Romerbrevet 1,18–32

Av Lars Borgström[1]

Etter Romerbrevets innledning, der Paulus presenterer seg som apostel, begynner han nå, i og med epistelteksten vår, en lang anklage der han til slutt erklærer at hele menneskeheten står som skyldige overfor Gud (Rom 3,20.23). Hele partiet Rom 1,18–3,20 avslører den ene synden etter den andre. Hele menneskeheten dømmes, men Paulus deler menneskene inn i to (eller tre) kategorier som i tur og orden konfronteres og erklæres skyldige. De to kategoriene er hedninger (Rom 1,18–2,16) og jøder (Rom 2,17–3,9). Gruppen av hedninger kan igjen inndeles i slike som åpent lever i ytre synder (Rom 1,18–32) og slike som lever et ytre sett anstendig liv (Rom 2,1–16).

Menneskets frafall innebærer mørke og dårskap
Paulus begynner fra v 18 med å fordømme de grove, ytre syndene. Disse skyldes frafall fra Gud, Skaperen. Frafallet består i «ugudelighet og urett». Ugudelighet refererer til synd av direkte religiøs, åndelig karakter, mens urett er mer forbundet med moralsk synd. De to henger likevel nært sammen, ettersom åndelig frafall fører til moralsk frafall. Denne sammenhengen kommer tydelig fram i vers 23-32, hvor homoseksualitet framstilles som en konsekvens av ugudeligheten.

I stedet for å tilbe den ene, sanne Gud, har de ugudelige vendt seg til avguder. Det fins ingen unnskyldning for dette. Det fins nemlig en allmenn eller naturlig gudskunnskap som skaperverket vitner om (v 20). Derfor kjenner alle egentlig til Gud (v 21). Guds makt og herlighet åpenbares i Hans storslåtte verk. I parentes kan vi derfor si at ateisme ikke bare er ugudelig, men også uintelligent, den er i strid med de de mest åpenbare fakta. «Dåren sier i sitt hjerte: «Det finnes ingen Gud»» (Sal 14,1).

Det er viktig å merke seg at Paulus ikke fordømmer mennesker som har en liten grad av kunnskap. Det er ikke manglende kunnskap, men ugudelighet og urett som fører til fordømmelse. Det er undertrykkelsen av sannheten (v 18) som framkaller Guds vrede, at menneskene går imot den sannheten som de faktisk, i større eller mindre grad, har fått del i.

Straffen for frafallet fra Gud er ytterligere frafall, at «deres uforstandige hjerter ble formørket» (v 21). Vi kan her snakke om en uhyggelig «syndens rutsjebane» hvor den ene synden fører videre til den neste, hvor man går fra ett mørke til et enda tettere mørke. I denne forherdelsen mener mennesket å være klokt, samtidig som man går imot de mest åpenbare sannheter: «De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap» (v 22). Hvor sant er ikke dette f.eks. med hensyn til dagens queer-teoretikere, LHBTQ-lobbyister og kjønnspedagoger (som hevder at våre kjønn kun er sosiale konstruksjoner), som med sine forvrengte teorier får forskningsmidler og innflytelse over hele utdanningssystemet.

Frafallet fra Gud har ført disse menneskene inn i avgudsdyrkelse. De begynte å herliggjøre bilder av forgjengelige mennesker, fugler og andre dyr (v 23). Poenget her er at den udødelige Gud, Skaperen, har blitt detronisert som Gud og erstattet av noe annet. Substitutter kan variere fra en tid til den neste, fra sted til sted. Mennesker kan opphøyes til Gud slik som de romerske keiserne eller, i vår tid, den tidligere nordkoreanske diktatoren, «den evige presidenten» Kim II Sung. Dyr blir tilbedt i noen naturreligioner. Selv vi moderne vestlige mennesker kan erstatte den udødelige Gud med forskjellige typer avguder (idoler): beundrede mennesker, organisasjoner eller ideologier, falske gudsbilder etc.

Straffen for synd er å bli overgitt til å begå enda mer synd
I vers 24 leser vi: «De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre.» Igjen ser vi eksempler på «syndens rutsjebane». Straffen for ugudelighet er at Gud «overgir» dem til seg selv og alle deres syndige ønsker, slik at de går lenger og lenger i urettferdighet. Det samme kommer også frem i Sal 81,12-13: «Men folket mitt hørte ikke på meg, Israel ville ikke adlyde meg. Så lot jeg dem fare, forherdet i hjertet; de fulgte sine egne planer.»

