Tala väl. Prekenkommentarer i Krister Stendahls ånd

Av Seth Erlandsson

  • LITTERATUR

TALA VÄL
Predikokommentarer i Krister Stendahls anda
Helene Egnell (redaktør).
Bibelakademiförlaget 2021, 440 s.

I denne antologien medvirker en redaksjonskomite på fjorten personer og to gjesteskribenter. Boken innledes med to forord, ett av biskop Åke Bonnier og ett av rabbineren Ute Steyer. Samtlige medvirkende tolker den gamle pakt slik at den nye pakt ikke må sees på som den sanne oppfyllelsen og fullbyrdelsen av GTs frelsesløfter og profetier om Messias. Derfor må Det gamle testamente ikke tolkes i lys av NT, men jødiske tolkninger og «levende jødedom» anses som avgjørende. Man vil ikke kalle Det gamle testamente for Det gamle testamente, det skal i stedet kalles «den Hebraiske bibelen». Åke Bonnier skriver: «Profeten Jesaja skrev ikke om Jesus, og dessuten fantes det tre Jesaja» (s. 9). Han har dermed svelget bibelkritikkens istykkerriving av den enhetlige Jesajaboken (se min bok «Jesajas bokrulle», s. 22ff) og dens bortforklaring av de messianske profetiene. Han tar sterkt avstand fra det grunnsynet at «Messias kom og det var Jesus»: «Med det teologiske grunnsynet er den levende jødedommen blitt erstattet av kristendommen. Guds utvalgte folk er blitt erstattet av kirken. Det er en teologi som stinker» (s. 10). «Jødiske lesninger av den Hebraiske bibelen er like viktige som kristne lesninger. Vi kristne kan da oppdage «nye vidder av livets ord» (Sv.Ps 65:2) gjennom våre jødiske søskens ulike tolkninger» (s. 10).

Boken heter «Tala väl». Men taler den vel om bibelsk kristendom når store deler av NT underkjennes? Spesielt Johannesevangeliet og Hebreerbrevet må forkastes for å kunne «tale vel» om jødedommens avvisning av Jesus som den lovede Messias og eneste veien til Faderen. Allerede innledningen til disse bøkene vekker anstøt. Jesus må ikke opphøyes som Gud og Guds evige Sønn (Joh 1,1ff, Hebr 1,1ff). «Før ikke videre Hebreerbrevets erstatningsteologi!», proklamerer prof. Hanna Stenström i en overskrift med fet stil (s. 134). Hebreerbrevets apostoliske forfatter skriver: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste, siden han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. Hvis det ikke hadde vært noe å utsette på den første pakten, hadde det ikke vært bruk for en annen» (Hebr 8,6f). «Når han (dvs. profeten Jeremia) taler om en ny pakt (Jer 31,31f), har han dermed sagt at den første er foreldet» (Hebr 8,13). Denne apostoliske undervisningen, grunnleggende i kristen tro, anses som uakseptabel da den regnes som antisemittisk og som en form for erstatningsteologi!

Ikke bare Hebreerbrevet og Johannesevangeliet blir angrepet som antisemittisk eller antijødisk, men også Jesu klare ord og hele den apostoliske undervisningen. Dessuten må det påpekes at klare belegg på feiltolkninger innenfor jødisk tro ikke er det samme som antisemittisme! For «antisemittisme» betyr «fiendtlighet mot jøder fordi de er jøder» (s. 417), og noe slikt er det ikke tale om. Både Jesus og for eksempel Paulus ønsker inderlig at det må gå jødene evig vel: «Jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst» (Rom 10,1). Kritikken gjelder ubibelsk tro, uavhengig av folkeslag.

Gang på gang går det fram av den Hebraiske bibelen (GT) at HERRENS spesielle Utsending (vanligvis oversatt med «HERRENS Engel») er Guds evige Sønn, ett med HERREN selv (se f.eks 2 Mos 3). Jesus gjør det helt klart at han er identisk med HERRENS Engel i GT. Han sa til sine landsmenn: «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er gått ut fra Gud og kommer fra ham. Jeg er ikke kommet av meg selv, men han har sendt megSannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg Er, før Abraham var» (Joh 8,42. 58). «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om» (Joh 5,46). «Den som har sett meg, har sett Far … Jeg er i Far og Far i meg» (Joh 14,9f).

At jødedommen og til og med de fleste bibelkritikere ikke kan se at Jesaja 53 handler om Messias og hans stedfortredende forsoningsverk, den eneste redningen for syndere og sentrum i både GT og NT, det er for meg et mysterium.

