Av Seth Erlandsson

En bibelbok som ofte er blitt misforstått er Forkynneren, eller som tittelen lyder: «Ord av Forkynneren» eller «Samleren», slik det hebraiske ordet Qohélet også kan oversettes. Den tidlige greske oversettelsen Septuaginta (200-tallet f.Kr.) oversetter bokens tittel ordrett Rémata Ekklesiástou = «Ord av Samleren» (Ekklesiastes kommer fra verbet ekklesiázo «samle, kalle sammen»). Vulgata har den samme oversettelsen, Verba Ecclesiastae, og den nye engelske oversettelsen EHV 2019 har The words of Ecclesiastes.

Ifølge denne boken er forfatteren «sønn av David og konge i Jerusalem» (1,1.12). Det er ingen tvil om at dette er Salomo. Han presenterer seg selv svært tydelig: «Jeg har vunnet større visdom enn noen som har hersket i Jerusalem før meg» (1,16). Sammenlign dette med 1. Kongebok 3,11–13: «Og Gud sa til ham: «Siden du ba om dette og ikke om et langt liv eller rikdom eller død over dine fiender, men om evne til å høre hva som er rett, så vil jeg gjøre det du har bedt om. Nå gir jeg deg et hjerte som er så klokt og forstandig at din like aldri før har vært og heller ikke skal komme etter deg. Selv det som du ikke ba om, vil jeg gi deg: både rikdom og ære. Så lenge du lever, skal det ikke finnes din like blant kongene.» Dette er nøyaktig hva som skjedde. Dronningen av Saba hadde hørt om Salomos visdom og rikdom og kom på besøk for å se om dette virkelig var sant. Hun «mistet helt pusten»: Hun sa til kongen: «Så var det da sant, det jeg hørte hjemme i mitt land om deg og visdommen din! Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom og fikk se det med egne øyne. Men nå ser jeg at de ikke engang har fortalt meg halvparten. Du er mer vis og velstående enn alt det jeg har hørt» (1 Kong 10,5-7).

De historiske annalene (se bl.a. 1 Kong 6ff) forteller om Salomos omfattende byggevirksomhet, enorme rikdom og utallige kvinner. Sammenlign dette med hva Salomo sier om seg selv i Forkynneren 2,4–9: «Så satte jeg store ting i verk: Jeg bygde hus og plantet vinmarker, jeg anla hager og parker og plantet alle slags frukttrær i dem. Jeg bygde dammer for å vanne lunder med frodige trær. Jeg kjøpte meg slaver og slavekvinner … Jeg samlet meg sølv og gull, og kongelige skatter fra andre riker. Jeg holdt meg med sangere og sangerinner og det som er mennenes lyst, kvinner og atter kvinner. Jeg ble stor i makt og rikdom, ja, større enn noen som har levd i Jerusalem før meg.»

Hvis noen nå ser bort fra at Salomo er forfatteren av «Forkynneren» og at hans liv utgjør bakgrunnen, blir denne boken vanskelig å forstå og tolke rett. Når Salomo ser tilbake på alt han har gjort i sitt liv, konstaterer han: «Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen?» (1,3). «Jeg betraktet hver gjerning som blir gjort under solen. Se, alt er forgjeves, som å gjete vinden!» (1,14).

Tilfredshet
Ordene som best oppsummerer Forkynnerens budskap er «gudsfrykt forent med tilfredshet». Det virker som Paulus har Forkynnerens bok i tankene når han skriver til Timoteus: Gudsfrykt forent med tilfredshet[1] er virkelig en stor vinning. Vi har ikke ført noe med oss inn i verden, og heller ikke kan vi ta med oss noe herfra (1 Tim 6,6-7, etter Svenska Folkbibeln 2015).

En første forutsetning for tilfredshet er at man innser at alt jordisk er forgjengelig. «Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!» Slik begynner Salomo sin bok (Fork 1,2). Men det naturlige mennesket vil ikke innse dette. Man jager etter det forgjengelige som om det var noe permanent. Derfor blir man aldri fornøyd, faller aldri til ro. «Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre» (1,8). Alt strev og all streben etter verdslige ting er et «jag etter vind».

