Den 5. januar 1983 ble Ole Brandal kalt hjem til Herren. Han var født den 26. november 1918 på Brandal like utenfor Ålesund på vestkysten av Norge. Han kom til tro på Kristus i 20-års alderen og var i mange år forkynner i selvstendige misjonsforeninger som var sterkt påvirket av Rosenius i sin forkynnelse.
I 1970-årene kom han i forbindelse med Biblicums undervisning i skrift og tale. Dette førte bl.a. til et dypere studium av de lutherske bekjennelsesskriftene. Da det ble klart for ham at Skriften lærer at en ikke skal stå i kirkefelleskap med kirker som lærer i strid med Guds Ord, var det ingen annen utvei enn å forlate misjonsforeningen (Norsk luthersk lekmannsmisjon) og den norske statskirken.
I den norske statskirken finnes nemlig biskoper og prester som ikke tror på Bibelens skapelsesberetning, Guds Ords ufeilbarhet, Jesu Kristi guddom, jomfrufødselen og underberetningene i Bibelen. Ja, enkelte benekter endog nødvendigheten av syndenes forlatelse og betrakter dette som foreldede forestillinger. Helvetets eksistens benektes. Det hevdes at i dag er psykologien kommet så langt at den har et langt viktigere budskap enn det foreldede menneskesyn og den verdensanskuelse som Bibelen forkynner. Så lenge det ikke drives kirke- og læretukt innen statskirken, kan slike prester trygt fortsette sin virksomhet.
Teologer som blir ansett for å være de mest bibeltro i Norge, forkynner et jordisk tusenårsrike, har et katolsk syn på utvelgelsen og taler varmt for å bli stående i en kirke som tillater falsk lære. Det var derfor skuffende for Ole at mange ikke ville bøye seg for Bibelens lære om rett kirkefelleskap, men valgte å følge Bileam Beors sønns vei, han som lærte folket å drive utukt med fremmede guder.
Ole sitt arbeid og virke i forsamlingen var preget av troskap mot Skrift og Bekjennelse og omsorg og ansvar for forsamlingen. Fra Skriften vek han ikke og var ikke innstilt på noe kompromiss på bekostning av Ordet. Utad kunne han virke sterk og usårlig, men innad og med tanke på sitt ansvar som forsamlingens hyrde følte han seg liten og ydmyk.
Gleden i Herren var hans styrke. Evangeliet om Jesus Kristus, vår broder ved Guds side, vår Frelser, var all hans trøst. Han kunne male Kristus som korsfestet for oss for våre øyne, fordi Kristus var hans trøst og evige håp.
Det var stort for Ole å få være med i en kirke som står helt og fullt på Guds Ord og bekjennelsesskriftene, ikke på grunn av kirkens ytre storhet, men fordi den er i overensstemmelse med den hellige Guds Ord. «Den som hadde fått være med på dette fra ungdommen av,» sa han så ofte.
Ole betraktet Biblicum som kirkens kraftsentrum. Stadig minnet han oss om å ha omsorg for denne institusjon, både i våre bønner og med økonomisk hjelp. For en kirke er det helt vesentlig med en skrifttro læreanstalt. Ole ivret for at prestene skulle få anledning til å reise dit for å kunne fordype seg i Guds Ord, og at Biblicum måtte være en hjertesak for forsamlingene. Gjennom Biblicum kan vi gi våre prester en bibeltro utdannelse ved fordypning i Guds Ord og bekjennelsesskriftene. Gjennom Biblicums undervisning i skrift og tale kan også lekfolket i kirken bli grunnfestet og ført dypere inn i den kristne lære.
Gjennom Biblicums undervisning er mange blitt overbevist om Guds Ords sannheter og dermed blitt medlemmer i Den Lutherske Bekjennelseskirke. Gjennom Biblicum nås også andre som kalles kristne og lutheranere, men som er helt ukjent med Skriften og de lutherske bekjennelsesskriftenes lære.
Forsamlingen her på Avaldsnes står tilbake uten hyrde, men er Herren stor takk skyldig fordi Han forunte oss en prest som var tro mot Skriften – at Han har gitt oss en kirke som er tro mot Skriften – og at Han har gitt oss et bibelinstitutt som er tro mot Skriften. Ole Brandals virksomhet er et vitnesbyrd om at troskapen mot Guds Ord kan føre til store endringer i ens liv. Tidligere oppfatninger og tankemåter kan måtte endres både en og flere ganger, etter som Ånden kaster sitt lys over Ordet. Slikt skjer ikke uten kamp og anfektelse. For det naturlige mennesket, kjødet, er dette en smertefull og ydmykende opplevelse. Bare vissheten om at alt Guds Ord er pålitelig og uforanderlig kan gi oss styrke i denne kamp. «Kom i hu deres veiledere, som har talt Guds Ord til dere! Gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro!» (Hebr 13,7).
Den Lutherske Forsamling i Avaldsnes
(Tidskriften Biblicum, 2/1983)
0 kommentarer