Av Stefan Sjöqvist

Hva lærer vi av Jesu apostel Peter i 2 Pet 3,8–13?

Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

Tiden her på jorden er begrenset
Tiden renner ut akkurat som i et timeglass. Slike ble brukt i kirker før i tiden for å minne pastoren om hvor lang prekenen var. På 1600-tallet ble det bestemt å begrense prekenen slik at den ikke ble lenger enn en time. Når sanden hadde rent ned i glasset, var tiden ute. Timeglasset minnet også menigheten om noe viktig: tiden her på jorden har en grense. Dette gjelder ikke bare vårt eget jordiske liv, men også denne verden.

At tiden går fort mot sin slutt, var ikke noe vi tenkte på da vi var barn. Da syntes vi at alt gikk sakte. Tiden fram til skoledagen var slutt, tiden fram til helgen, tiden før sommerferien, før julaften osv. Men når man blir eldre tenker man som regel at tiden går alt for fort. Du føler at det ikke var lenge siden du hadde hele livet foran deg. Nå har du allerede det meste av livet bak deg. Du kan kanskje føle at du ikke har rukket å gjøre alt det du ville eller at du ikke kommer til å få tid nok til å gjøre alt du ønsker.

At tiden går fort mot sin slutt, fører til ulike konklusjoner avhengig av hvem man er. De som ser på dette livet som det eneste eller som det eneste som betyr noe, kan bli helt fokusert på å få tid til å fråtse i alt som er gøy. For mange fører tanken på livets og tidens endelighet, at det faktisk tar slutt, til en stor frykt. Var dette her alt?

Det kan også føre til frykt hos mennesker som tror på en fortsettelse etter jordelivet, mennesker som tror at Gud finnes, nemlig om man er usikker på hva livet etter dette vil innebære. Hvordan kommer Gud til å se på meg etter dette livet, hvis jeg ikke har brydd meg om ham? Har jeg levd et godt og rettferdig nok liv til at Gud vil slippe meg inn i sin himmel? Eller vil han vise meg bort til mørket utenfor på den siste dagen?

Den skapte verden har en utløpsdato
2 Pet 3, 8–13 handler om at den skapte verden har en utløpsdato, et sluttpunkt. Det er en sannhet som folk for bare noen tiår siden stort sett bare lo av. Hvis noen på den tiden sto med et skilt og ropte: «Enden er nær!», fnyste folk og ringte kanskje til den psykiatriske legevakten for å be dem ta seg av en så ustabil person. I dag sier Greta Thunberg dette på FNs klimatoppmøte i New York og verdens ledere ler ikke, men overgår hverandre i forslag til forbedringer for å redusere utslippene av karbondioksid i atmosfæren. Men når Gud setter strek for vår skapte verden, handler det ikke om at han venter til alle land har nådd målet på 1,5 % for temperaturøkningen. Da handler det om at tiden er inne ifølge Guds timeplan.

Men det der at Jesus Kristus kommer tilbake for å dømme levende og døde og for å skape nye himler og en ny jord, sa jo Jesus for tretti år siden, og han har fortsatt ikke kommet! Dette sa hedninger til de kristne menighetene som Peter skriver til. Og i dag sier de vantro: Det der om at Jesus Kristus kommer tilbake for å dømme levende og døde og for å skape nye himler og en ny jord, det var jo for 2000 år siden, og han har fortsatt ikke kommet.

Apostelen Peter svarer både på innvendingene fra sin egen tid og vår. Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.

Det at Gud har ventet med denne verdens undergang, betyr ikke at det ikke blir som han har sagt. For Herren er én dag som tusen år, som det står i Salmenes bok (Sal 90,4). Det handler om at Gud har et annet tidsperspektiv. For oss er tiden en strøm som flyter fra 1 til 10 og vi drives med av den. Men Gud er evig. Han står utenfor tiden og ser evigheten i ett eneste nå, noe vi selvfølgelig ikke helt kan forstå.

«Snart» ifølge Guds timeplan
Gud har sagt «snart», «om kort tid», i tusenvis av år. For oss er «snart» i dag, i morgen eller om ti år. Men Gud er fra evighet. Han ventet i tusenvis av år med å sende Frelseren da han ble født som et menneske. Han utvalgte først et paktfolk, forkynte budskapet gjennom profetene, vitnet om ham gjennom levittenes offertjeneste, skapte et kongerike og en slektslinje som førte fram til Messias’ fødsel i Betlehem. Når profeten Habakkuk forkynner sine forutsigelser om tiden før den nye pakt, sier han: For synet venter på sin fastsatte tid, det vitner om enden, og det lyver ikke. Om det drøyer, så bare vent! For komme skal det, det kommer ikke for sent! (Hab 2,3). Paulus skriver: Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn (Gal 4,4-5).

Der det oversettes «i tidens fylde», står det på gresk: «da tiden var fylt», omtrent som når sanden har rent ned fra det ene rommet i timeglasset til det andre. Kristus kom ikke på et tilfeldig tidspunkt. Han kom da alle de små bitene i Guds plan var lagt på plass. Da var tiden fylt, tiden var inne. På det eksakte tidspunktet Gud hadde bestemt, ble Kristus født i Betlehem. På samme måte er det med den siste dagen. Dagen står allerede oppført i Guds almanakk, men ikke i vår.

For den som ser sin egen svakhet og som iblant tenker: «Gud er nok trøtt av meg på grunn av alle feilene jeg gjør, alle brudd på Guds lov jeg begår», inneholder Peters ord den største trøst: Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. De viser hvem Gud er og hva han vil med oss. Gud er kjærlighet. Gud elsker oss. Han elsker alle mennesker og vil virkelig at vi skal komme til ham, som Kristus sier: Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort (Joh 6,37). Det er en slik Gud vi har, en kjærlig Far som virkelig ønsker å ha oss hos seg ​​og omslutte oss med sin kjærlighet. Og hans vilje for oss mennesker er «at alle skal nå fram til omvendelse».

Hvorfor har timeglasset ennå ikke rent ut?
Sanden i timeglasset renner fremdeles, tiden ruller fortsatt videre. Dette vitner ikke om en Gud som har glemt hva han har sagt, men om en Gud som ivrig venter på å høste inn flere mennesker i sitt himmelske rike. Han venter på menneskers omvendelse og vil ikke at noen skal gå fortapt.

Hva er omvendelse? La oss beskrive det enkelt. Å vende om er å snu seg, å snurre rundt en halv gang. Det er ikke Gud som har vendt seg bort fra oss, det er vi som har vendt oss bort fra ham. Det var Adam som vendte ryggen til Gud da han valgte ulydighet fremfor lydighet i Eden. Gud står fortsatt vendt mot mennesket når det har mistet Edens hage på grunn av synden. Gud elsker oss fortsatt. Han ønsker fortsatt å ha fellesskap med oss. Han vil at vi skal stole på og motta hans kjærlighet, nåde og tilgivelse. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham (Joh 3,16–17).

Gud sier ved profeten Jesaja, og Paulus gjentar det: Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk (Jes 65,2; Rom 10,21). Den dagen vi slutter å flykte fra Gud i ulydighet og vantro, den dagen vi gir opp og vender oss til Ham som med utstrakte armer vil å ta imot oss, gjelder ordene: Det blir større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse (Luk 15,7). Legg merke til at det her står «synder». Omvendelsen betyr noe bare for den som innser at vi alle har feilet overfor Gud, at vi har forbrutt oss mot hans lov og bud.

Men for den som tror at han lever et såpass bra liv at Gud ikke burde nøle med å belønne ham med himmelen, for de som tror at Gud skylder å ta imot oss, fordi vi jo alle er Guds barn med eller uten tro, er ordene «du trenger å vende om» noe anstøtelig. Hva for noe? Er jeg en synder? Duger jeg ikke? Skal Gud skyve noen fra seg? Jesus er jo så snill.

Det kommer en siste dag
På den siste dagen, når timeglasset har rent ut, er det Jesus selv, vår og hele verdens eneste Frelser, som sier til de som står på hans venstre side, geitene, de som ikke er hans sauer: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans (Matt 25,41). Det blir en atskillelse på den siste dagen. Det er en alvorlig dag. Bibelen sier: I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde, som under opprøret (Hebr 3,15). Hans røst, det er Guds Ord, det er evangeliet. Hvis vi i dag har hørt hans røst, hvis Guds Ord har rørt ved vårt indre slik at vi forstår at det gjelder oss, så skal vi ikke gjøre våre hjerter harde. Guds Ord kan forandre oss, skape tro, omvende oss, få oss til å vende tilbake til Gud som lengter etter å ta oss i sine kjærlige armer.

Tiden går fort og det haster, ikke bare fordi vi ikke vet om hjertene våre slutter å slå i dag, i morgen, neste uke eller neste år, men også fordi denne verden har et timeglass over seg. «Men det har dere jo sagt i flere tusen år, så vi kan vel slappe av en stund til?» Hvis vi sier sånt, faller vi i nettopp den kategorien mennesker som den siste dagen vil komme uventet på. Guds apostel Peter fortsetter: Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. Hvordan kommer en tyv? Når vi sitter på vakt? Når vi har satt på innbruddsalarm med bevegelsessensor? Nei, han kommer helt uventet. Han kommer når vi minst aner det. Jesus forklarer: Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det (Matt 24,43-44). Slik er det med den siste dagen og slik er det iblant med vårt eget liv.

Men om nå denne verden skal erstattes av nye himler og en ny jord, fører ikke dette til at alle som tror det gir blaffen i alt som har med denne verden å gjøre og bare går rundt og venter? Tvert imot. Apostelen forklarer: Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte.

Når vi tenker på at Guds store dag nærmer seg, at sanden i timeglasset renner ut, bør det få oss til å tenke på hvordan vi lever. En dag skal vi møte fram for Guds store trone. En dag har tiden i denne begrensede verden kommet til en slutt. Derfor bør vi ikke kaste bort årene våre her på helt meningsløse ting, men leve hellig og gudfryktig, det vil si i tro og omvendelse, i tjeneste for Gud og våre medmennesker. Vi har fått tiden her for å leve i kjærlighet og lydighet mot Guds vilje. Tanken på dommens dag rister tak i oss, fordi vi så ofte går innkrøket i oss selv og mister Gud av syne. Men det ligger en trøst i tanken på dommens dag, en trøst som Lasse Lucidor peker på så fint i sin salme fra 1685:

Domen fruktar jag väl stort,
efter jag har illa gjort.
Men den trösten jag ej glömmer,
att min Broder Jesus dömer.

(Tidskriften Biblicum, 1/2022)