Av Seth Erlandsson

Hva skal egentlig hende i de siste tider? Det er et spørsmål som har sysselsatt mange under historiens gang. Dessverre har ikke alltid Bibelens undervisning fått gi svaret. Det synes å være mer attraktivt å spekulere på egen hånd og bare i løs tilknytning til visse bibelsteder. Resultatet har blitt en hel rekke med ulike spekulasjoner og teorier om de ytterste tingene.

Vi skal i denne artikkelen belyse dette emnet ved å referere en bok som gir et nyttig overblikk over «fem århundrers syn på de siste tider». For bedre å kunne forstå dagens mange populære teorier om for eksempel en hemmelig bortrykkelse og en «sjuårig» trengselstid, bør man kjenne til hvordan og hvor slike teorier har vokst fram.

Dosent Ingemar Lindén gir i sin bok Apokalyptik (Gummesons, Stockholm 1980, 116 s.) en oversikt over krefter og innflytelser som har bestemt mange kirkesamfunns syn på Kristi gjenkomst og de ytterste tingene fra Martin Luther og fram til vår egen tids teologer.

Martin Luther

Bokens første kapittel handler om Martin Luther og reformasjonstiden. Her gir Lindén eksempler på Luthers nøkterne holdning og hvordan han advarer mot svermeri, dvs. løse spekulasjoner uten bibelsk grunnvoll. Hver lære må bygge på bærekraftige skriftbevis, tydelige og klare beleggsteder. Svermerånder som mente at de satt inne med «større lys» over profetiene og anså at de kunne bestemme tiden for befrielsen ved Jesu gjenkomst bl.a. ut fra Dan 8,13-14, ble konsekvent bekjempet av Luther. «En av disse spekulative urolige sjelene var Michael Stiefel som lærte at den ytterste dagen skulle inntreffe kl. 08.00 den 19. oktober 1533. Dette trodde han ut fra sin spesielle utregning av Daniels 2.300 ‘dager’» (s. 11).

Kristi gjenkomst er ifølge Luther én eneste avgjørende hendelse som finner sted når de døde står opp fra gravene sine og verdensdommen avholdes. «Alle spekulasjoner om jødenes rolle under og før tusenårsriket var helt fremmed for Luther. Det viktige nye hos Luther var hans tese at hele pavedømmet som institusjon betraktet, var Antikrist, og ikke bare visse lastbare paver» (s. 12). Han henviste særlig til 2 Tess 2,4 der det framholdes at Antikrist skal stille opp sin trone i «Guds tempel» eller midt i kristenheten.

Også Calvin henviste til 2 Tess 2,3ff som bevis for at pavedømmet er Antikrist. I sin Institutio Christianae Religionis skriver han bl.a.: «Daniel og Paulus hadde forutsagt at Antikrist skulle sitte i Guds tempel. Dette forbannede og avskyelige rikets hode i den vestre kirken forsikrer vi er paven» (s. 13).

Apokalyptiske spekulasjoner på 1600-tallet

Kapittel 2 handler om 1600-tallets apokalyptiske hovedlinjer. Her gis det mange eksempler på apokalyptiske spekulasjoner i England på 1600-tallet. For eksempel anså Thomas Brightman at jødenes kollektive omvendelse skulle skje i år 1650. Da sluttet nemlig ifølge hans beregninger den apokalyptiske perioden «en tid, tider og en halv tid» ifølge Dan 7 og Åp 12. Samme mann visste også at de 1335 «årene» skulle opphøre 1695. Ingen tidsangivelse strakk seg lenger enn til 1700.

Den engelske 1600-tallsapokalyptikken diskuterte inngående jødenes tilbakevending til Palestina og i samband med dette tusenårsrikets innledning. Apokalyptikken delte seg i tre grupper: 1) amillennialister som hevdet at de tusen årene allerede hadde kommet ved at kirken ble opprettet, 2) premillennialister som lærte at først etter Kristi komme kunne «tusenårsriket» virkeliggjøres, og 3) postmillennialister som lærte at verden allerede var i ferd med å gå over til idealtilstanden der Kristi personlige framtreden markerte høydepunktet i utviklingen mot slutten av de tusen årene.

Den pietistiske apokalyptikken

Kapittel 3 tar opp Den franske revolusjonen og napoleonstiden – en apokalyptisk gullalder. I dette kapitlet berøres de viktigste apokalyptiske skolene i Europa og USA til omtrent 1850. Lindén begynner på kontinentet i det pietistiske Württemberg. Johann Albrecht Bengel (1687-1752) hadde en avgjørende betydning for apokalyptikken. Han var kjent i Sverige for sin Gnomon, «det er håndbok ved lesingen av Det nye testamentet, i hvilken etter ordenes opprinnelige betydning de himmelske tankenes enkelhet, dyp, redelighet og himmelsk kraft framstilles». Den latinske originalens tredje opplag ble oversatt til svensk av J. Ternström og utgitt i Jönköping 1887-78. Bengel var både teolog og kyndig matematiker. De apokalyptiske tallverdiene fascinerte ham. Derfor vitner hans trykte og håndskrevne utlegninger om innviklede og iblant høyst fantasifulle utlegninger. Verdensfornyelsen skulle starte i 1836, og tusenårsriket skulle opprettes på jorden.

Utenfor Stuttgart ble en brødremenighet startet av prestesønnen Gottlieb Wilhelm Hoffmann (1771-1846). Noen fromme «lesere» var blitt fullstendig betatt av apokalyptiske studier, ikke minst med tanke på omveltningene i Europa i samband med den franske revolusjonen og napoleonskrigene. Ved hjelp av Bengels skrifter forsøkte de å tolke «tidens tegn» og bestemme retningen. For dem var ingen annen enn Napoleon villdyret.

Den pietistiske apokalyptikken hadde mange representanter i tillegg til lederskikkelsen Bengel. I hopen av etterfølgere var det innflytelsesrike prester og forkynnere, blant dem Magnus Friedrich Roos. Hans apokalyptiske oppbyggelsesbøker ble oversatt til svensk og fikk stor utbredelse ikke minst på den svenske vestkysten.¹

Spekulasjonene over tusenårsperioden ble likevel holdt i sjakk til en viss grad takket være den lutherske Augsburgske trosbekjennelsen der slike ideer blir fordømt.

Forvirrende mangfold

I motsetning til den tyske apokalyptikken hadde den engelske greinen en påtakelig interesse for jødefolkets tilbakevending til Palestina før tusenårsrikets begynnelse. Premillennialismen dominerte, dvs. at Kristi komme skjer før tusenårsriket. Noen mente at gjenkomsten skulle inntreffe enten 1843 eller 1847. Den franske revolusjonen ble sluttpunktet for en mengde tallangivelser. De 1260 dagene skulle etter manges mening slutte i 1792. «Hedningenes tider» (jfr. Luk 21,24) opphørte 1847, og de 1335 dagene sluttet også i 1847 da tusenårsriket skulle innledes. Den jødiske tempelkulten skulle fornyes i 1843 da Daniels 2300 dager (Dan 8,14) ble beregnet til å nå sin fullbyrdelse. Andre kom med helt andre beregninger og årstall. De motstridende tolkningene og forslagene vitner om den engelske apokalyptikkens bredde og forvirrende mangfold.

Den tredje skueplassen for en merkbar apokalyptisk vekkelse finner vi i USA. Den store vekkelsespredikanten Charles Grandison Finney skilte seg fra for eksempel William Miller ved at han plasserte gjenkomsten etter tusenårsperioden. Han var altså en såkalt postmillennialist. Ved stadige reformer og en intensivert misjon i verden skulle tusenårsriket gradvis bli realisert. Slike tanker rimet godt med den optimistiske ånden i nasjonen. USA var kalt av Gud til å bli den ledende kristne nasjonen.

Millerismen

Den mest berømte og framgangsrike av de amerikanske apokalyptiske strømningene ved første del av 1800-tallet, var den adventistiske vekkelsen som er blitt kalt millerismen. Grunnleggeren var lekmannspredikanten William Miller fra Low Hampton i New York (1782-1849). Miller tilhørte en baptistfamilie med utpregede vekkelsestradisjoner. Han kom fram til at Kristus skulle komme tilbake til jorden i 1843. Det etterlengtede tusenårsriket skulle da innledes. Ved hjelp av massemøter i form av såkalte «camp meetings» og teltkampanjer i «The Big Tent» med sitteplasser for nesten 5000 personer, ble Millers ideer spredt. Enda mer imponerende var kanskje massespredningen av trykt litteratur.

Da den forutsagte gjenkomsten uteble, måtte Miller gi opp alle forsøk på å gå videre på det apokalyptiske tidssporet. Men nye menn sto fram med nye ideer. Slik ble millerismen for en tid reddet fra å gå i oppløsning.

Darbyismen – det populære alternativet

I perioden 1845 til ca. 1875 skjer det en kursendring innen apokalyptikken. Interessen for de profetiske og apokalyptiske spørsmålene fins fortsatt, men de gamle apokalyptiske årstallene har mistet sin troverdighet og blitt erstattet med de såkalte dispensasjonalistiske ideene. Banebryteren og den fremste representanten for en alternativ apokalyptikk er Plymouth-broderen John Nelson Darby (1800-1882).

I stedet for de kompromitterte årstallene for gjenkomsten, fastslo Darby at Jesu gjenkomst i virkeligheten skal komme overraskende for alle, «når som helst». Han inndelte historien i klart avgrensede perioder, såkalte dispensations. Det skarpe skillet i frelsesskjemaet mellom jødenes og hedningenes «tider» kan nevnes som et eksempel på dette resonnementet. Et annet er forskjellen mellom lovens og nådens tidsalder.

Darby lærer at Jesu komme består av to deler. Først kommer Herren usynlig for å hente «bruden» eller den «rene» idealforsamlingen til himmelen for at de skal få være med i Lammets bryllup, og sju år senere kommer Jesus igjen til jorden, denne gang synlig og hørbart for alle. Så innledes tusenårsperioden.

La oss presentere nærmere Darbys syn på den første delen av Jesu komme. Dette kommet skjer fullstendig usynlig for de vantro og lunkne kristne. Uten forvarsel forsvinner bare en masse mennesker uten at man vet hvor. I radio og TV meddeler man mysteriet, men til å begynne med kan ingen forklare gåten, helt til noen «halvkristne» bekjennere med god hukommelse endelig forstår hva som har skjedd: Jesus har kommet igjen, bruden er borte. Etter at de sanne kristne har forsvunnet fra jorden, inntrer en forferdelig åndelig kulde. Antikrist kan nå tre fram uten hindringer og sette i gang sitt demoniske verk. Den store trengselen begynner. En «uke» eller sju år etter brudens bortrykkelse til himmelen blir situasjonen plutselig forandret. Kristus viser seg i sin kongelige herlighet, synlig og hørbart, og dreper den grusomme, personlige Antikrist. Tusenårsriket bryter inn. Jødene ser hvem de har korsfestet, og det skjer masseomvendelser. Jødene blir det ledende kristne misjonsfolket under tusenårsriket. Etter at Satan er blitt bundet og Antikrist ryddet av veien, kan Guds Ånd virke fritt på de tidligere forherdede menneskehjertene. Det er nå de helt avgjørende omvendelsene skjer blant jøder og andre.

Det tradisjonelle protestantiske synet på pavedømmet som villdyret og Antikrist blir forkastet av Darby og hans tilhengere. Den personlige Antikrist skal jo ifølge det darbyistiske systemet opptre først etter den første etappen av Jesu gjenkomst.

De sytti årsukene i Dan 9,24-27 spiller en stor rolle i det darbyistiske systemet. De deles opp på en slik måte at den 70. uken blir skilt fra de øvrige 69. Dette gjøres for å finne støtte til de dramatiske hendelsene etter brudens bortrykkelse. Darby hevder nemlig at den profetiske klokken stanset da den kristne forsamlingen var blitt grunnlagt. Kirkens tid blir altså innskutt mellom den 69. og 70. uken som en ikke-medregnet tid.²

En livslang kritiker av Darbys apokalyptikk var den samtidige rivalen og samfunnsbroderen Benjamin Wills Newton. Han mente at begge hovedideene i darbyismen, den todelte gjenkomsten og «brudens hemmelige bortrykkelse», samt oppspaltingen av de sytti årsukene hos Daniel, manglet støtte i Skriften.

Det spesielle i Darbys tolkning var framfor alt læren om den hemmelige bortrykkelsen (the secret rapture) og inndelingen av Det nye testamentet i to vesensforskjellige tekster, slike som bare handlet om jødene og slike som bare gjaldt de kristne. Man begynte å regne med to forskjellige gudsfolk, dels jødene (uavhengig av tro), dels den kristne kirken, som dog bare utgjør en parentes fram til bortrykkelsen.

Darby overførte sitt system også til USA. Dette skulle på sikt få en utrolig betydning for de evangelikale samfunnene der. Darby besøkte USA og Canada sju ganger mellom årene 1862 og 1877. For å belyse hvor fort og allment darbyismen spredde seg i forkynnelsen også i Sverige, henviser Lindén til «verdensmisjonæren» Fredrik Fransons apokalyptikk i Himlauret (1897) og Lewi Pethrus og EFS-teologen Johan Hagners utlegninger av samme emne.

Fredrik Franson

Det darbyistiske skjemaet hadde Franson trolig kommet i kontakt med i Chicago som medlem i Dwight L. Moodys kirke. Omtrent samtidig ble darbyismen også akseptert av en annen svensk evangelist i utlendighet, svensk-amerikaneren John Ongman, Örebro Missionsfõrenings grand old man. Franson taler om «brudeskarens bortrykkelse» som innledningen til «Herrens dag» eller tusenårsperioden. De sytti årsukene i Dan 9 tolker han slik at de første 69 strekker seg fram til Kristi død, og den 70. årsuken varer fram til begynnelsen av tusenårsriket. Likesom Darby må han derfor regne med et gap mellom den 69. og 70. årsuken. Han hevdet at da jødene forkastet Kristus, sluttet deres klokke å gå. Først etter at Jesu brudeskare er rykket opp til himmelen, begynner denne klokken å gå på ny.

Franson betonte også tusenårsperiodens fantastiske vekkelser. Da skulle hele folk omvendes til kristendommen i samband med jødenes opptakelse som Guds spesielle eiendomsfolk. Han formodet at det gamle jødiske tempelet skulle gjenoppbygges i Jerusalem under de tusen årene med henvisning til profetiene i Esek 40-44. Denne fornyede jødiske kulten skal Antikrist forsøke å tilintetgjøre i samband med trengselen etter brudens bortrykkelse.

Franson forkaster i likhet med Darby den klassiske reformatoriske tolkningen av pavedømmet som Antikrist. Ifølge Franson er Antikrist en ond politiker som framtrer først etter den første delen av Jesu gjenkomst. Frodige spekulasjoner angående det fjerde villdyret i Dan 7 blir presentert. Det fryktede fjerde villdyret blir identifisert med den tyrkiske sultanen. Franson regnet med at sultanen sammen med Tsar-Russland og England skulle komme til å utgjøre «nordlandets» og «sydlandets» konger. Han var så sikker i sin sak at han påsto at utgangspunktet for det siste angrepet mot Palestina skulle bli St. Petersburg.

Lewi Pethrus

Den svenske pinsebevegelsens største navn, Lewi Pethrus, ga tidlig uttrykk for apokalyptiske tanker. Også Pethrus taler om ulike stadier i Jesu gjenkomst. Ved Jesu komme når bruden blir rykket opp fra jorden til himmelen, er det bare de frelste som ser Jesus, ikke de andre. Derimot kommer de ikke-troende snart til å merke at noe høyst merkelig har skjedd, fortsetter Pethrus. Emnet «brudens hemmelige bortrykkelse» ble for ham et populært prekenemne. Han fulgte trofast den darbyistiske modellen i disse utlegningene.

I tilslutning til Darby lærte Pethrus at «trengselen» begynner først etter at Guds troende barn er blitt tatt opp til himmelen. Likeså i tilslutning til Darby lærte han at Antikrists framtreden skjer etter denne hemmelige gjenkomsten. Når han taler om «en stor trengsel», er han helt gjennomsyret av de darbyistiske ideene.

Under tusenårsperioden regner Pethrus med en stor vekkelse blant jødene da 144.000 av dem skal bli «en førstefrukt for Gud og Lammet». Disse kristnede jødene skal «ta hånd om frelsens evangelium under trengselstiden». Som andre darbyister anså Pethrus at tempelet i Jerusalem da skal gjenoppbygges for å gi jødene anledning til å forrette de gammeltestamentlige ofrene igjen! Han tenker seg at dette skal skje før jødenes nasjonale omvendelse til kristendommen.

Når det gjelder Antikrist, fulgte også Pethrus darbyistene. Ettersom det fryktede, mystiske supermennesket eller Antikrist ikke kan virke før menigheten har forlatt jorden, kunne ikke pavedømmet passe til beskrivelsen, mente han. I stedet for å se tilbake i tid, rettet Pethrus lesernes oppmerksomhet mot framtiden. Antikrist skal stå fram ved midten av Daniels «profetiske uke, og da skal han avskaffe ofrene i Jerusalem».

Stiftelsesteologen Johan Hagner

Johan Hagner la fram sin apokalyptiske variant av skriftet Se, han kommer med skyarna (1932). Boken utkom på Evangeliska Fosterlands-stiftelsens forlag. Hagner skriver: «De store misjonsproblemene løses først gjennom Kristi personlige gjenkomst. Fredsspørsmålet løses bare gjennom Kristi komme» (s. 5). Til forskjell fra Lewi Pethrus lærer Hagner at «brudeforsamlingen» skal måtte gjennomgå «den begynnende antikristelige nøden» (s. 40). Hagner var altså tilhenger av den retningen i USA som kalles for pretribulasjonismen, dvs. at den store trengsel skal inntreffe før Jesu komme.

Men Hagner var slett ikke konsekvent i sine ideer. «Frafallet» forskjøv han til framtiden etter Jesu komme. I denne saken slår han dermed følge med Franson og darbyistene. «Brudens bortrykkelse utgjør muligheten for Antikrists framtreden», forsikrer han (s. 43).

En gjennomlesning av kapitlet «Antikrist og den store trengsel» (s. 51ff) viser at Hagner var tilhenger av darbyismen og ikke representerte det eldre reformatoriske synet på Antikrist og Kristi komme. Likesom darbyistene delte han Kristi komme inn i to etapper, først et usynlig og deretter et synlig. I kap. 4-6 gir han seg helt i kiliasmens vold. Avsnittet innledes med den lyse oppfatningen om jødefolkets nasjonale omvendelse – et elsket emne innen mange fromme kretser. I likhet med Lewi Pethrus hevder han at tempelet i Jerusalem skal bygges opp på ny etter første etappe av Kristi komme. Da skal kulten igjen fungere i den hellige by. Dette skjer straks før jødenes kristning som nasjon etter Antikrists undergang. Jødenes omvendelse markerer altså innledningen til tusenårsperioden. Det kirkene mislyktes med i 2000 år, skal da skje. En gigantisk misjonsperiode blir innledet. Djevelen er bundet og sammen med ham hele hans regiment. Selvfølgelig er det da lett å misjonere og vinne sjeler. Profetordene i Jes 2 tillempes på denne enestående seierstiden.

Adventistisk apokalyptikk

Kapittel 5 handler om Adventistisk apokalyptikk etter Miller. I dette kapitlet blir mange merkelige teorier presentert. De skal vi her gå forbi, bl.a. den teorien at Jesus den 22. oktober 1844 skulle ha gått inn i et nytt rom i himmelen, inn i det aller helligste i den himmelske helligdommen. Med nye teorier gjorde man det mulig å holde fast ved Millers feilslåtte utregninger. Det som Miller hadde sagt skulle skje på jorden i 1843-44, ble overført til den usynlige verden der intet menneske kunne kontrollere teoriene. «Her finner vi kjernen i den sabbatariske adventismens apokalyptikk og profetitolkning,» skriver Lindén (s. 63).

Jehovas Vitners apokalyptikk

Jehovas Vitners grunnlegger Charles Taze Russell (1852-1916) var først medlem i den presbyterianske kirken. Senere fikk han via adventister kontakt med millerister (tilhengere av Miller) som Jonas Wendell og N. H. Barbour. Disse fulgte milleristen George Storrs linje og lærte at det ikke fantes noe evig brennende helvete.

I flere år samarbeidet Russell intimt med bl.a. Barbour som formulerte det meste i de første apokalyptiske utgivelsene. Barbour hadde innsikt i «Guds tidsaldersplan». Egentlig var Russell dispensasjonalist i likhet med Darby og andre. Men den nye læren om «brudens hastige bortrykkelse til himmelen» forkastet både Barbour og Russell.

Forkynnelsen om Jesu usynlige nærvær fra 1874 og tusenårsrikets komme førti år senere fascinerte Russell. I 1914 skulle det etterlengtede tusenårsriket innledes.

Russell taler om en andre frelsesmulighet under tusenårsriket. Ikke minst hedningene skulle få en virkelig mulighet til å bestemme seg for Gud etter døden. De som tross alt skulle komme til å forkaste dette nye tilbudet, skulle tilintetgjøres.

Men 1914 kom og gikk uten at den gylne tidsalderen kunne skimtes i noen horisont. Tvert imot ble jo den blodige verdenskrigen innledet, og djevelen herjet sannelig i verden. Uten Russells motforholdsregler straks før det kritiske året, kunne det ha gått riktig dårlig med bevegelsen. Allerede i sin levetid kom han med forsiktige omtolkninger, og under etterfølgeren Rutherfords ledelse ble det etter hvert orden i rekkene. Snart lærte man at Jesus kom tilbake usynlig i 1914!

Et typisk trekk ved Jehovas Vitners apokalyptikk er den stadige omtolkningen av utsagnene. Man leser verdenshendelsene inn i apokalyptikken, og nyhetssidene blir nøkkelen til tydningen. Nye årstall for tusenårsriket blir fastslått for å øke iveren innen bevegelsen. Det siste årstallet var 1975, noe som førte til en alvorlig krise innen selskapet. Det merkeligste er at menneskene ikke synes å lære noe av feilene. Omtolkningene kan tydeligvis bli hvor mange som helst.

Den modifiserte darbyismen

30-tallet skulle i vårt land i høy grad komme til å bli et apokalyptikkens tiår. De apokalyptiske forkynnerne trakk store skarer til sine tribuner. Adventistene delte disse suksessene med andre apokalyptiske predikanter. Den mest kjente ikke-adventistpredikanten var nok den merkelige svensk-amerikaneren C. A. Chader, dvs. Tjäder. Han var en typisk darbyist og ga ut boken Guds plan som kom i flere opplag på Harriers forlag. Forordet til Chaders amerikanske profetitolkning ble skrevet av en annen darbyist, Johan Hagner. Han ga Chaders utlegninger et høyt skussmål.

I Sverige virket Chader som en slags frilanser med base i Florakyrkan i Stockholm med tilknytning til Svenska Missionsförbundet. Han reiste mye omkring i landet og holdt ofte sine serier i baptistkirker.

Chaders dispensasjonalisme begynner med skapelsen. Han tenker seg tre skapelsesperioder og dessuten en forhistorisk verdenskatastrofe mellom 1 Mos 1,1 og 1,2. Her opererer han med lange tidsperioder og setter katastrofen i samband med Lucifers fall. Han viser en åpenbar påvirkning av det evolusjonistiske skjema. Skapelsesdagene skulle ikke forstås bokstavelig som 24-timers dager, forklarer han.

I overensstemmelse med Darbys teser framholder Chader at Kristi kirke på jorden utgjør «en slags parentes» i den lengre epoken som kalles «hedningenes tider». Også ifølge Chader kommer Jesus først usynlig for verden og rykker bort bruden fra verdens trengsel. Etter at den lille skaren er ført til Guds skjønne himmel borte fra trengselstidens grusomheter, følger en fryktelig tid på jorden. Den rammer både navnekristne og vantro. Denne tiden skal vare i sju år og samsvarer dermed med den syttiende årsuken i Dan 9. Deretter følger den andre etappen i Jesu komme. Jesus lar seg se av alle. Sammen med den frelste bruden kommer Kristus tilbake til jorden som hersker og dommer. Satan og Antikrist mister da kontrollen over menneskene. Kristus seirer ved Harmageddon. Tusenårsriket innledes. «Ja, vi kjenner godt igjen skjemaet nå,» skriver Lindén.

Ifølge Chader skal to politiske forbund opprettes i verden, et forbund bestående av ti stater og et russisk, bolsjevikisk forbund. Tanken på et slikt tistats-forbund føres fram i tilknytning til Dan 2 og 7 der det fortelles om billedstøttens ti år respektive det fjerde dyrets ti horn. Tistats-forbundet skal ha Roma som sentrum, og Chader så Mussolinis framtreden som en oppfyllelse av denne profetien. Men Roma ble aldri den mektige hovedstaden i et gjenopplivet Imperium Romanum, og Mussolini endte som en ynkelig figur. Men ideen om tistats-dannelsen er ikke død. Tvert imot tillemper mange den nå³ på EUs stater. Tre og et halvt år etter brudens hjemlov skal likevel tistats-forbundet bli knust og Roma bli okkupert. For da blir profetiene i Åp 17 og 18 oppfylt.

Chaders nære venn og åndelige arvtaker var pastor D. O. Belfrage i Göteborg. Han er såkalt posttribulasjonist og lærer at den «sanne» kristne kirken skal slippe å være med på trengselen. Belfrage er blitt mye påvirket av den britiske apokalyptikeren fra 1800-tallet Michael P. Baxter. Denne Baxter klarte mer enn noen andre å forutsi feilaktige årstall for Jesu komme (mellom 1861 og 1908). Det var også Baxter som framførte ideen at Napoleon III var Bibelens fryktede Antikrist.

Missionsförbundet og E. J. Ekman

Misjonsforstanderen E. J. Ekman utga sitt omfattende verk De yttersta Tingen i 1866. Han følger den gjengse populære oppfatningen når det gjelder synet på jødenes unike rolle i endetidens hendelser og spørsmålet om tusenårsriket. Angående årsukene i Dan 9 mener han at jødene vender tilbake til Kanaan i begynnelsen av den siste årsuken og bygger opp det tempel og innfører den gudstjenesten som skildres i Esekiels sluttkapittel.

Tusenårsperioden blir den store misjonstiden, mener han. Han skriver: «Det som i våre dager gjøres for hedningmisjonen, er bare forberedende forpostfektninger for den store hedningmisjonen i det tusenårige riket» (s. 132f). Forandringen skjer etter Jesu komme når jødene som nasjon blir omvendt og selv blir tusenårsperiodens suverene misjonærer blant hedningene. Man får nesten følelsen av at da skal alle bli Guds barn. Ekman kom jo også senere til å fornekte den doble utgangen og den evige straffen.

I forhold til lutherdommen innebærer Ekmans utlegninger i De yttersta Tingen et klart steg inn i de kiliastiske ideenes lokkende landskap. Men når det gjelder Kristi gjenkomst, forkaster han darbyismen og den hemmelige «bortrykkelsen» av den kristne eliteforsamlingen.

Under den andre verdenskrig får Svenska Missionsförbundet en ny fortolker innen den apokalyptiske genren. Det er den daværende misjonsforstanderen Axel Andersson. I 1944 kom hans studie Kyrka och stat i Bibelns sista bok.

Hal Lindsey – apokalyptikk i seksdagerskrigens skygge

Knapt noe har påvirket den aktuelle apokalyptikken så mye som staten Israels opprettelse i 1948. Etter seksdagerskrigen i 1967 økte interessen for Israel ytterligere. Profetiene i GT, hos Esekiel og Jeremia, hadde gått bokstavelig i oppfyllelse, hevdet mange. Snart skulle tempelet bygges opp igjen etter at gamlebyen i Jerusalem på ny var blitt erobret, og deretter skulle Jesus komme igjen.

En typisk eksponent for denne renessansen for apokalyptikk med jødene og staten Israel i sentrum, er den amerikanske fundamentalisten Hal Lindsey. Som få andre har han gitt nytt liv til den for lengst knesatte amerikanske darbyismen. Hans engelske bestselger The Late Great Planet Earth, som også er oversatt til svensk, skal ha blitt trykket i mer enn 9,5 millioner eksemplarer. Den svenske utgaven har tittelen Vart är mänskligheten på väg?⁴ Hans bekjennelse til darbyismen er tydelig fra begynnelsen av. Vi leser: «En gang i framtiden kommer det en sjuårsperiode som fører fram til et høydepunkt i form av Jesu synlige andre komme.»

Etter en lang parentes mellom den 69. og 70. årsuken begynner den 70. uken med brudens bortrykkelse i samband med første etappen av Kristi komme. Lindsey er posttribulasjonist og mener at den store trengsel begynner når den kristne eliteskaren er tatt opp til himmelen.

Ifølge Lindsey skal hedningenes tider avløses av jødenes tidsalder. Da skal 1) den jødiske staten gjenfødes i Palestina, 2) jødene erobre hele Jerusalem og overta kontrollen over alle de hellige stedene, og 3) jødenes tempel bygges på dens tidligere plass der Klippemoskeen nå ligger. Så snart tempelet står på plass igjen, skal også ofrene komme til å bli forrettet igjen.

I likhet med Chader og mange andre, tror Lindsey på et framtidig tistats-forbund i Europa med Roma som hovedstad. Tegn på framveksten av et forent tistats-forbund i Europa synes forfatteren å se i opprettelsen av fellesmarkedet EU. (Ett problem synes å være at EU snart kommer til å omfatte flere enn ti stater.⁵)

Mot bakgrunn av Åp 13 mener Lindsey å kunne påstå at Bibelens fryktede Antikrist skal tre fram i det nevnte tistats-forbundet. Under trengselens tid flytter Antikrist hovedkvarteret til Jerusalem, der han skal bruke hele sin styrke for å forville jødene.

Høydepunktet i utlegningene kommer i det kapitlet som behandler «Den tredje verdenskrigen», men det skulle føre for langt å ta opp disse spekulasjonene i detalj. Etter sju år vender krigslykken seg. Kristus kommer tilbake, og tusenårsriket innledes. Under denne gunstige tiden skal de ikke-troende få del i evangeliet gjennom de 144.000 omvendte jødene. Eller, som Lindsey uttrykker det, «de 144.000 jødiske Billy Graham-forkynnerne slippes løs på denne jord» (s. 111). Dermed innledes historiens mest suksessrike misjonsperiode.

Lindén skriver: «I dag har darbyismen med få unntak blitt akseptert av de fleste vekkelsessamfunnene. Men man må virkelig spørre seg om ideene holder ved en grundig og allsidig konfrontasjon med Skriften. For i dag gis det ut det ene sensasjonelle skriftet etter det andre i samme stil som Hal Lindseys The Late Great Planet Earth, og de fleste tilegner seg ideene uten noen som helst kritisk refleksjon!» (s. 102).

Den karismatiske bevegelsen

Med den for tiden ganske vanlige karismatiske bevegelsen har den tidligere darbyismen fått en sterk drahjelp. I denne forkynnelsen tales det ofte om «brudens» plutselige bortrykkelse. «Derfor har det blitt stadig vanligere i USA, den karismatiske bevegelsens hjemland, at kristne og suksessrike kjøpmenn har tegnet forsikringer for de ‘lunkne kristne’ som blir igjen på jorden, for at de skal få noe å leve av når de selv har fart opp til himmelen! Man har gitt anvisninger om hvordan folk skal behandle eiendommen deres etter ‘the secret rapture’. Visse har vært så forutseende at de har skrevet testamenter og lignende på en slik måte at eiendommen skal gå tilbake til dem selv, etter gjenkomsten til jorden sammen med Kristus og englene ved innledningen av tusenårsperioden!» (s. 103).

Sluttrefleksjoner

Kap 9 inneholder Lindéns sluttrefleksjoner under overskriften Han skal komme igjen! Her framføres det flere korrekte bemerkninger som er verd å sitere: «Fortolkernes ønsketenkning og behov har ofte fått bestemme tolkningene. Mistakene har vært legio, og i mange tilfeller skremmer sporene» (s. 104). «I de fleste apokalyptiske utlegningene savner man en konsekvent og kyndig hermeneutikk eller bibeltolkning» (s. 105). «Dagsavisene har i mange tilfeller blitt avgjørende.» «Om Russell hadde satt seg inn i grunnlaget for eksegetiske studier, ville han aldri ha framført den tanken at Kristus skulle ha kommet til jorden i 1874 eller 1914» (s. 105).

«Likeså fins det heller ikke noe eksegetisk grunnlag for Darbys vilkårlige idé om det uendelige gapet mellom Daniels 69. og 70. uke. I det hele tatt er de mange konjunkturbetonte tolkningene i Daniel og Apokalypsen høyst utilfredsstillende og kompromitterende for hele kirken. Slik skal man selvfølgelig ikke behandle en hellig Skrift» (s. 106).

«I denne sammenheng må det også påpekes at man ikke kan behandle språket i Bibelen på en uansvarlig og vilkårlig måte. Det får rekke med den antydede tolkningen av de to greske uttrykkene ‘parousia’ og ‘epifaneia’. Fortolkere tilhørende den darbyistiske skolen har nemlig ment at de finner språklig støtte for sin idé om den oppdelte parusien eller ankomsten i to etapper avhengig av hvilket ord som brukes i grunnteksten. Det vanlige ordet ‘parousia’ sies å bety en ‘usynlig ankomst’ eller ‘nærvær’ (Russell og andre), mens ‘epifaneia’ sies å bety Jesu synlige komme til dommen. Utfra en språklig granskning finner man dog ingenting som støtter den darbyistiske oppfatningen. Tvert imot sikter ‘parousia’ til en guddoms ankomst til en kultplass. Ordet kan også gjelde keiserens ankomst Adventus Augusti. Ikke i noe tilfelle kan det sies at ordet skulle støtte ideen om en usynlig ankomst» (s. 106).

Det «kreves ikke noe større dypsinn eller noen dypere fortrolighet med Skriften for å forstå at de fantastiske beretningene om en masseomvendelse under tusenårsperioden alltid har blitt avvist av kirken som kiliastiske spekulasjoner» (s. 107).

«Om det er noe NT understreker i samband med gjenkomsten, er det vel dette at Jesu komme ikke skal skje i ringhet og ubemerket. Han kommer igjen som Dommeren og Kongen. Han skal ses av alle, venner som fiender. Evangelistene bruker alle de visuelle verbene for å underbygge denne tanken. Ifølge Matt 24,30-31 skal menneskeheten, ikke bare de troende, få se ‘Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet’» (s. 113).

La oss håpe at dosent Lindéns fine oversikt over krefter og påvirkninger som har bestemt mange samfunns syn på Kristi komme og de ytterste tingene, leder til besinnelse. Bengels og særlig darbyistiske tankeganger oversvømmer i dag markedet på en beklemmende måte.

Dagens situasjon⁶

En rekke spekulasjoner omkring det politiske forløpet i Midtøsten og et tusenårsrike med Israel i sentrum, dominerer i mange bøker og tidsskrifter. Her kan bl.a. nevnes tidsskrifter som Ordet og Israel i Danmark, Karmel, Evangelisten og Troens Bevis i Norge og Shalom över Israel (tidl. Israels Väktare), tidsskriftorgan for «jødenes venner» i Sverige. Ukeavisen Hemmets Vän i Sverige tar inn i så godt som hvert nummer darbyistiske spekulasjoner om Israel og endetiden.

En av skribentene, Samuel Sollerman, gir i boken Profetiskt och aktuellt om Israel (Evangeliipress, Örebro 1976) detaljerte tydninger av de verdenspolitiske hendelsene med staten Israel som Guds spesielle stat. At jødene er gudsfolket også i den nye paktens tid og skal spille den ledende rollen under tusenårsriket, betyr likevel ikke ifølge Sollerman at de må bli kristne. «De kommer ikke til å omfatte ‘kristendommen’ og trenger heller ikke gjøre det» (s. 78). Bak denne uttalelsen ligger tanken på de to veiene eller de to programmene. «Hedningenes tider» blir følgelig ikke det samme som den nye paktens tid da evangeliet forkynnes også for hedningfolkene, og når dette har skjedd, kommer «enden» (Matt 24,14). Nei, «hedningenes tider» blir det samme som den tid da jødene ikke råder over hele Jerusalem. Mange mener derfor at «hedningenes tider» opphørte i og med seksdagerskrigen i 1967. En annen og like grotesk oppfatning blir referert av Sollerman på s. 42. Da Israels regjering flyttet til Jerusalem, opphørte «hedningenes tider». Da klippet nemlig president Chaim Weizmann av en snor som var spent over veien. «Hva var det presidenten klippet av?» spurte en nærværende journalist. «Hedningenes tider», svarte presidenten.

Bjarne Storsets bok Hesekiel kan også nevnes i denne sammenheng (EFS-förlaget 1970; originalforlag: Lutherstiftelsen, Oslo). Her framføres den populære tanken om at Magog er det samme som Sovjetunionen, og «Tarsis’ kjøpmenn og alle dets unge løver» (Esek 38,13) «leder tanken til de unge, frie kolonimaktene innen det britiske samveldet med USA i spissen», heter det på s. 183. Ja, «tanken ledes» til mange vilkårlige sammenkoblinger av tekstens ord og dagsavisenes politiske nyheter. Det er forståelig at Sollerman henviser til Storsets kommentar, likesom for eksempel John Lundmark i sin bok Israel och profetian (EFS-förlaget 1971).

Slik spres i dag i mange varianter de darbyistiske tankegangene som bl.a. Fredrik Franson, Lewi Pethrus og Johan Hagner ivret for. Men også Bengels og Roos’ kiliasme lever videre. Ja, L. M. Engströms bok De yttersta tingen (Kyrkliga Förbundets bokförlag, 1962) vitner om dyptgående og grove kiliastiske spekulasjoner også på gammelkirkelig hold.

(Tidskriften Biblicum, 1/1981)