Rabbineren Ute Steyer bemerker den store forskjellen mellom jødedom og kristendom: «Lesningene og tolkningene gjort av jøder og kristne kunne ikke være lenger fra hverandre. . . De kristne kirkene leser den Hebraiske bibelen gjennom et tolkningsspektrum, eller vi kan kalle det ‘kristne briller’, fra den kristne bibelen (NT) og spesielt gjennom evangeliene» (s. 13). Den forskjellen vil denne boken gjerne viske ut ved å fullstendig underkjenne Det nye testamentes apostoliske vitnesbyrd og dermed bibelsk kristendom. De ulike prekentekstene i kirkeåret kommenteres og omtolkes på sidene 117–399, slik at de skal harmonere med jødisk teologi. For å oppnå dette målet er det bl.a. viktig å

• ikke tilsløre tekstenes «tekstenes lærepluralisme» ved å lese dem som «hellig skrift» (s. 39)
• «ta et oppgjør med det negative bildet av fariseerne» (s. 55)
• «arbeide med bibeltekstene uten å kjøre i antijødiske grøfter» (s. 60)
• innse at «måten Johannesevangeliet omtaler jødene på er historisk, teologisk og moralsk urimelig: historisk fordi Jesus og de som sto ham nærmest var jøder og konfliktene som males opp hovedsakelig er av senere dato; teologisk fordi den kan føre (og har ført) til en erstatningsteologi og slår inn en kile mellom kristen tro og dens jødiske røtter; moralsk fordi den uttrykker en antagonisme som har utviklet seg til antisemittisme» (s. 86)
• innse at «den historiske Jesaja faktisk ikke taler om den historiske Jesus» (s. 122)
• «ikke føre videre erstatningsteologi når vi selv forkynner» (s. 134) .

Ordet «erstatningsteologi» gjentas om og om igjen og misbrukes. Jødene har visselig blitt utvalgt til et svært høyt og viktig oppdrag: å motta og være vitner om den guddommelige åpenbaringen, trofast forvalte den og føre den videre som Guds tjenere. Men GT lærer tydelig at de som i vantro vender ryggen til den eneste sanne Gud og blir talsmenn for «andre guders» lærer, ikke er Guds sanne folk. «Dere er ikke mitt folk,» (Hos 1,9, MT 2,1) sier Hosea om dem som faller fra HERRENS ord. HERREN sa til Moses like før hans død: «Se, du skal snart gå til hvile hos dine fedre. Da kommer dette folket til å drive hor med fremmede guder i det landet de er kommet inn i. De kommer til å forlate meg og bryte den pakten jeg har sluttet med dem» (5 Mos 31,16). Da Moses utnevnte Josva til sin etterfølger, sa han til folket, Israels barn: «Jeg vet at du er trassig og stivnakket. Allerede nå mens jeg lever blant dere, har dere vist trass mot HERREN. Hvor mye mer når jeg er død!» (v 27 i samme kapittel). 700 år senere, gjennom Jesaja, sier HERREN: «Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk som gikk fram etter sine egne tanker på veier som ikke var gode. Alltid gjør folket meg rasende like opp i ansiktet» (Jes 65,22f). Som en åpenbart sannhet skriver Jesaja: «Selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om» (Jes 10,22).

I denne omvendte, troende rest som sammenlignes med et oliventre, blir troende hedninger podet inn. Selv vantro jøder, grener som har blitt «brutt av» pga sin vantro, «skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen» (Rom 11,23). Det er altså de troende, både fra jødene og fra hedningfolkene, som er Guds sanne folk, Guds sanne Israel. «Ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn.» Slik sier Gud gjennom Hosea om omvendte hedninger: «Det folket som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede. Der det før ble sagt til dem: «Dere er ikke mitt folk», der skal de kalles den levende Guds barn» (Rom 9,6.25f). Apostelen Peter skriver om de kristne: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet…» (1 Pet 2,9). Skal Peter beskyldes for å være erstatningsteolog?

Etter å ha lest den tykke boken «Tala väl» med «prekenkommentarer i Krister Stendahls ånd», er jeg bedrøvet over at så mye ubibelsk teologi anses å være det som prester og blivende prester trenger. Biskop Åke Bonnier anbefaler boka på det sterkeste med ordene: «Denne boken som Du holder i hånden, bør leses godt og finnes i bokhyllen til enhver predikant» (s. 9). Bonnier avslutter forordet sitt med å takke avdøde professor og biskop Krister Stendahl «for alt han har betydd for meg og for utallige andre når det gjelder å få åpnet øynene for jøden Jesus. . . Til slutt kan jeg bare si om denne boken: Endelig!» (s. 11). Stendahl var en av mennene bak det såkalte «nye perspektivet på Paulus», en teologi som kritiserte den vanlige tolkningen av Paulus og Det nye testamente og tok til orde for en tolkning av Paulus i judaiserende retning. Hva en slik tolkning fører til, framgår klart av presentasjonen ovenfor.

Når Paulus skriver: «Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,23f), da mener talsmenn for «det nye perspektivet» at det bare gjelder hedninger. Jødene var allerede Guds paktfolk og trengte derfor ikke å bli ikledd Kristi rettferdighet for å bli tatt opp i pakten.

La meg til slutt sitere et par ord av Paulus som vanskelig kan omtolkes i judaiserende retning: «Hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,29). «De (jødene) søkte ikke rettferdigheten ved tro, men ved gjerninger. De støtte mot snublesteinen, slik det står skrevet: ‘Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Men den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.’ Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet» (Rom 9,32–10,3). Kristen misjon er nødvendig blant både jøder og hedninger. «Gjør alle folkeslag til disipler!» (Matt 28,19).

(Tidskriften Biblicum, 2/2022)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.