Menneskehjertet er virkelig et ormebol, fullt av «onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott» (Matt 15,19). Når Gud skal straffe menneskene, er det derfor nok at Han overgir dem til alt som allerede finnes i dem selv. Han trenger liksom ikke tilføre noe ekstra utenfra for at mennesket skal falle enda dypere. Det er nok at Han tar sin opprettholdende nåde, som har beskyttet dem fra å falle i dype, ytre synder, fra henne.

Det er en kultur i dødsrykninger Paulus beskriver. På en skremmende måte gjenkjenner vi vårt eget land, ja hele den vestlige sivilisasjonen, i disse versene. Den homoseksuelle kulturen er blitt helt akseptert, og ve det mennesket som på noen måte opponerer eller gir uttrykk for den minste tvil med hensyn til de sodomittiske ytringene i skole, lovverk, arbeids- eller kulturliv. Vår lutherske bekjennelse ser på den homoseksuelle kulturen, som på 1500-tallet var svært fjern, som et av den ytterste tidens tegn på Jesu snarlige gjenkomst: «Vi ser at Gud anklager synden før syndfloden, at han anklager før en by brennes opp … Og i dette er det fremsatt et bilde av de tider som skal være nær tingenes ende» (Apologi for Den augsburgske bekjennelse, Konkordieboken, s 198).

I denne dekadansen burde naturligvis kirkesamfunnene vært en motvekt, et salt som hindrer samfunnets forråtnelse. Jesus sa jo til disiplene sine at de skulle være jordens salt. Dessverre har de store kirkesamfunnene tilpasset seg verdens umoralske liv. De er nå bare salt som har mistet sin saltholdighet og «duger ikke lenger til noe annet enn å kastes ut og tråkkes ned av menneskene» (Matt 5,13). Muslimer og andre hedninger som respekterer den naturlige loven, som er åpenbar for alle fornuftige mennesker, ser med forakt på den frafalne kirken. Den frafalne kristendommen tilhører imidlertid ikke den egentlige, sanne kirken, som består av alle mennesker som tror på Kristus. De sanne kristne holder alltid Guds ord for sant og ønsker ikke å «innrette seg etter den nåværende verden» (Rom 12,2).

Også i vers 28 snakker Paulus om homoseksualiteten i sterkt negative ordelag, som et uttrykk for «et uverdig sinnelag» (Svenska Folkbibeln 2015. Annen oversettelse: «sviktende dømmekraft» (Bibelselskapet, 2011). Overs. anm.). Homoseksualiteten er en alvorlig synd, og Paulus stiller den i forgrunnen når det gjelder ugudelighetens synlige utslag. Men den er langt fra det eneste utslaget. Listen er lang: umoral, grådighet, ondskap, misunnelse, mordlyst, strid, svik, falskhet, sladder, baktalelse, hat mot Gud, vold, overmot, skryt, ulydighet mot foreldre, uforstand, upålitelighet, ukjærlighet og ubarmhjertighet (v 29-31). Her er det mye vi kjenner igjen fra vår egen samtid. Fordi vi også kjenner igjen disse utslagene av urettferdighet fra tegnene som Jesus taler om i Matteus 24, tegn som skal gå forut for Menneskesønnens gjenkomst, forstår vi at vi nok lever i den aller siste tiden.

Moderne teologer og prester prøver å bortforklare Paulus sin fordømmelse av homoseksualitet. Om de ikke er så frekke at de rett og slett sier at vi ikke trenger å bry oss om hva Paulus sier – «han var jo en kvinneundertrykkende moralist» – så sier man at det kun er promiskuøse homoseksuelle forhold og pedofili som Paulus fordømmer. Men er det virkelig sant at Det nye testamente bare kjenner til løssluppen homoseksualitet? Virkelig ikke. Både forestillingen om det stabile homoseksuelle forholdet mellom voksne (Plutark skriver om det) og forestillingen om den medfødte homoseksuelle legningen, som kommer til uttrykk i et dypt og varig forhold (Aristoteles og Lukian skriver om dette), var svært godt kjent i antikken. Derfor er det feil å gjøre et skille mellom oldtidens og moderne homoseksualitet. Den moderne formen for såkalte etisk kvalifisert homoseksualitet var velkjent i oldtiden.

At den såkalte genuine homoseksualiteten kan dokumenteres i såpass godt spredte skrifter som Aristoteles og Lukian, viser uten tvil at den var velkjent i den hellenistiske kulturen. Men kan man dermed også ta for gitt at forfatterne av Det nye testamente, og da spesielt Paulus, kjente til dette? Utvilsomt kan man det. Professor i Det nye testamentes eksegetikk Chrys Caragounis skriver:

«Paulus levde ikke på en øy. Han hadde vokst opp i Tarsus, en viktig hellenistisk by, og hans stadige, daglige kontakt med sine samtidige hadde gjort ham oppmerksom på alle disse formene for homoseksualitet. Å hevde at Paulus alene var uvitende om hva som skjedde rundt om i verden, er ikke overbevisende, knapt nok seriøst, og hviler på en grunnleggende uvitenhet om de antikke samfunns forhold, liv og kulturelle klima» (Homoerotik. I forntid och nutid – och den kristna församlingen, s 49).

Til dette kan tilføyes som ytterligere bevis, at Paulus var utdannet, en skriftlærd, vel bevandret i samtidens intellektuelle verden.

I vers 32 skriver Paulus: «De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.» Her viser Paulus at alle mennesker innerst inne vet at det kommer til å bli utmålt en straff for alle deres synder og overtredelser. De vet at dette fortjener døden.  Alle mennesker er skapt med en samvittighet, dvs. de har en viten sammen med Gud om hva som er rett og galt, godt og ondt. Loven er også skrevet i hedningenes hjerter (Rom 2,15). Dette forklarer hvorfor homosex-aktivistene så ivrig prøver å få kirkesamfunnene til å akseptere livsstilen deres. De nøyer seg ikke med samfunnets aksept. Så lenge det fins en stemme, spesielt fra organisasjoner som hevder å representere Gud, som fordømmer deres syndige livsstil, vil de ikke lykkes med å undertrykke sannheten fullstendig. De blir minnet på den sannheten som de prøver å undertvinge inni seg og kan derfor aldri finne fred så lenge det fins noen sannhetssigere igjen. Derav deres iherdige kamp for å trumfe gjennom sine krav og «rettigheter» også i kirkene. Når de har lykkes, har de dermed også laget seg en selvgjort fred, så lenge den nå holder. Som alt menneskelig verk går det til grunne senest når dette forgjengelige livet er slutt. Verdens fred varer aldri bortenfor døden og graven.

Vi lever i en tid hvor mange ikke er fornøyd med å leve ut sin «alternative» livsstil i det private. De ønsker også å promotere den og organiserer seg i aktivistgrupper, går i Pride-parader mm. Det er åpenbart at de ikke bare prøver å få aksept for seg selv, men de ønsker også å spre homosex-kulturen til stadig bredere grupper. Ikke bare fortsetter de selv å leve på en destruktiv måte, men, som Paulus skriver, «de roser også andre som gjør det» (v 32).

Men her må vi også alvorlig rette anklagene på listen også mot oss selv. Hvordan er det med ondskap, gjerrighet, frekkhet, misunnelse, mordlyst, stridslyst, svik, ond vilje, sladder, baktalelse, hat mot Gud, vold, skryt, onde tanker, ulydighet mot foreldre, uforstand, troløshet, kjærlighetsløshet og hjerteløshet (v 29–31)? Fins den slags også i ditt eget hjerte? Paulus hevder til slutt, etter å ha gått gjennom de forskjellige gruppene av mennesker: «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,22-23).

Vårt eneste håp er Jesus Kristus
Ut fra Paulus’ oppsummering, at hele menneskeheten står i gjeld hos Gud, ser vi at ingen kan bli frelst og salig på lovens vei. Men når loven har fått gjøre sitt og dømt oss alle som syndere, åpenbarer Paulus Guds evangelium for oss:

«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,21–24).

[1] Utdrag fra den kommende boken Ett flödande ljus – predikningar vers för vers genom Romarbrevet (2022).

(Tidskriften Biblicum, 1/2022)

One Comment

  1. Johnny Fredheim

    Blir boken Ett flödande ljus – predikningar vers för vers genom Romarbrevet (2022) oversatt til norsk? Hvis den kommer på norsk vil jeg gjerne kjøpe den.

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *