Hvordan skal ordet myndighet forstås i Rom 13,1?

  • SPØRSMÅL OG SVAR

Av Peter Öman

Spørsmål: I Rom 13,1 står det: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.» Hvordan skal ordet myndighet forstås her? Er der kriterier for å være myndighet eller er det den/de som til enhver tid har makten som er myndighet? Et eksempel fra krigen 1940–45 i Norge: 10. juni 1940 underskrev Norge og Tyskland en kapitulasjonsavtale for stridende landstyrker. Luftforsvaret og marinen hadde forlatt landet og fortsatte krigen mot Tyskland med Norges konge og regjering i London som myndighet. Nazistene styrte Norge ved militærmakt. Men de avskaffet ikke «Norges lover», så de skulle folket holde. Men var de pliktige til å følge nye lover og forskrifter som nazi-myndighetene innførte?

Svar: Spørsmålsstilleren reiser et aktuelt, relevant og komplekst spørsmål om hvordan den kristne skal forholde seg til urettferdige myndigheter. Dette spørsmålet er naturligvis spesielt brennende i Ukraina, hvor de i skrivende stund kjemper med alle tilgjengelige midler for sin frihet. Så lenge et land kjemper for sin frihet, er saken relativt enkel – den kristne skal adlyde sin «egen» styresmakt og ikke invasjonsstyrkene. Uten å vite hvordan situasjonen i Ukraina vil se ut når dette nummeret av tidsskriftet går i trykken, kan vi likevel tenke oss en situasjon hvor man velger å kapitulere for overmakten og landet så får en ny styresmakt, nemlig okkupasjonsmakten.

Selv i fredstid er spørsmålet om myndighetene våre mer komplekst enn det var for Paulus, eller Ester eller Daniel for den del. De hadde bare å adlyde sine myndigheter, mens mange kristne i dag (men langt fra alle) har mulighet til å stemme ved politiske valg og protestere mot lover og vedtak de misliker. Samtidig er det nødvendig å akseptere et eventuelt valgtap og underordne oss også en regjering vi kanskje slett ikke ville ha.

På en lignende måte må den kristne håndtere et maktskifte som skjer ved invasjon og okkupasjon. En fremmed makt kan, som babylonerne og assyrerne i GT, eller romerne i NT (fra 64 f.Kr.) bli de nye myndighetene. Hvis dette skjer, og de nye myndighetene ikke innfører lover som strider mot Guds ord, må den kristne underkaste seg sine nye myndigheter. Ja, til og med be for den, som Paulus skriver. Daniel og Nehemja kan nevnes som bibelske eksempler på dette prinsippet. De underordnet seg sine (fremmede) myndigheter så lenge dette ikke kom i strid med Guds ord. Samtidig ser vi at når Daniel får forbud mot å tilbe Herren, må han, i likhet med Peter og de andre apostlene, «lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29).

Vi må be om fred, og at Gud skal beskytte og bevare oss fra angrep. Vi må be for soldatene som forsvarer vår frihet. Når vi ser hvordan ondskapen slår vilt rundt seg, må vi sette vår lit til Herren og lytte til hans formaning: «Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.»

(Tidskriften Biblicum, 2/2022)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.