Selv om Salomo ble så overmåte rik, ble han aldri mett. Av egen erfaring kan han slå fast: «Den som er glad i penger, blir aldri mett på penger. Den som elsker rikdom, får aldri vinning nok» (5,9). Salomo hadde påtatt seg og fullført store prosjekter, prøvd alle mulige nytelser, samlet sølv og gull i overflod, skaffet seg sangere og sangerinner og det som er mannens lyst: «en kvinne, ja, kvinner» (2,8). «Når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møye det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind» (2,11).

Når Salomo skriver Forkynnerens bok, er han gammel og har innsett hvor tåpelig han har vært ved å forlate Guds visdom når det gjelder hva som er permanent og hva som er forgjengelig. Hans «jag etter vind», etter jordisk lykke, kom til uttrykk blant annet ved at «han elsket kvinner fra Moab, Ammon, Edom, Sidon og hetittenes land. De hørte til de folkene Herren hadde talt om da han sa til israelittene: «Dere skal ikke blande dere med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de til å vende hjertet deres til sine guder.» Det var disse kvinnene Salomo holdt seg til og elsket. Han hadde sju hundre koner med fyrstelig rang og tre hundre medhustruer, og de førte hans hjerte på avveier» (1 Kong 11,1-3). Omsider, seint i livet, innser han: «Det er bedre med en fattig unggutt som er klok, enn en gammel konge som er dum og ikke lenger har vett til å la seg advare» (Fork 4,13).

Gudsfrykt
Å glemme Skaperen og bygge livet sitt på det forgjengelige, det holder ikke. Det er «jag etter vind». Bare Gud og det han sier og gjør varer for evig. «Jeg skjønte at alt Gud gjør, står gjennom alle tider. Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra (jf. Åp 22,18f). Gud har gjort det slik for at menneskene skal ha ærefrykt for ham» (Fork 3,14). Det kommer en regnskapsdag. Salomos avslutningsord ble derfor: «Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker. For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt» (12,13–14).

Den naturalistiske universitetseksegetikken
«Universitetseksegetikken» avviser allerede i utgangspunktet at Salomo er forfatteren av Forkynnerens bok. Tolkningen må ikke foretas i lys av Salomos liv og hans oppgjør med sitt eget frafall fra Skaperen. Hvorfor? Fordi en naturalistisk vitenskap har som utgangspunkt at universet er «lukket». Derfor kan man ikke regne med muligheten for guddommelig kausalitet. En Gud som har skapt verden og er sterkt involvert i Salomos liv og årsaken til hans visdom og rikdom, dette må utelukkes på forhånd. Derfor må Israels historie omtolkes. Men ifølge Bibelen er Salomos regjeringstid (så vel som hele Israels historie) basert på Guds inngripen i historien. En bibeltolkning som er gjennomsyret av en naturalistisk filosofi gjør det dermed umulig å tolke Forkynneren ut fra bokens opplysninger om forfatteren. Universitetsteologien betrakter teksten som anonymt vokst fram i et skeptisk og pessimistisk miljø, trolig påvirket av buddhistisk tankegods mer enn fem hundre år etter Salomos tid.

Er Forkynneren da en pessimistisk bok? Ikke i det hele tatt. Den forkynner glede og fred midt i livets vanskeligheter, en tilfredshet forankret i gudsfrykt, i tilliten til Gud. Misunnelse og det å stadig ønske seg mer gir ingen fred. «Bedre er det at øynene stanser ved det en har, enn at sjelen farer urolig om» (6,9). «Bedre er en håndfull ro enn begge never fulle av strev og jag etter vind» (4,6), etter det forgjengelige.

I sin alderdom har Salomo grublet på og prøvd å utforske menneskets liv «under solen». «Jeg vendte blikket mot visdom, mot uforstand og dårskap» (2,12). Salomo grublet over livets forgjengelighet, over ondskapen og dårskapen i verden, over menneskelig rikdom som ikke gir sjelen noen fred, over alt strevet folk gjør seg for å finne lykke m.m. Hvor blendet er vel ikke menneskene av alt verdslig under solen, hvor blinde de er for det som er der oppe, ovenfor solen, dvs. Gud og det åndelige, evige livet? «Alt dette la jeg meg på hjertet» (9,1).

Punkter om hva den aldrende Salomo grublet og grunnet på
• «Jeg så at visdom er bedre enn dårskap, slik lyset er bedre enn mørket» (2,13). Men kjennetegnes menneskene av visdom? Tar de vare på den sanne visdommen, visdommen fra Gud? Eller lar de sin egen forståelse og egne begjær få prioritet foran Guds visdom? Salomo erkjenner at også han har sveket Guds visdom. Han lot kjødelige begjær ta overhånd. «Jeg sa ikke nei til noe av det mine øyne begjærte» (2,10). Han innrømmer at han har handlet dåraktig og ikke hatt «vett til å la seg advare» (4,13). Han hadde tatt som hustruer og medhustruer mengder av kvinner fra forskjellige hedenske folk, selv om Gud hadde sagt: «Dere skal ikke blande dere med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de til å vende hjertet deres til sine guder» (1 Kong 11,2).

• Nå som han var blitt gammel, forsto Salomo verdien av Guds skaperordning: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (1 Mos 2,24, ifølge LXX «de to», slik også Matt 19,5 og Mark 10,7). Han skriver: «Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev» (4,9). I Salme 127,3 skriver han: «Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn.» Og: «Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm? Om én blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort» (4,11–12). Det som gjør det ekteskapelige samholdet sterkt er den felles gudsfrykten. Jeg tror at med «den tredje» i den tretvinnede tråden mener han Skaperen. Salomo skriver videre: «Nyt livet med kvinnen du elsker, alle dine flyktige levedager, de som Gud gir deg under solen» (9,9).

• Mennesket trenger å huske på sin avhengighet av Gud og sin egen litenhet: «Gud er i himmelen og du på jorden» (5,1). Å hevde å vite bedre enn Gud er dårskap. «Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt!», skriver han i Ordspråksboken (Ordsp 3,5). «Like lite som du vet hvordan vinden blåser og knoklene dannes i mors liv, like lite kan du forstå Guds gjerninger, han som gjør alle ting,» skriver han i Forkynneren (11,5). «Det er slik med alt Guds verk at menneskene ikke kan utgrunne det som hender under solen» (8,17). «Var det din forstand som lærte falken å fly, spre vingene og gli mot sør? Er det på ditt ord at ørnen stiger og bygger rede så høyt oppe?» spør Gud Job (Job 39,29–30). Nei, mennesket har ikke mye å komme med sammenlignet med Guds visdom. «Alle er kommet av støv og skal bli til støv igjen,» både mennesker og dyr (Fork 3,19-20). «For som han kom fra mors liv, slik skal han vende tilbake, like naken som han kom. Ingen ting har han igjen for sitt arbeid, ingen ting han kan ta med når han går» (5,14).

• Det jordiske, eller som Salomo uttrykker det, livet «under solen» er forgjengelig, ikke permanent. Å bygge sitt liv på jordiske ting er «en jakt etter vind». «Mennesket strever alltid for maten, men sjelens sult blir aldri stilt» (6,7). «Den rikes overflod ||tar søvnen fra ham» (5,11). «Jeg hatet alt jeg hadde strevd og arbeidet med under solen. Alt må jeg overlate til den som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre?» (2,18f). Moses understreker gjentatte ganger syndefallets alvorlige konsekvenser for Guds skaperverk, som før syndefallet var «svært godt»: «Men jorden ble fordervet for Guds ansikt. Den ble full av vold» (1 Mos 6,11). «Menneskenes ondskap var stor på jorden» (1 Mos 6,5). Salomo konstaterer det samme: «Menneskenes hjerte er fullt av det onde, uforstand har de i sinnet så lenge de lever, og siden går de til de døde» (9,3).

• Det er stor forskjell på et liv i gudsfrykt, styrt av Guds ord, den sanne visdommen, og et liv uten Gud, styrt av mennesketanker. Den ugudelige fokuserer på livet «under solen» og regner ikke med Gud og livet ovenfor solen, det uforgjengelige, evige livet. Uten Gud kan mennesket ikke være noe annet enn et høyt utviklet dyr. Det er det evolusjonister tror, ​​og det er det som læres ut innenfor moderne biologi. For det er ikke synlig for det menneskelige øye at den troendes ånd stiger opp, når «støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den» (12,7). «For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebne rammer dem… Hvem vet om menneskenes ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden?» (3,19–21). Bare gjennom Guds åpenbaring vet den troende at Gud har «blåst livspust i nesen» på ham (1 Mos 2,7) og at det fins et evig liv, og et himmelsk rike der den troende lever videre etter døden. Gjennom en åpenbaring fra Gud fikk Johannes se «sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord»: «De levde og regjerte med Kristus i tusen år» (Åp 20,4.6 – etter SFB 2015).

• Ovenfor solen, i den usynlige, himmelske verden, har vi en nådig Far som har omsorg for oss. Han er overstrømmende raus med gavene sine. Gudsfrykt er en gave fra Gud, og den største gaven er evig liv med ham i hans himmelske rike takket være hans Sønns stedfortredende forsoning. Takknemlighet for Guds gaver skaper tilfredshet. Blindhet for Guds gaver gjør at man ikke kan «se det gode midt i alt sitt strev». Da er mennesket bare bekymret, skriver Salomo, «ikke engang om natten faller hjertet til ro» (2,23).

• «Ingen ting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager (annen oversettelse: enn å få spise og drikke og se det gode) midt i alt sitt strev. Men jeg fikk se at også dette kommer fra Guds hånd; for hvem kan spise og være glad uten at det er gitt av ham?» (2,24–25). «Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet!» (9,7). «Når Gud lar et menneske få rikdom og formue og lar ham få nyte dette, så han kan ta imot sin del og glede seg over det han eier, da er dette gitt av Gud» (5,18), en Guds gave. Sammenlign dette med Paulus’ ord: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!… Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk» (Fil 4,4–6). Og Peters ord: «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere» (1 Pet 5,7). Tilfredshet er ikke det samme som dovenskap og lediggang. «Der dovenskap rår, siger taket, og sitter en med hendene i fanget, drypper det inn i huset» (10,18).

• Gudsfrykt forent med tilfredshet er forutsetningen for glede midt i livets strabaser. «Jeg har lovprist gleden, for det finnes ingen annen lykke for mennesket her under solen enn å spise og drikke og glede seg» (8,15). «Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem enn å glede seg og nyte det gode i livet.» Og når et menneske spiser og drikker og ser det gode i alt sitt strev, da er det en Guds gave (3,12f). Men livet er ikke bare en fest. «På en god dag skal du være ved godt mot, og på en ond dag skal du tenke på at Gud har gjort den også likeså vel som den andre» (7,14). «Alt har sin tid» (3,1).

• Tiden ligger i Guds hender. «Mennesket vet ikke hva som vil hende. Hvem kan fortelle ham hva som vil skje når han er borte?» (10,14). «Ingen mennesker kan vite hva som ligger foran dem, om det er kjærlighet eller hat» (9,1). «Dåren taler mange ord, enda mennesket ikke vet hva som skal hende» (10,14). Gud vet, men du vet ikke hva som kommer til å skje i morgen eller om et år eller når din dødsdag kommer. «Intet menneske har makt over ånden så det kan holde ånden tilbake, og ingen har makt over dødsdagen» (8,8). «Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp, … en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse» (3,1ff).

• Tiden under solen er full av ondskap, synd og urettferdighet. «Videre så jeg alle de voldsgjerningene som skjer under solen. Jeg så de undertryktes gråt – og det var ingen som trøstet dem. Jeg så voldsmenn bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem» (4,1). «Videre så jeg at ugudelige ble jordfestet og kom til hvile, men at de som hadde gjort rett, måtte dra bort fra Den Helliges bolig og ble glemt i byen» (8,10). «Det er noe tomt som hender på jorden: at det går noen rettferdige som om de hadde handlet slik ugudelige gjør, og at det går noen ugudelige som om de hadde gjort rettferdige menneskers gjerninger» (8,14). «Jeg vendte mitt hjerte til å vinne kunnskap, til å granske og søke etter visdom og forklaring. Jeg ville forstå at ugudelighet er dårskap, og at dårskapen er galskap» (7,25). «Jeg vendte mitt hjerte til å lære visdom å kjenne, og jeg så på det strev og kav folk har her på jorden – verken dag eller natt får de søvn på sine øyne. Da så jeg at det er slik med alt Guds verk at menneskene ikke kan utgrunne det som hender under solen. Hvor meget et menneske så strever med å granske det, kan han likevel ikke utgrunne det. Og selv om han sier at han nok skal forstå det, er han likevel ikke i stand til å finne det ut» (8,16-17).

• Det kommer en dommedag. «Gled deg, du ungdom, mens du er ung, vær glad og fornøyd i livets vår! … Men vit at for alt du gjør, vil Gud kreve deg til regnskap. Få bort det som piner ditt hjerte, og det som plager din kropp! For barndom og ungdom er som et pust. Tenk på din skaper i ungdommens dager» (11,9–12,1). «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barm, så de drister seg til å gjøre det som er ondt» (8,1). Guds tålmodighet blir misbrukt av menneskenes barn. Gud ønsker ikke noen synders død. Derfor venter han tålmodig med dommens dag, for han er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!» (2 Mos 34,6).

Salomos sluttord og en avsluttende kommentar
«Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker. For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt» (12,13–14). Uten gudsfrykt tar ikke mennesket vare på Guds vise undervisning, verken lovens krav eller evangeliets syndstilgivelse og frikjennelse. Salomo er klar over at han ikke holder mål overfor Guds krav om lydighet. Han har syndet og er en synder i likhet med alle andre mennesker siden syndefallets dag. Han skriver: «Det finnes ikke et rettferdig menneske på jorden som bare gjør godt og aldri synder!» (7,21).

Den eneste redningen for Salomo og alle syndere er Messias’ stedfortredende oppfyllelse av loven og betaling av alle menneskers syndegjeld. Løftet om denne Frelseren ble forkynt allerede like etter syndefallet (1 Mos 3,15), og profeten Jesaja fikk på forhånd se dets oppfyllelse: «Han ble gjennomboret for våre overtredelsers skyld, knust for våre misgjerningers skyld. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår er vi helbredet» (Jes 53,5).

Oppfordringen til gudsfrykt («Frykt Gud og hold hans bud») er viktig. Den hjelper oss å se vårt store behov for syndernes Frelser. Hvis vi ikke tar Guds krav om hellighet på alvor, ser vi ikke vår synd og vår manglende evne til å møte lovens krav om 100 % kjærlighet til Gud og våre medmennesker. «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke … Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere,» sa Jesus til selvrettferdige fariseere (Matt 9,12-13). ​​

Bare frikjennelsen for Kristi skyld har makt til å skape i oss en ny vilje til å lyde Guds bud. Men denne lydigheten blir aldri fullkommen og holder ikke med hensyn til en frikjennelse, for det gamle mennesket forblir også i oss med sine syndige begjær. Paulus skriver: «For jeg forstår ikke hva jeg selv (som en troende og Jesu apostel) gjør. Det jeg (mitt nye menneske) vil, gjør jeg ikke, og det jeg (mitt nye menneske) avskyr, det gjør jeg… Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke» (Rom 7,15.18). «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom 7,24). Uten Kristi tilregnede hellighet kan ingen bli stående på regnskapets dag. Kristus alene, hans gjerninger, ikke våre, er vår redning.

(Tidskriften Biblicum, 4/2021)

 

[1] De norske bibeloversettelsene har «nøysomhet» i stedet for «tilfredshet». Jf. EHV: «contentment» og Svenska Folkbibeln 2015: «förnöjsamhet». Overs. anm.