f.

[3] Christian Prayer, 1937. s. 65.

[4] The Abiding Word II, Concordia 1947. s. 528 f.

[5] Ev. Luth. Dogmatik III, Northwestern 1912, s. 441 f.

 

(Tidskriften Biblicum, 6-7/1977)

 

 

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *